Wild Flag

Presenting

Følg disse nummererte instruksjonene:

1. Tittelen på den første tilfeldige wikipedia-artikkelen du får, er navnet på bandet ditt. Du må klikke på linken, så spretter det opp helt av seg selv. Jeg yter da service.

2. De siste fire eller fem ordene i det aller siste sitatet på “tilfeldig wikiqoute side” (klikk i vei) er tittelen på bandets første album.

3. Det tredje bildet på flickrs “100 siste creative commons” er albumcoveret deres, uansett hva det forestiller.

4. Bruk Photoshop, Picnik eller lignende for å sette det sammen.

456th Fighter-Interceptor Squadron er et nu-metal-band med stor inflytelse fra punken. De fleste har unngått å høre på bandet, så de finnes ikke tilgjengelig på pirat bay.

Vil du bruke bildet gjelder denne lisensen, Bilde er orginalt lastet opp til flickr av Prefeitura de Olinda.

Spotify killed the norwegian star

Spotify er rost opp og ned på internett. Det blir referert til som framtidas måte å høre på musikk. Og ja jeg ble positivt overaska da jeg prøvde programmet for første gang. Men problemet, som beit seg fast i ørene mine, er at rammene for våres musikksmak kontrolleres. Masse musikk finnes ikke på spotify. Det mest åpenbare er alle undergrunnsband og framtidas stjerne skudd som har en middelmådig demo på myspace. Det andre som åpenbarte seg ganske fort at spotify hadde lite plass til norsk musikk.

Tommy Tokyo har snurret på norske tv-skjermer med rosende ord men finnes ikke på spotify. Han får selskap av Thom Hell, Lester, Lindstrøm, Rolf Wallin, Ellen Ugelvik, Grand Island, Lukestar, Farmers Market, Katzenjammer og ganske mange fler.

Når jeg går igjen platene jeg kjøpte i fjor så er 2 av 3 ikke tilgjennelig på spotify.

Har vi egentlig lyst til at et komersielt selskap skal monopolisere hva vi hører på?

Årests plate 2008

I år har jeg hadd det nyttårsløfte at jeg bare skulle kjøpe plater utgitt i 2008. Det har ført til en viss modernisering av platesamlinga mi som var konsentrert mye rundt nittitallet. Det har blitt noen nye plater som har snurra på min CD-spiller, og noen har dere fått lese om her på bloggen. Så da kan jeg jo også kåre årets 5 beste skiver:

5te plass: The (International) Noise Conspiracy - The Cross of my calling
Litt usikker på om plassen skulle gå til denne eller Eagels of Death Metal sin Heart on. Men den ene er jo anmeldt her på bloggen og den andre ikke. Og det må jo bety noe.

4de plass: Portishead - Third
Det blir jo ikke som på 90-tallet, men likevel et flott album.

3de plass: Farmers Market - Surfin' USSR
Stian Carstensen er jo en av landets fremste musikkere og når vår venn og store helt Mike Patton tar han under vingene med seg til USSA så koser vi oss.

2dre plass: Snöras - Plague waters
En ny forfriskende plate fra et nytt forfriskende band på et nytt forfriskende plateselskap. Årets norske plate.

1te plass: Mogwai - The Hawk Is Howling
Dette er mitt favorit band og årets høydepunkt. Punktum!

Fredagsplata: The Bronx

Som sinte menn åpner The Bronx plata si med låta Knifeman. Og i stor grad er man i et humør på denne plata med små korte låter med fengende vokal druknet i heshet. Det er riffbasert, men som i min barndom ( ihvertfall en liten stund) fritt for imponerende gitarsoloer.

The Bronx høres mye ut for meg hva som ville skjedd med rocken hvis den tok en annen vei på midten av nittitallet sånn etter at alle var ferdig å gråte over at Kurt Cobain drepte seg/ble drept (stryk det du ikke synes passer). Men så ble det ikke. Istedenfor kan vi som av og til ønsker at rockensverden kunne ha sett anerledes ut kjøpe plata i 2008.

Onsdagsskiva: The Cross of My Calling

De fleste som har et forhold til The (International) Noise Conspiracy, starta det med hardcore-bandet Refused. Siden den gang har det tydeligvis skjedd mye i hue til Dennis Lyxzén. Survival Sicknes plata fra 2000 var noe helt annet enn Refused. Og The (International) Noise Conspiracy anno 2008 er noe helt annet enn The (International) Noise Conspiracy var i 2000.

