Kast de kommersielle selskapene ut av sykehjemsdriften!

Avsløringer av arbeids- og lønnsforholdene i Adecco-systemet er ikke overraskende, det er Høyre og Frp politikk i praksis.

Rødt mener at denne saken må brukes til å ta et oppgjør med ideologien om konkurranseutsetting og privatisering. Kravet vårt er enkelt: Kast de kommersielle selskapene ut av sykehjemsdriften! I neste omgang må kampen reises for å kaste slike selskaper ut av all offentlig virksomhet. Adecco-saken har fått mye oppmerksomhet fordi både Høyre -leder Erna Solberg og eldrebyråd Sylvi Listhaug (FrP) har framhevet Ammerudlunden sykehjem som et forbilledlig eksempel. I februar i fjor tok Sykepleierforbundet ut 44 ansatte ved de konkurranseutsatte sykehjemmene i Oslo i streik. Da forbundet fikk lønnsslippene fra sykepleierne viste det seg at 17 av dem, ved seks forskjellige sykehjem, tjente under minstelønna i Oslo kommune. Det fikk Erling Folkvord til å fremme forslag i bystyret om full gjennomgang av lønnsvilkårene ved de kommunale sykehjemmene som kommersielle selskaper driver. Men bystyreflertallet, bestående av Høyre, FrP, Venstre og KrF, sa nei. De slo seg til ro med forsikringer fra eldrebyråd Sylvi Listhaug (FrP) om at en slik kontroll allerede var i gang.

Forholdene som er avdekket, med opp til 84 timers arbeidsuke, ingen overtidsbetaling og overnatting i bomberom i kjelleren, er slavedrift. Rødt advarer mot å tro at dette er enkelttilfeller. Dette er en utvikling som har kommet gradvis over en del år, og som drives fram av sterke økonomiske interesser i allianse først og fremst med FrP og Høyre. De offentlige tjenestene undergraves og svekkes gjennom dårlig kommuneøkonomi. Dette skaper misnøye og legger grunnlaget for markedstenkningen. FrP og Høyre har vist seg som effektive døråpnere for private investorer som vil inn i disse tjenestene og tjene penger.

Erfaringen viser at i det øyeblikket vi slipper løs kommersielle selskaper som Adecco på pleietrengende eldre, barnevernsbarn eller rusavhengige, forandres tjenestene. Formålet blir overskudd for aksjonærene. Derfor går selskapene løs på de ansattes arbeidsforhold, lønns- og pensjonsvilkår. Dette fører til den rovdriften på de ansatte som media har avdekket, og det ødelegger kvaliteten på velferdstjenestene. Oslo er den kommunen der vi klarest ser konsekvensene av denne politikken til FrP og Høyre. En politikk som subsidierer rike investorer med våre skattepenger på bekostning av de ansatte og kvaliteten på tjenestene. De samme partiene har som mål, i samarbeid med NHO Service, å konkurranseutsette offentlige velferdstjenester i alle kommuner der de får mulighet til det. I fjor høst la organisasjonen For Velferdsstaten fram rapporten ”Sugerør i fellesskapets kasser”. Den viser at disse selskapene, som ofte er registrert i skatteparadis, har invadert både eldreomsorgen, barnevernet, rusomsorgen og barnehagene i stadig flere kommuner.

Rødt godtar ikke kommersielle sugerør i fellesskapets kasser. Vi godtar ikke at aksjeeiere og private investorer skal høste profitt på omsorg. Derfor vil vi hive ut de kommersielle selskapene, og har som en av våre hovedsaker i det kommende valget å motarbeide konkurranseutsetting og privatisering av offentlig velferd. Det holder ikke med all verdens kontrollrutiner for å følge opp disse selskapene. De driver for profitt, og da blir sosial dumping en av de nødvendige konsekvensene.

Konkurranseutsettingas skitne ansikt

Den 23. august gjennomførte politiet og Arbeidstilsynet razzia mot RenoNorden AS. I Oslo og 90 andre kommuner har RenoNorden vunnet kontrakter på konkurranseutsatt søppeltømming. Nå anklages RenoNorden for grov og kanskje ulovlig utnyttelse av østeuropeiske arbeidere.

På Renovasjonsetatens Fagforening sine facebook sider kan vi lese at de har erfart at ansatte blir sendt ut av landet hvis de fagorganiserer seg, skader seg eller blir syke. At mange av arbeiderne ikke har fått nødvendige kurs eller opplæring.

RenoNorden tømmer avfallet til rundt 1,7 millioner nordmenn. De hadde en omsetning på 380 millioner i 2009. Og i løpet av ti år er det private overskuddet fra søppelkjøringen oppe i 232 millioner. Inntektene kommer fra våre skattepenger.

Gjennom Argentum (et statlig investeringsselskap) har staten investert over 700 millioner i Reno Norden. Her må næringsminister Giske ta ansvar å rydde opp i sine investeringer. Oslo og andre kommuner må nå se at konkurranseutsettinga fører til sosial dumping, og ta ansvar for at søpla vår blir henta på en ren måte.

Innlegget har stått på trykk i Klassekampen lørdag 4. september med overskriften Konkurranseutsatt søppel

En annen kommunisme er mulig

«Hvis ... ’en annen verden er mulig’ så hvorfor ikke også si ’en annen kommunisme er mulig’? De nåværende omstendigheter i den kapitalistiske utviklinga krever noe slikt, hvis en grunnleggende endring skal oppnås.»1

Slik avslutter den kjente professoren og marxisten David Harvey artikkelen Organizing for the Anti-Capitalist Transition, skrevet i desember 2009. Det fikk meg til å tenke på behovet for klarere visjoner om samfunnet fra de som står på arbeiderklassens side i klassekampen. Det er mange som ser at det er behov for en endring, i en tid med finanskrise, matvarekrise, klimakrise osv. Men alternativene til kapitalismen har foreløpig liten oppslutning. Økologisme, islamisme, populisme, keynesianisme er alternativene som i dag vinner oppslutning. Alternativer som ikke bryter med kapitalismen, men vil ha en annen form for snillere kapitalisme. Politiske alternativer som bare utfordrer konsekvensene av kapitalismen, men ikke kjernen i den kapitalistiske produksjonen. Sosialistiske og kommunistiske alternativer har i dag relativt liten oppslutning, og det er lite som tyder på at disse ideene vil få en eksplosiv vekst i vår nære framtid.

Samtidig har hver krise i kapitalismen påført verdens arbeiderklasse tøffe tider og store plager. Dagens økonomiske krise er ikke annerledes. På samme tid er kriser også en tid da underordninga av arbeiderklassen må reorganiseres, og nytt rom for motstand kan åpnes. Den økonomiske krisa har også brukt det offentliges ressurser og har dermed brutt sine egne frimarkedsregler, som åpner for en debatt om alternativ bruk av samfunnets ressurser. Systemkriser er derfor øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.

Krisa oppleves ganske ulikt fra hvor du er i verden. Forskjellen på hvordan krisa påvirker oss, er enorm hvis man bare sammenligner naboland i rike Nord. Islands økonomi kollapset, regjeringen måtte gå, og det ble skrevet ut nyvalg etter måneder med protester i gatene. I dag er Island så og si tatt over av IMF, og har en gigantgjeld tilsvarende 48 000 euro per innbygger. Presidenten ble presset av folkebevegelsen til å sende ut ICEsave-avtalen på folkeavstemning, mot regjeringens vilje. Utviklinga på Island kunnet vært mer positivt spennende hvis folkebevegelsen hadde ført til at arbeiderklassen tok makta og gjennomførte en sosial revolusjon. Men dessverre har det revolusjonære alternativet på Island, som i Norge, ikke den oppslutning det krever.

Krisa i Norge har også hatt sine dramatiske øyeblikk. Bankene sluttet nesten helt å handle med hverandre, Oslo børs ble over halvert, antall konkurser i året ble over dobla. Men krisa i Norge fikk ikke noe politisk uttrykk i store velgerbevegelser, og de fleste som ikke mista jobben opplevde at den lave renta ga økt kjøpekraft og økte muligheter til sparing. Det finnes enkelte lokalsamfunn som er unntak, der krisa tok livet av hjørnesteinsbedriften eller der svært mange ble permittert. Men jeg tror de fleste i Norge ikke opplever den internasjonale økonomiske krisa som en systemkrise, som krever at kapitalismen opphører.

Den materielle manifestasjonen av denne prosessen eksisterer som forandringa fra penger til varer til penger pluss profitt: P – V – (P + ΔP). Vi kan si at kapital er prosessen av ekspanderende verdi. En slik prosessforståelse av kapital betyr at vi kan definere en kapitalist som en økonomisk agent som putter penger og bruksverdier i sirkulasjon for å skape mer penger. Denne ekspansjonstvangen har ført til et overforbruk av jordens ressurser, og vi står nå overfor farlige klimaendringer vi kanskje ikke rekker å stoppe.

Men det er ikke bare av hensyn til Moder Jord vi må sette en stopper for denne ekspansjonstrangen. Den har tvunget milliarder av mennesker ut i fattigdom. Og globalt skjerper den motsetninga mellom verdens arbeiderklasse og kapitalismen.

Kapitalens behov for akkumulasjon blir presset i en økonomisk krise. Store verdier forsvinner fra kapitalen som igjen påtvinger arbeiderklassen en hardere utbytting. Kapitalen må vokse eller dø. I en situasjon med liten eller presset vekst må mer kapital bli frigjort for å sikre seg bedre framtidig vekst. Tradisjonelt kan kapitalen gjøre dette på flere måter. Den kan skvise mer profitt ut av arbeiderklassen, ved å redusere antall arbeidere og be de som er igjen, å gjøre mer for mindre, endre pensjons- og andre forsikringer til billigere alternativ (for eksempel gå fra yttelsesbasert til innskuddsbasert pensjon), og automatisere større deler av produksjonen så det trengs mindre arbeidskraft. Kapitalen kan frigjøre kapital ved å legge ned virksomhet som det er liten grunn til å investere mer i, for å investere i nye prosjekter.

Det viktigste kravet for kapitalen i Norge i dag er å holde kostnadene på arbeidskraft nede. I praksis ser vi dette gjennom presset for lønnsmoderasjon i årets tariffoppgjør. Dette er et krav toppene i sosialdemokratiet har gått med på. Men lønnsmoderasjon slår tilbake på kapitalen, ved at kjøpekraften minskes og svekker etterspørselen. Når etterspørselen globalt sett går ned, må det produseres mindre, og konkurransen om kundene blir hardere. Det fører til at krisa igjen blir dypere.

Manifestasjonen av klassekonfliktene under denne krisa har sett forskjellig ut i forskjellige steder i Europa og Verden. Store streiker flere steder ikke minst i Hellas, som er det landet i eurosonen der krisa er hardest nå. I blant annet Frankrike og Sør- Korea har krisa ført til bedriftsokkupasjoner. Disse har handla om å legge beslag på bedriftene så de ikke blir tømt for verdier før sluttpakker eller jobbene er i orden igjen. Det mest dramatiske uttrykket er det som blir kalt bossnapings. At arbeiderne har låst sine sjefer inne eller bortført dem, og ikke vil slippe de løs før kravene deres er innfrid. Krisa har dermed i ekstreme situasjoner tvunget fram desperate handlinger i deler av arbeiderklassen. At arbeiderklassen ikke har annet å miste enn sine lenker, har et konkret innhold i Europa.

Estland og Latvia i øst er eksempler på EU-land der økonomien har krympet betraktelig i løpet av krisa. Bruttonasjonalproduktet per innbygger har sunket, og arbeidsledigheten har økt i begge landa. De baltiske landene opplever en kraftig utvandring og kutt i studiefinansieringen som på sikt kan få alvorlige sosiale konsekvenser for landene. Både Estland og Latvia har valgt å knytte sin valuta til euroen, dette gjør at regjeringene ikke kan bruke ekspansiv penge- og/eller finanspolitikk for å prøve å komme ut av krisa. Kostnadene av krisa blir ført over på arbeiderklassen gjennom store lønnskutt og økt arbeidsledighet.

I den nåværende fasen av krisa er det Hellas som har kniven på strupen i Europa. Med en offentlig gjeld på 115 prosent av BNP og et budsjettunderskutt på 13 prosent vil Hellas bli tvunget av IMF og EU til å foreta utgiftskutt som ikke bare vil ha drastiske sosiale konsekvenser, men ganske sikkert vil sende landet dypere inn i resesjon. Hellas har forhandlet lenge med IMF og EU om lån. I arbeiderklassen i Hellas er låna upopulære siden mange med god grunn frykter krava IMF og EU stiller til Hellas. Også blant utlånerne og spesielt i Tyskland har lånet vært upopulært. IMF og EUs krav til Hellas er svært tøffe, dette handler om smerte og straff. Hellas tvinges til å fryse nivået på lønninger i offentlig sektor og pensjoner i tre år, kutte i budsjettene, øke skattene og avgiftene, liberalisere med hensyn til næringslivet, svekke stillingsvernet og gjennomføre en pensjonsreform med lengre opptjeningstid, levealderjustering og forbud mot førtidspensjonering. Det er arbeiderklassen som er den store taperen etter disse reformene, ikke kapitalistklassen i Hellas.

Lånepakken som er gitt til Hellas av EU og IMF, brukes til å betale lån som forfaller fortløpende. Lån som i hovedsak er gitt av tyske, franske og andre utenlandske banker. Nesten alle land i Europa økte statsgjelden for å kunne gi krisepakker til bankene tidligere i krisa. For å finansiere lånet til Hellas må medlemslandene i eurosonen finansiere sin del av lånepakken over sine statsbudsjett. En del land må nok igjen øke statsgjelda si. Med store underskudd og stor statsgjeld i flere euroland lager nå EU en ny krisepakke 750 milliarder euro i tilfelle andre euroland kommer i samme situasjon som Hellas. Denne pakka skal også finansieres i hovedsak av medlemslanda, og kan igjen påvirke deres statsbudsjett negativt. Mesteparten vil til syvende og sist ende opp i private banker, mens eurolanda må kutte i sine offentlige budsjetter, og vanlig folk sitte igjen med regjeringa gjennom dårligere velferd. EU og IMF sine grep ovenfor Hellas og eurosonen generelt er for å sikre bankene pengene sine og ikke hjelpe Hellas eller andre ut av økonomiske kriser. Innenfor rammene av dagens kapitalisme og EU har Hellas og andre medlemsland svært begrenset handlingsfrihet til å løse sine økonomiske problemer.