"If they come in the morning what's gonna take place. Bend over backwards or kick 'em in the face. I can't do it by myself"

Den første assosiasjonen jeg fikk da jeg satte på The Cross of My Calling var til Kåre and the Cavemen. Plata er pakka inn i en psykedelisk 60-talls innpakning. Så det tok noen lyttinger før man vente seg til plata og bandet anno 2008.

"Rome and Paris in flames tonight and it's not by candel light"

Opprøret er fortsatt med i budskapet til The (International) Noise Conspiracy. De presenterer plata som: A Love Vision! Plata oppfordrer folk til å gjøre opprør, skape et annet samfunn og avvise samtiden.

"Washington bullets. Shots heard around the world. Washington bullets. Come on all you boys and girls"

Totalt sett er dette 14 ganske sterke låter. Med tøffe gitarsoloer, hengende riff og pulserende rytmer. Refrenget på Hiroshima Mon Amour er den som brente seg lettest inn i mitt hue. Men vil vel tørre å påstå at kansje Washington Bullets er en foreløbig favoritt av de 14.

"And my sins will carry me home"

Et folkkrav

Siden det er et folkekrav så følger jeg opp videre utfordringa fra bloggen til Sigrud:

"

Her er reglene:

Spillet kan spilles på en iPod, Zune, Zen eller annen bærbar muskkspiller, eller i et musikkprogram med miks-funksjon, som iTunes, WinAmp eller Spotify. Du velger miks sanger-modus (shuffle) og trykker play.

Så noterer du de fem første låtene spilleren gir deg. Lista legger du inn i kommentarfeltet under denne artikkelen i samme format som min. Stem også gjerne på andre lister du liker godt.

NB: Ingen juksing. Dette er en æressak. Å hoppe over låter du mener ikke gir et fordelaktig bilde av musikksmaken din, eller som ødelegger en ellers pen serie, er strengt forbudt. Det er heller ikke lov å begynne på nytt.

Jeg synes 5 er for lite, og kjører på med 15. Men for de som driver forskning på dette er de 5 første de 5 første."

Her er Mine 15:

1. Bullet whit butterfly wings av Smashing Punkins (huh... starta ihvertfall bra)
2.Psyched Out and Furious av The Flaming Sideburns
3. True Blue av Madonna (ikke kom her og si at ikke den er obligatorisk)
4. CC Cowboys spilt av Imperiet (Var på tide med noe litt politisk)
5. Sexy Results av Death From Above 1979
6. Fram Kamerater m Gatas Parlament
7. Wave of Mutilation m Pixies
8. Schweden, Schweden av Ebba Grön (Joakim Thåstrøm sin andre plassering på lista)
9. Romantic Rights av Death From Above 1979
10. Foxy Lady m Jimi Hendrix
11. Starsign av Apoptygma Berzerk
12. Vanity m New Model Army
13. Three Littel Pigs av Green Jelly
14. You're A Woman, I'm A Machine av Death From Above 1979 (3 av 15 hva er oddsa for det?)
15. Saker som Hon gör m Imperiet (ok avslutning det vel)

Hva med deg a'?

Scary

Hvorfor forsvinner internett rett etter at jeg har lest at trommisen i mitt favoritt band har problemmer med pacemakeren og må avlyse sin Nord-amerikanske turne?

Batcat

Rockens fotballlag >> FK Sonic Bush Foo Fighter Youth

På tide med et nytt lag uttak. Jeg har planlagt at kampen mellom FK Sonic Bush Foo Fighter Youth og FK Blur/Radiohead/Garbage skal gå nå først kommende onsdag. Så det er bare å glede seg.

Keeper: N. Mendel , bassist i Foo Fighters. Først og fremst fordi vi ikke stoler på noen i Sonic Youth til å stå i mål.

Forsvaret: Det for bli hele Bush som deler på denne oppgaven. Alltså fra venstre: Robin Goodridge (trommis), Dave Parson (bass), Nigel Pulsford (gitar) og Gavin Rossdale til slutt som høyreback.

Midtbanen: Blir også på midten bare et band. Men de har så mange sideprosjekter at det vil nok bli vanskelig å få dem på banen. Jeg snakker sjølvsagt om Sonic Youth og Thurston Moore, Lee Ranaldo, Kim Gordon og Steve Shelley.