Angrepene på arbeiderklassens levevilkår i Europa kan fort tvinge fram ytterlige angrep på arbeiderklassen også i Norge. Det kan skje gjennom at Europas kapitalistklasse bruker EU for å få igjennom nye nyliberale reformer, som vi blir en del av gjennom EØS. Allerede i dag er det kamp mot flere usosiale EU-direktiver, og EU-direktivene har vist seg å være et egnet redskap for kapitalistklassen til å vinne sine seire. Men også den norske arbeiderklassen i private sektor vil bli utsatt for utflytting av arbeidsplasser til billigere europeiske land, og trusler om det.

Som en ring rundt Europa har vi de siste åra sett kapitalismens krise herje med perifere EU/EØS-stater. Island, de baltiske statene, Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland har alvorlige økonomiske utfordringer. For meg ser det ut som om den europeiske kapitalistklassen kommer ut av krisa med en ny offensiv. Skal arbeiderklassen i Europa komme videre og vekk fra en defensiv forsvarskamp for velferdsgoder, må vi reise parolene om en ny kommunisme.

Holder det ikke med å snakke om sosialisme eller en annen verden? Mitt svar er nei. Det er forskjell på kommunisme og sosialisme sjøl om mye av det blir litt blanda sammen i den debatten vi kjenner i Norge. David Harvey beskriver forskjellen slik:

«Forskjellen mellom sosialisme og kommunisme er verdt å merke seg. Sosialismen har som mål å demokratisk styre og regulere kapitalismen på måter som beroliger utskeielsene og redistribuerer godene til fellesskapets beste. Det handler om å spre rikdommen gjennom progressiv beskatning, mens grunnleggende behov – som utdanning, helse og til og med boliger – gis av staten utenfor rekkevidde for markedskreftene. Mange av de viktigste resultatene til den redistributive sosialismen i perioden etter 1945, ikke bare i Europa men også utenfor, har blitt så sosialt innebygd at den nesten blir immun mot nyliberale angrep. Selv i USA er Social Security og Medicare svært populære programmer som høyresiden synes det nesten er umulig å fjerne. Velferdsbestemmelsene i Skandinavia og det meste av Vest-Europa ser ut til å være en urokkelig stein i den sosiale orden.

Kommunismen, derimot, søker å fortrenge kapitalismen ved å opprette en helt annen samfunnsform for produksjon og distribusjon av varer og tjenester. I historien om den faktisk eksisterende kommunismen, betydde sosial kontroll over produksjon, utveksling og distribusjon statlig kontroll og systematisk statlig planlegging. I det lange løpet viste det seg å være mislykket, men det er interessant at utviklinga i Kina har vist seg langt mer vellykket enn den rene nyliberale modellen i å skape kapitalistisk vekst r av grunner som ikke kan utbroderes her. Samtidsforsøk på å gjenopplive den kommunistiske hypotesen fornekter typisk statlig kontroll og ser til andre former for kollektiv sosial organisasjon for å fortrenge markedskreftene og kapitalakkumulasjon som grunnlag for organisering av produksjon og distribusjon. Horisontalt nettverk i motsetning til hierarkiske systemer av koordinering mellom selvstendig organiserte og selvstyrt kollektiver av produsenter og forbrukere er tenkt som kjernen i en ny form for kommunisme. Samtidsteknologi for kommunikasjon gjør at et slikt system synes gjennomførbart. Alle slags småskala eksperimenter rundt om i verden finnes der slike økonomiske og politiske former er under bygging. I dette er det en tilnærming av noe slag mellom de marxistiske og anarkistiske tradisjoner som vender tilbake til et bredt samarbeid mellom dem slik situasjonen i 1860- årene i Europa.»2

Kommunismen må igjen defineres som fellesskapssamfunnet. Den store vrangforestillingen om at kommunisme er en fin ide, som i praksis må føre til diktatur, må vi bevise at er feil. De historiske forsøkene på å skape et kommunistisk alternativ til kapitalismen har alle til nå feila. Diktaturene som oppsto som følge av feila de gjorde, er skrekkeksempler på hva alternativ til kapitalismen er. Dette blir flittig brukt av borgerskapet for å hindre arbeiderklassen i å diskutere alternativer til kapitalismen.

Samtidig er den økonomiske krisa, klimakrisa og sultkrisa i verden så alvorlige at det er nødvendig at arbeiderklassen igjen tar opp diskusjonen om hva som er alternativet. Over alt hvor kapitalen sprer seg, avler den motstand. Vi har de siste åra sett den komme til uttrykk gjennom generalstreiker blant annet i Hellas, Antillene og Sør-Korea. Å få løfta diskusjonen om et alternativ til kapitalismen i Europa, er like viktig som i deler av verden der kapitalen utbytter folk hardere. Mulighetene for solidaritet mellom arbeiderklassen i alle verdenshjørner er nødvendig for at de første forsøkene på lang tid med alternativer til kapitalismen, kan gjøre nye viktige erfaringer. Den boliviarianske revolusjonen i Latin-Amerika er ett eksempel på dette. Organisering av solidaritet utenfor sine egne landegrenser er med på å holde livet i denne revolusjonen. Den nye røde sola i Sørvest er ikke grunnlag for en ny oppskrift på kommunisme eller sosialisme som kan kopieres blindt. Men erfaringene fra Venezuela og Bolivia skaper rom for en ny diskusjon om hva som er alternativet til kapitalismen.

Kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. At vi skal eie og skape ting i fellesskap er kjerna i ideen om kommunisme. «Kommunisme er ikke noe Marx fant på», står det i det lille heftet, KOMMUNISMEN funker BEST!, av Tron Øgrim som er utgitt av Rødt!. Folk definerte seg som kommunister før Det kommunistiske manifest ble skrevet, og mange både før og etter som har kalt seg kommunister, var ikke marxister. Ideen om kommunisme er ideen om et samfunn styrt av fellesskapet, og den deles av flere enn de som har lest Marx.

For å kunne ha et fellesskapssamfunn, må alle bidra til fellesskapet. Men alle bidrar ikke likt, noen er gode på en ting, andre er gode på en annen, noen er syke, andre er friske, vi må alle bidra forskjellig, men fellesnevneren er at vi alle bidrar etter evne. På samme måte må det være med å få. Noen trenger lite, andre trenger mer, men vi må alle leve av fellesskapets ressurser, få etter behov. Dugnaden i borettslaget er organisert sånn, noen er flinkere og mer effektive på dugnaden enn andre, mens andre kanskje bruker fellesarealet mer enn andre. Det er ikke sammenheng mellom det du yter og det du får, men alle skal (i hvert fall i teorien) gjøre begge deler.

Det er lett å framstille et kommunistisk samfunn som et drømmesamfunn eller himmelen på jord, der alle skiller og motsetninger mellom folk er løst, og vi lever sammen i frihetens rike. Det høres vakkert ut, og nokså utopisk. Vi jobber sjølsagt for å avskaffe kvinneundertrykking, klasser, rasisme, sult og alle andre problemer, men kommunismen er ikke at de er avskaffa. Kommunisme handler også om at vi skal fortsette å krangle med naboen, at vi kommer til å snakke stygt med hverandre og være uenige. Forskjellen er at kommunismen betyr at vi styrer, eier og fordeler i fellesskap.

Istedenfor å se på kommunismen som et kommende idealsamfunn som betyr historias slutt, mener jeg det er bedre å se på kommunismen som en bevegelse. Marx skreiv i Den tyske ideologi:

«Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden. Betingelsene for denne bevegelsen er bestemt av dagens bestående forutsetninger. »3

Kommunismen handler ikke om å ha løst alle problemer men å få etablert en samfunnsform og økonomi som gjør at vi fellesskap kan løse verdens problemer. Det er på tide at dette blir strategien for å jobbe for en bedre verden, for klassesamfunnet og kapitalismen kan ikke løse problemene når det viktigste er at penger skal bli til merpenger.

Noter:
Organizing for the Anti-Capitalist Transition, David Harvey, Talk given at the World Social Forum 2010, Porto Alegre http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/ (forfatters oversettelse)
Organizing for the Anti-Capitalist Transition, David Harvey, Talk given at the World Social Forum 2010, Porto Alegre http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/ (forfatters oversettelse)
Karl Marx: The German Ideology http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/germanideology/ch01a.htm (forfatters oversettelse)

Artikkelen har stått på trykk i Rødt! marxistisk tidsskrift nr 2a 2010 besøk Rødt! sitt nettsted marxisme.no her

Hvem skaper verdiene?

Kongerike Norge hadde i sommer en oppheta debatt om det er Oslo eller distriktene som skaper verdiene i landet. Det hele startet med at SSB la fram fylkesfordelt nasjonalregnskap for 2007. Og siden har alle sagt at det er der jeg kommer fra verdiene skapes.

Men er det ikke hvem som skaper verdiene, viktigere enn hvor verdiene skapes. I følge samme SSB-tabell er BNP per sysselsatt i Norge kroner 895 680 kroner. Tar vi med oss de som ikke jobber, de som er for unge, gamle eller syke er BNP per innbygger 482 381 kroner. Men de pengene vi har til å bruke på forbruk per innbygger er 188 008. Så per innbygger er det 294 373 kroner vi ikke får av verdiskapinga for å leve.

Marx har gjennom sitt arbeid med Kapitalen gitt oss kommunister en forståelse av hvem som skaper verdiene, og hvem som røver til seg verdiene. For at en kapitalist skal få kapitalen sin til å vokse ved vareproduksjon, må han innvestere i råvarer, maskiner og arbeidskraft. Investeringene i råvarer, maskiner og arbeidskraft må totalt sett være mindre enn verdien av de ferdige produktene kapitalisten selger for at han skal få noe profitt. Dette er jo åpenbart for de fleste. Men hva er det som skaper denne merverdien som gjør at kapitalisten får profitt?

Er det at kapitalisten er en luring som kjøper til underpris og selger til overpris? Det kan det jo ikke være, siden alle kapitalister er avhengig av å kjøpe varer av andre kapitalister. Et slikt økonomisk system ville jo kollapset og ikke kunne ha utviklet seg til en verdensomfattende økonomi.

Nei, denne merverdien skapes ved at en vare som kapitalisten kjøper har en spesiell egenskap. Den kan bidra med større verdier i sluttproduktet enn det koster å kjøpe den. Denne varen er arbeidskraft. Arbeidernes arbeidskraft kan tilføre produksjonsverdier langt over hva det koster å holde en moderne arbeider i livet med mat, boliglån, tv, internett o.s.v. Denne merverdien som arbeideren skaper blir ikke utbetalt i ekstra bonuslønn, men blir fordelt mellom at staten tar litt av den i skatt og kapitalisten beholder det som profitt.

Det er ikke hvor i Norge verdiene skapes som er viktig, men av hvilken klasse som skaper dem. Arbeiderklassen må kjempe for å beholde mer av merverdien, og kanskje en dag beholde hele kaka.

Stopp postdirektivet

Regjeringen må bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stoppe EUs tredje postdirektiv. Direktivet vil gi oss dyrere og dårligere posttjenester i hele landet.

I dag er det samme porto på et brev som skal fra Oslo til Finnmark og et brev som skal mellom to naboer i hovedstaden. Enhetsportoen sørger for lik pris på brev i hele landet, og at overskuddet fra "lønnsomme" områder gir gode og likeverdige posttjenester til alle i Norge.
EUs postdirektiv vil bety at postmarkedes skal tvangs liberaliseres og at dagens enhetsporto ikke lengre vil kunne opprettholdes. Postdirektivet fører til at brev må prises utfra faktiske kostnader. Dermed blir brev fra Hammerfest til Bryne mange ganger dyrere enn brev fra Drammen til Oslo.

Ulik pris fører til ulike vilkår for organisasjoner, befolkning og næringsliv i forhold til hvor man er i landet. Det vil i større grad føre til press for sentralisering i Norge. I sentrale strøk vil direktivet føre konkurranse mellom flere markedsaktører. Posten vil da bli tvunget å bruke store ressurser i denne konkurransen. Og som en konsekvens av dette vil andre deler av landet kunne bli nedprioritert og få et dårligere posttilbud.

NorgesBarometer sin undersøkelse om postdirektivet for Postkom viser at 64 % av folket råder regjeringen å si nei til direktivet. Regjeringen bør høre på folket å si nei til EUs tredje postdirektiv.

Innlegget har stått på trykk i Nationen 13. juli

Det burde vært lett

Det burde vært lett for regjeringa å ta feiekosten og feie ut useriøse firmaer i renholdsbransjen. Dagbladet har i sommer satt søkelys på den useriøse delen av renholdsbransjen. Artikkelserien har vist at bransjen er preget av lav lønn, sosial dumping, uklarhet rundt ansettelsesforhold, svart arbeid og en rekke flere brudd på arbeidsmiljøloven.

Det er ikke første gang noen prøver å sette søkelys på de uakseptable forholdene i renholdsbransjen. Arbeidsmandsforbundet har pekt på dette flere ganger de siste årene. Det finnes enkle tiltak regjeringa kan gjøre for å få rydda opp i bransjen.

Det bør opprettes en offentlig godkjenningsordning, slik som både LO og NHO har krevd. Det bør innføres ID-kort i renholdsbransjen. Dette er det god erfaring med fra bygge- og anleggsbransjen. Og man må få styrket arbeidstilsynet så de har ressursene til å følge opp bransjen.

Splittelse i borgerskapet?

I en kronikk og et langt intervju i Dagens Næringsliv(DN), torsdag 10. juni, deler milliardæren Øystein Stray Spetalen sine bekymringer for kapitalismen framover. Spetalen nevner mange gode grunner til å være bekymret. Spetalen sier jo sjøl at han ikke er bekymret for seg sjøl, han sier til DN «Jeg har nok til mat, og jeg har hus også. Så det spiller ingen rolle for meg. Jeg kan bare stikke til Bahamas, jeg, og ligge på en strand resten av livet». Det er oss vanlige skattebetalere som nå skal betale regninga etter at det har blitt gitt redningspakker til bankene i alle vestlig land.

Den såkalte redningsaksjonen vi nå har sett i Europa i 2010 pålegger skattebetalerne til å betale regningen for at profesjonelle investorer har tapt penger. Skattene blir skrudd opp, og de offentlige utgiftene blir kuttet kraftig. Ansatte i offentlig sektor får store kutt i lønningene sine, pensjonsreformer kutter pensjonene og velferdstilbud blir lagt ned. Det blir ikke lagd redningspakker for arbeiderklassen i Europa.

Sannheten om redningspakkene er at de går til lommeboka til en liten elite som uten egen risiko, med skyhøye lønninger og bonuser, er satt til å forvalte andres penger. Spetalen sier det klart: «Den yrkesaktive befolkningen kan ikke, må ikke og skal ikke ta regningen for den eliten som har gjort feil.»

Mange vil vel si at Spetalen høres ut som en Rødt politiker når han påpeker feila ved bankpakkene og at skattebetalerne ikke skal sitte igjen med regninga. Men sjøl om det er noe sammenfallende kritikk av den manglende politiske styringa i dagens Europa, er løsningene våre helt forskjellige.