Spissene mine blir da de to som er igjen: Dave Grohl, som jeg har stor tro på at kan bli en målfarlig mann og Pat Smear, som kansje ikke er så farlig men også fra Foo Fighters.

Hvem tror du vinner? tekst i kommentarfelt eller på din egen blogg...

Ikke min, men min kones Fredagsplate...

Denne uka har jeg ikke vært innom noen av hovedstadens platebutikker, men det har min kone, Mari. Mari er over gjennomsnittet interessert i klassisk musikk, som evighetsstudent i bruk av instrumentet fiolin. Dette er et lite bidrag til å utvide både min og din kulturelle horisont.

Fabio Biondi er fiolinist og kunsterisk leiar med ansvar for tidlegmusikk for Stavanger Symfoniorkester. Og sidan eg bur i Stavanger for tida vart eg nysgjerrig då eg såg ein CD med Fabio Biondi og orkesteret Europa Galante hjå Musikkhuset med dei tre fyrste av Mozart sine fem fiolinkonsertar.

Sidan eg for tida øver hardt og mykje på fiolinkonsert nummer tre i G-dur så skal eg i denne platemeldinga fokusera på den. Eg syns det er veldig vanskeleg å finna ein god innspeling av den musikken eg sjølv speler, og særleg Mozart sine verk. Mange innspelingar er ganske preglause, men ikkje Biondi sin. Europa Galante er eit lite orkester, med kun 13 strykarar og sju blåsarar. I tillegg står det i heftet som fylgjer med cden at det er med eit fortepiano og ein gitar. Desse instrumenta står ikkje i partitura til konsertane, og dei er heller ikkje veldig framtredande i lydbiletet. Men saman med den velste besetninga gir dei orkesteret ein litt tett og skarp klang. Det blir særleg tydeleg i den fyrste satsen sitt hovudtema, der både Biondi og Europa Galante spelar for kort og hardt for min smak. Men i andre parti fungerer den besetninga betre, og gir musikken ein fin rytmisk framdrift.

Elles speler Biondi alle dei tre satsane i eit litt høgare tempo enn det som er vanleg. Det gir ein fin framdrift og energi, men dessverre så tippar det av og til over, og blir hastig og nesten litt slurvete i den fyrste satsen. I den andre satsen gjer det litt høge tempoet at den ikkje stagnerer, som den kan gjera i eit lågare tempo, men ulempa er at satsen mister litt av det utruleg vakre og fredfylte preget den kunne hatt.

Biondi speler med ein vakker og klar klang, og har mange fine fraseringar. Bakgrunnen hans frå tidlegmusikk er tydeleg. Dette er ein Mozart-innspeling som eg trur eg kjem til å få mykje inspirasjon og glede av, men det er ikkje eit must for dei som nøyer seg med ein av kvart verk. For oss andre, som gjerne vil har både tre, fire og fem innspelingar, er dette ein god cd som skiller seg ut i mengden.

Rockens fotballlag >> FK Blur/Radiohead/Garbage

Starter ny mandagsspalte om Rockens fotballag. Konseptet er at jeg plukker ut nok album fra min plate hylle og setter sammen et 11-mannslag. Dagens trekning innebar at Blur, Radiohead og Garbage ble spiller grunnlaget mitt.

Keeper: Åpenbart valg etter min mening er Blurs Graham Coxon. Tror han vil ha størst potenisale der. Brillene hans gjør vel at han er ekstra oppmerksom.

Venstre back: Colin Greenwood, Radiohead. Greenwood brødrene er for meg åpenbare back valg.

Midtstopper: Dave Rowntree, trommisen i Blur, ser ut som en pålitelig fyr. Og vi trenger jo det i midtforsvaret.

Midtstopper: Thom Yorke,Radiohead, blir vår andre midtstopper mest basert på utsende.

Høyre back: Jonny Greenwood, Radiohead

Midtbane: Damon Albarn, Blur. Veldig usikker om han bør være på midtbanen eller spiss? Men prøver han her i en offansiv midtbanerolle. Men man blir jo i tvil når man ser på fotallbilde under...

Midtbane: Butch Vig, Garbage. Jeg kan jo ikke putte hele Garbage på benken. Det ville jo vært for feigt.

Midtbane: Ed O'Brien, Radiohead

Midtbane: Phil Selway, Radiohead

Spiss: Alex James, Blur. Bassister er jo som regel ikke de beste spissene. Men Blur sin bør da kunne skåre mål.