Rødt ønsker å avskaffe kapitalen, og at folk skal ta kontroll over samfunnet og økonomien. Spetalen ønsker seg tilbake til en tid da industrialistene var den mektigste fraksjonen i borgerskapet. Rødt ønsker at produksjonsmidlene skal eies av fellesskapet. Spetalen vil at produksjonsmidlene skal eies av kapitalister, og ikke børsspekulanter. Spetalen vil at finansnæringen skal sitte i baksettet, mens industrikapitalisten kjører bilen.

Dessverre for Spetalen så er dette bare en idyllisk framstilling av hvordan en modellkapitalisme kunne fungert. Kapital er en prosess der eieren av penger (kapitalist) investerer for å få mer penger, ikke noe annet. Og kapitalisten vil alltid prøve å investere der han får mest igjen. Karl Marx skrev «Produksjonsprosessen framstår for kapitalisten bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, for at han skal kunne tjene penger. Alle kapitalistiske nasjoner er derfor i perioder fanget av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten å gå veien om produksjonsprosessen». Derfor vil alltid kapitalen strømme mot de spekulative markedene der mulighetene for kortsiktig fortjeneste er størst.

Spetalens kronikk i Dagens Næringsliv avslører en splittelse i borgerskapet mellom de som ønsker seg en mer nøktern industrikapitalisme og de som ønsker seg mer av spekulasjonskapitalisme. De siste års krise i kapitalismen slår sprekker i borgerskapets enhet. Deler av borgerskapet i Europa frykter igjen for revolusjon og tøffere klassekamp, nå som staten skviser arbeiderklassen.

Rødt sammen med andre revolusjonære over hele Europa har nå en historisk oppgave i å nå fram med budskapet om at kapitalismen må avskaffes, og at vi kan lage et annet politisk og økonomisk system der folk har kontroll over samfunnsutviklinga og økonomien.

Ikke rør sykelønnsordninga!

Sykelønnsordninga er en av våre viktigste velferdsgoder. Samfunnstopper presser nå på for å svekke viktige velferdsordninga i fare. Høyreideolog Cristin Clemet vil innføre karensdager og statsminister Stoltenberg vil øke arbeidsgivernes økonomiske bidrag til sykelønnsordninga, og delvis kompensere dette ved å redusere arbeidsgiveravgiften.

Det sannsynlige resultatet av Stoltenbergs forslag er at mange arbeidsgivere vil unngå å ansette folk som har redusert arbeidskapasitet av ulike grunner. Befolkningsgrupper som har større sannsynlighet til å ha kortere eller lengre helseplager vil nok oppleve at arbeidsmarkedet blir trangere. Statsministerens forslag er et ekskluderingsforslag på et område der det trengs inkluderingsideer.

I media framstilles det som om Norge har spesielt mange langtidssykemeldte eller personer utenfor arbeidslivet av andre grunner. Sannheten er at det er omvendt. I Norge er yrkesdeltakelsen svært høy. 75 prosent i yrkesaktiv alder er i jobb, mens gjennomsnittet innenfor OECD er 62 prosent. Forskjellen skyldes først og fremst høyere yrkesdeltakelse blant kvinner og eldre. Ettersom disse to gruppene uføretrygdes og sykemeldes i høyere grad enn andre, blir utgiftene til sykelønn og uføretrygd, isolert sett, relativt høye.

Det er svært høy produktivitet i norsk næringsliv, og kravet om størst mulig profitt har vært viktigere enn alt annet. Dette råkjøret har medført at stadig flere ikke har klarer å henge 100% med i arbiedslivet. Undersøkelser viser at de utallige omstillingene som har vært gjennomført både i privat og offentlig virksomhet har medført både økt langtidsfravær og uføretrygding.

For å forebygge utstøting og tilbakeføre folk til arbeidslivet er det nødvendig med ulike tiltak. Tillitsvalgte og verneombud må få større innflytelse over arbeidsmiljøarbeidet i bedriftene. Det må føres en ny personalpolitikk i offentlig virksomhet, og det må bli slutt på systemer der de må konkurrere med seg selv. Dette gjelder bl.a. i sykehusene. Problemet er at utviklingen går i stikk motsatt retning. Anbud og kontroll- og overvåkingssystemer presser de ansatte til det ytterste. Det
offentlige preges av stadige omstillinger der lederne skal være "tøffere" enn private ledere.

Angrepet på sykelønna må slås tilbake. Derfor er det bra at LO-avdelingene i Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø og Trondheim har sagt fra at de vil gjøre det som er nødvendig for å stoppe dette. Fagbevegelsen, både i og utenfor LO, har tidligere vist at de vil slåss for å forsvare dagens sykelønnsordning, og det kan bli nødvendig enda en gang.

Nei til lønnsmoderasjon!

Samfunnstopper i regjering og næringsliv presser nå på for en ny tid med lønnsmoderasjon, eller et nytt «solidaritetsalternativ» som de også kaller det.

Det såkalte «solidaritetsalternativet» bygger på solidaritet til arbeidsgivere, ikke mellom arbeidere. Lønnsmoderasjon fra arbeidstakernes side vil føre til større utbytte til investorene. Arbeidere får en mindre del av kaka, mens direktører og investorere får en større. Og investorene og direktørene har ikke mye solidaritet med arbeiderne når de ønsker å effektivisere i oppgangs tider. Da er det arbeiderne som mister jobben eller må jobbe hardere.

Eierne i mange bransjer har et betydelig overskudd. Selskaper med store internasjonale investorer i ryggen. Hvis arbeidstagerne viser moderasjon i disse bransjene, innebærer det at de pløyer større fortjeneste inn i disse selskapene. Dette blir det en skjeivfordeling av.

I dagens Norge er det store lønnsforskjeller. Både mellom kvinner og menn, og mellom de med lavlønn og vanliglønn. Det er viktig at disse forskjellene blir retta opp i framtidige lønnsoppgjør. En likelønnspott i tariffoppgjøret 2010 kan være en start på å utjevne noen av de urettferdige forskjellene. Lønnsmoderasjon fra arbeidstagernes side vil ikke minske forskjellene og urettferdighetene i Norge, bare forsterke dem.

LOs medlemmer må alltid stå fast på at bedrifter som ikke tåler kollektive avtaler ikke har livets rett.

Kommunen må ta ansvar!

Utdanningsdirektoratet har laget en oversikt som viser at over 3.000 søkere til læreplass ikke hadde fått noe tilbud. Mange ungdommer som har satset på et yrke må nå tenke nytt på yrkesvalget sitt. Det er godt kjent at et tredje år med yrkesfag på skole ikke er like kvalifiserende som det å ha læreplass. Det har i mange år vært et viktig krav om at retten til læreplass skal lovfestes.

Men i vente på at denne retten lovfestes kan ikke kommunene og politikerne bare vente. Kommunene burde gå foran med et godt eksempel og satse tungt på kommunale læreplasser. Med den økonomiske krisa er ikke mange forundra over at det er nettopp innen bygg og industri mange nå mangler læreplass, men at helsearbeiderfaget er med i toppen av oversikten, er en skam for kommunene.

Oslo er blant de fire dårligste fylkene til å formidle læreplasser. Bare halvparten av de som har søkt om læreplass i helsearbeiderfaget i Oslo har fått. Blant de andre områdene der kommunen burde vært et naturlig sted for læreplass, er også mangelen stor.

Skal kommunen ha mulighet i framtida til å ansette fagarbeidere som er med på å sikre en god kvalitet på eldreomsorgen, barnehagene og SFO, så må de ta ansvar nå. Oslo kommune burde gå foran i årets budsjettbehandling og sikre pengene til flere læreplasser.

Innlegget har stått på trykk i Dagsavisen

Mer felles fritid

Debattinnlegg i Dagbladet onsdag 14. oktober

De siste årene har vi vært vitne til en svært negativ utvikling når det gjelder åpningstider i varehandelen. Dagens situasjon fører til at bedriftseiere, i sin higen etter større profitt, i stadig større grad utvider åpningstidene. De siste ukene har også ICA/Rimi og Rema 1000 gjort det klart at de vil satse på søndagsåpne Brustad-buer.

I løpet av de siste årene har presset på åpningstidene økt. I mitt nabolag er det ikke lenger uvanlig med åpningstider fram til kl. 23.00 mandag til lørdag. Dette fører til at arbeidstakerne tvinges til å jobbe "til alle døgnets tider", med den konsekvens at kollektiv fritid blir alvorlig begrenset, det blir vanskelig å delta i sosiale sammenhenger og muligheten til å tilbringe felles kvalitetstid hvor hele familien er samlet blir forsvinnende liten. I tillegg bidrar dette til å øke problemet med ufrivillig deltid.

I 2003 ble lov om åpningstider opphevet, med den argumentasjon at det ikke var politikere sin oppgave å blande seg i handelsnæringens åpningstider, for markedet ville selv finne naturlige begrensninger. Dette har vist seg å bidra til en utvikling som ene og alene har rammet handelsnæringens arbeidstakere.

Noens frihet er andres ufrihet og åpningstider er arbeidstider. Disse påvirker ikke bare de som jobber i butikken, men også de som jobber som renholdere, vektere, lagerarbeidere og sjåførene m.fl. Det er ikke slik at vi mennesker kun er forbrukere og konsumenter. Vi er også venner, familie og kollegaer. Derfor er ikke kampen for mer felles fritid og en regulering av åpningstidene i varehandelen de ansattes kamp alene.

Desto flere som jobber til alle døgnets tider, jo mindre felles fritid – fritid samtidig med andre får vi. Til syvende og sist handler dette om hvilket samfunn vi vil ha.

Marxisme og revolusjon

Dette er innledninga jeg holdt på konferansen Sosialisme Nedenfra 10. oktober.

En bonde i Nepal, en student i Caracas, en indianer i Bolivia, kansje til og med en arbeider i Tyskland og en seminardeltager i Norge, kjemper for den samme ideen om et sosialistisk samfunn. De samme ideene og tankene har folk kjempet for i alle fire verdens hjørner i flere hundre år siden.

Ideene om et annet samfunn, ofte kalt sosialisme eller kommunisme, er ikke en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men det nødvendige resultatet av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, arbeiderklassen og kapitaleierklassen.

I hele den kapitalistiske verden sprede ideer om hvordan en annen verden kunne se ut på begynnelsen av 1800-tallet. Blandt arbeidere, intelektuelle og bønder begynte man å diskutere og organisere seg ut fra forskjellige ideer om hvordan et sosialistisk eller kommunistisk samfunn kunne se ut. Et samfunn der man hadde avskaffet privateiendommen og erstatet den med felleseiendom.

De sosialistiske og kommunistiske ideene opplever en frodig utvikling på 1800-tallet. Dette henger sammen med den spesielle historiske situasjonen klassekampen i Europa var i. Føydalismen hadde lidd nederlag og borgerskapet hadde tatt over som den ledenende samfunnsklassen. Med borgerskapets framvekst oppsto også en annen klasse den moderne arbeiderklassen. Hovedmotsigelsen i samfunnsutviklinga forandra også seg fra kamp mellom adel og borgerskap til kamp mellom borgerskapet og proletariatet. Samtidig var det også klassekamp mellom de gamle klassene og borgerskapet. Middelstendene, den småindustrielle, den lille kjøpmannen, håndverkeren og bonden var også i klassekamp med borgerskapet. Men ikke for å frigjøre seg selv og avskaffe privateiendommen, men for å sikre seg sin eksistens som middelstender.

Dette var også revolusjonenes tid. Fra den Franske og Amerikanske revolusjonen på slutten av 18 århundret, De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene mellom 1808-1829, og Revolusjonene i Europa i 1848 inspirerte til nytenkning og større tro på at forandring og en annen verden er mulig.

På samme måte som andre sosialister på denne tida, hadde også Marx og Engels en visjon om det gode samfunnet som et samfunn som kunne lede til full utvikling av alt som bor i mennesket. «Hva er kommunistenes mål?» spurte Engels i et utkast til Det kommunistiske manifest. «Å organisere samfunnet på en slik måte at ethvert medlem kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i full frihet, uten derved å krenke samfunnets grunnleggende betingelser»

Denne vakre ideen om mennesklig felleskap, samfunnet der man produserte etter evne for felleskapet og fikk etter behov av felleskapet, var ingen realitet på Marx tid, og er det heller ikke i dag. Denne ideen tvang Marx til å undersøke samfunnet han levde i, for å få oversikt over hva som måtte til for å kunne realisere kommunistenes mål.

Marx kom fram til at det var den kapitalistiske produksjonsmåten som var hinderet for en verden der vi kunne leve i frihet og felleskap. Marx og Engels sine undersøkelser av historia viste at produksjonsmåter hadde endra seg gjennom historien. Klassesammensettninga i samfunnet hadde endra seg fra det gamle Rom sine patrisere, riddere, pleibere og slaver, til middelalderens føydalherrer, vasaller, laugsborgere, svenner og livegne og at i det moderne borgerlige samfunnet var det to store klasser som står i direkte motsettning til hverandre: borgerskap og proletariat.

Det er to sentrale sider ved den kapitalistiske produksjonsmåte. Det er kapitalens og arbeiderklassens. På den ene sida har vi kapitalister – eierne av rikdommen, eierne av de fysiske og materielle produksjonsmidlene. De er opptatt av å øke sin rikdom. Med utgangspunkt i en kapital av en viss størrelse i form av penger, kjøper kapitalistene varer med sikte på å tjene mer penger, merverdi. Og det er dette som er poenget – profitt. Som kapitalister er det å få kapitalen til å vokse det eneste de bryr seg om.

På den andre siden har vi arbeiderklassen. Denne klassen består av de som ikke har fysiske varer å selge eller midler til å produsere de tingene de trenger sjøl. Arbeiderklassen er tvunget til å selge det eneste de har å selge, nemelig sin arbeidskraft. Arbeideren er fri til å selge sin arbeidskraft til hvem han vil, men ikke fri til å velge om han vil selge sin arbeidskraft eller ikke.

Uten en arbeiderklasse som er fri til å selge sin arbeidskraft samtidig som den fri fra å eie produksjonsmidler, er kapitalisme en umulighet. En unik egenskap ved kapitalistiske produksjonsforhold, som skiller det fra andre produksjonsforhold, er at det kjennetegnes ved at det finnes folk som mangler produksjonsmidler og derfor må selge det eneste de har eiendomsrett over, retten til å sjølv disponere sin egen arbeidskraft. De må selge sin produksjonsevne for å få penger til å kjøpe det de trenger.