Spiss:Faen å! Må bruke en til fra Garbage. Får prøve oss med Shirley Manson...

Benken: Steve Markes og Duke Erikson, begge Garbage.

Nei, hva tror du om dette laget a? Neste mandag trekker jeg et nytt lag også får de prøve seg i kamp kansje litt seinere...

En søndagsplate på lørdagskvelden...

Portishead var en av mange band som kom fra europas engelsktalende øyer på 90-tallet. Da plata Dummy kom ut av Bristol i 1994 var det en plate som skulle forandre nittitallet.

Hele min genrasjon bør ha eller snart skaffe seg følelsen av å høre låta Glory Box mens man leser en god bok, drikker kvalitetskaffe og spiser rundstykker.

Dummy ble fulgt opp av plata Portishead i 1997, også gikk det over tiår før et nytt studioalbum fant plassen blandt nye CDer i butikkhyllene. Den to uker gamle plata third har et cover som passer seg pent inn i Portisheaduttrykket. Med en stor P og et 3 tall trykt oppå hverandre på blågrønn bakgrunn. På innsiden er det et bilde med hus og kraftledninger sammen med mørke skyer. Ellers er det minimalt med info i coveret.

Plata åpner med låta Silence som jeg ikke får helt til å passe inn i resten av albumet. Den stopper brått før Hunter settes igang. Og derifra får du en slags helhetsfølelse. Plata gir deg ganske mange assiosasjoner som du ikke klarer helt å plassere. Det gjør den spennede og du må høre på den flere ganger etterhverandre.

Første gang jeg hørte gjennom plata føltes plata mer 90-talls ut enn Portishead. Men etter andre gjennomhøring fant jeg den gammle Portishead-feelinga jeg veit mange var redd at skulle ha forsvunnet etter så mange år.

Selv om plata er en gullbit så er den jo langt fra det samme som Dummy eller Portishead. Men de er jo nesten historiske plater i denne sammenhengen.

Fullfør teksten

Det er jo så pop med sangtekst konkuranser på TV for tiden. Men for å slippe å høre på halvgode sangere så har jeg heller lagd en liten quiz til mine lesere. Konseptet er enkelt du får vite sangen og en liten bit av sang teksten og så må du prøve å velge riktig fortsettelse. Si ifra i komentar feltet hvor mange du klarer! Er noen sikkelig flinke vil det kansje bli en liten premie...

Take My Quiz on QuizYourFriends.com Can you Ace my quiz? Yes! No Let's Find Out!

Fredagsplata - my uncle the wolf

Tunge kraftige gitarer bakt inn i sanger med orntlige titler som "Double Barrel Blues" eller "March of the Hung" sier vel sitt.

Det var egentlig fordi jeg likte coveret jeg plukka ut denne skiva. Heldigvis skygga CD'n for bildet av bandet som gir deg mer inntryk av en sammenraska amatør gjeng. Men ellers er coveret befriende enhetlig.

Men så til det viktige musikken. Ingen av låtene har festa seg til hjernen min som åpenbare favoritter. Plata er jevn i kvalitet, men hopper sjelden helt opp. De 11 låtene gir en solif helhet av ei plate men hver for seg er låtene ok men ikke supre.

Plata markedsføres med "The Wolf is coming - 11 anthems all the way between the Doors and Pantera". Sjølv om plata kan minne meg om mye annet ville hverken the Doors eller Pantera være det jeg trakk fram. Men hvis man tenker seg at plata holder litt avstand til begge hele tiden så kan man se sammenligninga.

Med denne plata får du 11 gode gitarbaserte rockelåter og det er jo ikke så værst...

Søndags EP - Counter Strike EP

Gatas har sammen med Supa Sayed gitt ut en liten Ep-godbit. Denne lille Ep'en høres som nybakt EplePai med masse kanel og nøtter.

Som en forsmak på det kommende albumet så skrur de nå forventningene opp. Counter Strike er en kul katt av en låt. Ganske intellegent.

Du Kan Ikke Lære Faren din å Pule er den andre låta vi får et gjennsyn med på albumet. Dette er en knakkende god bursdagsang. Og det fortjenner jo disse tre raperne med 3 mikrofoner.