Kapitalen sin mulighet til å vokse krever at den direkte eller indirekte blir invistert i produksjonen av varer. Enkelt forklart så bruker kapitaleieren kapitalen sin til å kjøpe en rekke varer som råvarer, produksjonsmidler og arbeidskraft. Gjennom produksjonsprossesen blir det skapt nye varer som kapitalisten kan selge til en pris som er høyere enn hva det kostet kapitaleieren å kjøpe de opprinnelige varene. Altså en merverdi - en profitt

Marx mener at dette er mulig, ikke fordi kapitalistene lurer hverandre eller kundene sine. Det er heller ikke fordi han er så flink til å kjøpe stort og selge smått og dermed få en stordriftsfordel. Men det er fordi at en av innsatsfaktorene eller varene han opprinnelig kjøpte skiller seg fra de andre.

Varen arbeidskraft har den spesielle egenskapen at den skaper større verdier enn det det koster å kjøpe den. Prisen på varen arbeidskraft er nemelig det en arbeider trenger for å overleve mellom hver lønning. Eller riktigere hva som er sosialt nødvendig for at arbeideren skal kunne leve et normalt liv i det samfunnet han lever mellom hver lønning.

For å ta et eksempel: Kapitaleieren kjøper arbeidskrafta til Arbeideren for 35 000 kr i måneden. I løpet av måneden produserer arbeideren en verdiøkning til 75 000 kroner. Arbeideren har allerede da etter 10 dager på jobb skapt nok verdier til å dekke sin egen lønn, de 12 neste arbeidsdagene så produserer han verdi for eieren av kapitalen. Den verdien arbeideren skaper disse dagene er det vi kaller merverdi. Det at arbeideren skaper verdier for 40 000 mer enn hva han får i lønn kaller vi utbytting.

For å få slutt på utbyttinga, for å frigjøre seg fra kapitaleierens styringisrett og for å kunne leve som et fritt menneske, må arbeideren avskaffe kapitalismen. Dette viser at arbeiderklassen er den klassen med størst direkte interesse av å avskaffe kapitalismen og erstatte den med et sosialistisk samfunn.

Men hvordan avskaffe kapitalismen? Spørsmålet om reform og revolusjon har delt arbeiderbevegelsen helt i fra starten. I Norges første arbeiderbevegelse "Thranitterbevegelsen" sitt Lilleting på Ladegårdsøen i 1851 sto debatten om reform og revolusjon. Hvilken strategi skal arbeiderbevegelsen velge for å få gjennomslag for sine langsiktige mål.

For oppgava til sosialismen er ikke bare å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historiske og økonomiske utviklinga som de sosiale klassene og kampen dem imellom nødvendigvis har sprunget ut av, og å oppdage midlene til å løse konflikten i den økonomiske situasjonen som dermed er oppstått.

Man kan være revolusjonær utifra utolmodighet, og reformist ut ifra sindighet. Reformisten kan argumentere ut ifra realisme og politisk ansvarlighet. Mens den revolusjonære argumenterer ut ifra all den elendigheten som vi må forte oss å bli kvitt.

Men det er ikke i disse diskusjonene du finner forskjellen på reformister og revolusjonære. Revolusjonære er tilhengere av sosiale reformer, og reformister vil nok avskaffe verdens elendighet.

Men de som velger reformer framfor, og i motsetning til, erobringen av politisk makt og sosial revolusjon, velger ikke bare en roligere, mildere og mer langsom vei til det samme målet, men et annet mål.

Ved å gå inn for reformer av kapitalismen kan man forandre mye gjennom massebevegelser og folklig organsiering. Revolusjonære deltar jo i reformkampene, for de krav som arbeiderklassen til enhver tid har. Men reformene har sine grenser innefor det kapitalistiske systemet. Reformene kan aldri med kapitalismens velsignelse fjerne kapitalens utbytting av arbeidskraften. Reformismen kan bare endre samfunnet innenfor kapitalens grenser.

Marxismen er revolusjonær fordi den mener problemmet eller det som står i veien for Frihetens rike, er kapitalens behov for profitt. Blir arbeiderne frie fra å måtte selge sin arbeidskraft, så er det ikke rom for kapitalens behov for profitt.

Revolusjon er ikke damer med kaseroller i gatene, unge menn med geværer, ungdom som kaster stein eller dansere med rosa fjær. Det er den politiske handlingen der en sosial klasse erobrer politisk makt og styrter enn annen sosial klasse.

Hvis man har som politisk mål «Å organisere samfunnet på en slik måte at ethvert medlem kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i full frihet, uten derved å krenke samfunnets grunnleggende betingelser», så er avskaffelsen av kapitalismen og utbyttingen av arbeiderklassen
en fortsettning. Dette kan bare gjennomføres ved en sosial revolusjon.

Mange ganger i historia, og mange steder i verden har det oppstått revolusjonære bevegelser og situasjoner. Alle bevegelsene og situasjonene har hatt noe særegent som gjør at de ikke nødvendigvis kan kopieres over på neste. Også i vår samtid kan vi se spennende ting. Arbeideropprørenes tid er ikke forbi. Vi kan bli inspirert og engasjert av alle de millioner av sosialister og kommunister som sloss på alle jordens fire hjørner. Men vår revolusjon blir ikke lik deres og deres revolusjon skal heller ikke være sånn vi vil ha vår. Marx skrev allerede i Manifestet at revolusjonen naturligvis vil være ulik i de ulike landene.

Revolusjonen lages ikke på tegnebrettet. Den skapes gjennom virkelige sosiale bevegelser og virkelige menneskers opprør. For at slike bevegelser skal lykkes, er det imidlertid nødvendig med politiske analyser, bevisste strategier og former for organisering. Diskusjonen om disse analysene, strategiene og organisasjonsformene må vi føre hele tida.

Fagforeningsleder arrestert i Sør-Korea

Choi Sang-jae, leder for Sør-Koreas National Union of Media Workers, ble arrestert i går rapporterer den Sør-Koreanske avisa Joongang Daily. I følge politiet ledet Choi en serie av ulovlige streiker fra 21 til 25 juli i protest mot pressereformer i Sør-Korea. I følge to representanter fra det Demokratiske partiet, som har hatt møter med Choi i fengselet, vil Choi nå starte en sultestreik i protest.

Media-arbeidernes fagforening fordømmer arrestasjonen av deres leder og lover at fagforeningens 13.000 medlemmer vil fortsette kampen mot reformene og for pressefriheten i Sør-Korea.

Den hellige konkuransen

Som man i dag både kan lese i Klassekampen (side 9) og på abcnyheter.no vil Høyre, Venstre og FrP fjerne forskrift som pålegger alle som tar oppdrag for det offentlige skal sikre at deres egne og deres underlevrandørers ansatte har lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn gjelende tariffavtale. Høyreliberalismens yppersteprester ESA (EFTAs overvåkningsorgan) mener forskriften er i strid med EØS-avtalen.

Jeg mener det er viktig at det offentlige er med på å bekjempe sosial dumping ved å stille krav om lønns- og arbeidsvilkår i oppdrag til private. Det er med på opprettholde de rettigheten og nivå på prisen på arbeidskraft som er blitt kjempa frem av fagbevegelsen i Norge. Vi har allerede sett nok av skremmende eksempler på hva lønns- og arbeidsforholda blir når den "frie konkuransen" skal styre aleine. Vi har lest om bygningsarbeidere som får helt ned i 20-30 kroner timen, arbeidsuker som går helt på tvers av arbeidsmiljøloven. Det er viktig at det offentlige i Norge sier tydelig fra om at sånn vil vi ikke ha det ved å sette krav til de som tar på seg oppdrag.