De resterende kule og ekslusive bonussporene er også ihvertfall verdt å få med seg. Så du går glipp av noe hvis du ikke smaker på forretten og bare kjøper hovedrett.

Lørdagscd'n - Hot Water Music - till the wheels fall of

Nå har jeg utsatt litt å anmelde Hor Water Music sin siste plate "till the wheels fall of". Og desverre så har hjula falt av Varmtvannsmusikken.

For å starte med det mest positive. Coveret er fortsatt pent. I den samme stilen som alle de andre coverne til Hot Water Music. Og de har fortsatt den samme kule logoen.

Plata består av 23 slappe låter der ni av dem er kjipe coverlåter fra andre band. Turbonegers Prince of the rodeo høres ut som den er spilt inn på kjøkkenet til bestemor, The Clashs The Clampdown av barnehagetanter under samlingstund og Springsteens No Surrender på Ten Sing konsert på gamle hjemmet.

Og bare for å ha sagt det er coverlåtene noe av det beste på denne plata. Nei, hvis du noen gang har likt Hot Water Music glem at dette albumet finnes. Har du ikke hørt dem før, så vil jeg fortsatt anbefale alle å finne en gamal Hot Water Music-skive i platebutikken...

Murphys....

I går besøkte ikke akkurat ukjente Dropkick Murphys hovedstaden. Jeg hadde også tatt turen innom sentrum scene. Salen var full av glade mennesker klare for å høre lettfordøyelig allsangmusikk. Med så stor stemning før noen en gang hosta på scenen kunne jo ikke kvelden gå feil.

Og det gjør den ikke. Resulatet blir ganske godt sjølv om jeg synes kansje det var litt halvhjerta innsats fra mennene på scena. For å si det på rollespillmåten så kasta Murphys en 8 på en T20. Heldigvis hadde +4 sanger og +3 publikum.

Fredagsskiva - Mike Patton a perfect place

Mike Patton har laga musikk til den uskjente filmen A Perfect Place av Derrick Scocchera. Sammen med skiva fulgte denne 25 minutter lange filmen. Har ikke fått sett den enda fordi jeg må høre på denne ganske kule plata...

Patton slår på fyrverkeriet i åpnings låta Main Titel,... nei jeg mener Main Title. Litt dysleksi som gjør seg synlig igjen. I hvertfall sier han med en gang at her kommer jeg og jeg er størst. Den blir fulgt opp av A Perfect Place som kansje er den beste låta på plata. Men denne blir avbrutt av litt radiosøkning i låta Car Radio(Am), før den kommer tilbake i annen klesdrakt og med vokal. Vi får to gjennsyn til med denne låta før plata er over.

Totalt sett vil jeg si at plata har en nerve av gammal 50-talls filmjazz. Men Patton hopper jo fra den ene enden til den andre når han lager musikk. Plata er engasjerende og råkul. Den er kansje ikke det villeste eller beste Patton har gjort. Men det er Patton så det blir jo ikke dårlig med det første.

Påskeplata - Surfin' USSR

Det er flott påskevær i Oslo. Masse snø i Nordmarka, og i dag er til og med sol. Anbefaler alle å ta banen opp til Frognerseter'n og gå seg en tur på ski. Men så til hva bloggposten skal handla om musikk, og ikke naturopplevelser.

Stian Carstensen og Farmers Market er det en stund siden jeg oppdaga. Og det var nok flere som oppdaga dem før meg og. Men nå har også vår gode venn Mike Patton også fått sansen for trekkspillmusikk.

Surfin' USSR er kansje ikke like rå som plata Farmers Market, men kansje likevel kulere. Hele den SovjetUSAnske innpakkninga gir forventninger til Surfrock krysset med Balalaika. Tittellåta Surfin' USSR minner om tha Shadows i møte med en sigøynerleir. Når plata så setter på Lodtschitze mini Maritza(Ferry Cross the Mersey) blir vi kasta inn i en seig sviskekaramel. Sånn fortsetter plata hele veien igjennom til slutt kaster deg fra et stå sted til det andre. Fra jazz til klagesang, fra Surf til Balkanfest.

Coveret må gis litt omtale. Det består av tre klare referanser. Den klare sovjetiske stilen i utforminga og de amerikanske surfe brettene er tydelige. I tillegg er låtene kreditert den berømte duoen Lenin/McCarthy, og det er blitt funnet plass til en liten Yellow submarine.

Vil du se noen kule live bilder ta en titt her