Det er heller ingen grunn til å tro at det blir så mye bedre "konkuranse" ved at det ikke stilles krav til lønns- og arbeidsforhold ved oppdrag for det offentlige. Man kan fint konkurere om oppdrag der det er andre faktorer enn lønns- og arbeidsforhold avgjør. Konkuransen vil bli mye likere og mer kvalitetsretta hvis det ikke går ann å underby sine konkurenter ved dumpe lønna til arbeiderne. Da vil de forskjellige potensielle oppdragstakerne måtte fokusere mer på kvalitet for å vinne oppdraget. Det tror jeg ville vært fordelaktig for både oppdragstakere, det offentlig og de ansatte.

Stem Rødt mot sosial dumping 14. september!

Rødt vil fjerne levealderjustering og indeksering av pensjonen

Rødt er fornøyd med resultatet i årets tariffoppgjør som viderefører bruttordninga i offentlig sektor. Fortsatt bruttoordning har sikret flere tusen framtidige pensjonister en trygg pensjon å leve av. Desverre er det sånn som flere aviser har pekt på de siste dagene at dagens unge ansatte i offentlig sektor vil få en dårligere pensjon enn de eldre på grunn av pensjonsreformen. Levealderjustering og indeksering gjør at dagens ungdommer må klare seg med mindre pensjon enn deres foreldre. Indeksering betyr at lønnsveksten til pensjonister skal være dårligere enn
lønnsmottakere. Levealderjustering vil si at pensjonen din skal smøres tynt ut over antall år kullet ditt er forventet å leve. Pensjonsreformen tar ikke hensyn til at det er store forskjeller i levealder i Norge etter hvor du bor og hvilket yrke du har.

Rødt har hele tiden vært motstandere av pensjonsreformen fordi den vil gi nesten alle arbeidstakere i landet en dårligere pensjon. Vi vil inn på Stortinget til høsten for å sloss for et bedre pensjonsystem. Vi skal foreslå å fjerne levealderjustering og indeksering av pensjonen din.

Bare 53% av USamerikanerne foretrekker kapitalisme

I følge en ny amerikansk undersøkelse over telefon sier bare 53% av amerikanerne at de tror at kapitalisme er bedre enn sosialisme. 27% er ikke sikre på hva som er best, mens 20% tror sosialisme er bedre. Det er først og fremst de under 30 år som har liten tillit til at kapitalisme er best. Blandt de eldre er oppsluttningen om kapitalismen langt mere solid, bare 13% av de over 40 år mener at sosialisme er best.

Undersøkelsen tok ikke stilling til noen definisjon av kapitalisme eller sosialisme.

Dette gir oss hvertfall litt større håp for USAs framtid...

Solidaritet med LKP

LKP er en allianse av fagforeninger i Guadeloupe, en liten fransk kolloni i Antillene, som har generalstreiket i over en måned nå for høyere lønn og mot dyrtid. Streiken har spred seg til den andre franske kolonien i Antillene, Martinique. Kravet på Guadeloupe er at lønna heves med 200 euro. I dag er en vanlig lønn på Guadeloupe ca 900 euro. Den langvarige generalstreiken har lammet koloniens turistnæring. Det har flere netter vært gatekamper mellom ungdom og politi. I utgangspunktet var ikke de franske sentralmyndighetene særlig villige til å forhandle med de streikende. Men etter massive protester i Frankrike, har Sarkozy-regjeringen måttet prøve å få igang forhandlingene igjen. Forrigje uke satt de ved forhandligsbordet men tilbudet fra de franske myndighetene på øya var langt fra kravene til LKP. Streiken fortsetter og internasjonal solidaritet er det behov for nå. Støtt LKP!

Søker du på youtube etter LKP og Guadeloupe finner du flere kule videoer fra demonstrasjoner og annet.

Solidaritet mellom arbeidere i Frankrike, Guadeloupe og Martinique.

Generalstreiken som begynte for en måned siden i den franske kolonien Guadeloupe og siden har spred seg til den andre franske kolonien i karibien Martinique. De streikende krever et generelt priskutt og bedre lønn.

Det nystiftede Det nye anti-kapitalistiske partiet (NPA) i Frankrike arrangerte den første solidaritetsmarkeringen den 16 februar i Paris og forbereder en ny den 28 februar. Solidaritet mellom Frankrike og de franske koloniene i Antillene understrekes også av Alex Lollia, lederen av Centrale des travailleurs unis, CTU i Guadeloupe:

"Regjeringen frykter at kravene fra Guadeloupe og Martinique vil komme som et ekko fra arbeiderene i Frankrike og at Frankrike også vil bli paralysert"..."Vi holder ut, og venter på at franske arbeidere vil tilslutte seg vår kamp."

Opprop mot anbud i kollektivtrafikken

Fagforbundet Buss- og Sporveisbetjeningens Forening har startet et opprop mot anbud i kollektivtrafikken. Underskrivere av oppropet krever, Ingen bruk av anbud i kollektivtrafikken, Regjeringa må si nei til EUs forordning om anbud og Alternativt må fylkeskommunene drive all kollektivtrafikk i egen regi. Oppropet er addresert Regjeringen Stoltenberg.

"Erfaringer viser at kvaliteten på tjenestene til befolkningen forringes, arbeidsforholdene blir utrygge og vilkårene for de ansatte blir dårligere. Anbud gir av erfaring dårligere pensjonsordning og arbeidsplasser og arbeidsmiljø ødelegges. Lokale avtaler utviklet gjennom mange år forsvinner. Anbud gir usikre arbeidsforhold for alle ansatte, fordi det i hvert fylke kun er en offentlig kjøper av tjenestene. Den som taper et anbud i kollektivtrafikken har derfor ingen alternativer."skriver Foreninga i oppropet.

Signer oppropet her

Redde verden, eller banken...?

"Jeg er en sterk tilhenger av marked og konkurranse. Markedet har bragt frem store verdier og samfunnsforbedringer, nyskaping og innovasjon. Og markedet håndterer informasjon langt mer effektivt enn offentlige myndigheter vil kunne gjøre," Jens Stoltenberg på NHOs krisekonferanse 7 januar 2008

Da de amerikanske banksystemet begynte å rakne, tok det ikke lang tid før president George Bush var klar til å åpne lommeboken for å hjelpe bankene. De mange amerikanerne som hadde blitt kasta ut av hjemmene sine fordi de ikke klarte å betale låna sine ble det derimot ikke gitt noen krisepakke til. På tross av at mange tungvektere i det republikanske partiet synes det var en vederstyggelighet at staten skulle blande seg inn i det frie markedet så var det aldri tvil om at statens oppgave var å punge ut.

Mens The Economist hadde forsider som "Saving the system" og "Wold on the edge", gjorde verdens ledere seg klare for tidenes redningsaksjon. Ikke for å redde verden fra sult, fattigdom eller klimakatastrofe, men for å redde kapitalismen. EU og USA hadde i slutten av november brukt 10 000 milliarder kroner på tiltak mot finanskrisa. Og mens den økonomiske krisa sprer seg inn i realøkonomien, går amerikanske seddelpresser varme og statsledere pakker inn nye gavepakker til kapitalistene.

Den kongelige norske stat, med Jens og Kristin i spissen, jobber også hardt for å holde kapitalismen i gang her i Norge. Til jul hadde staten til sammen funnet fram 474 milliarder kroner til tiltak mot finanskrisa, og de lovte at mer ville komme i 2009.

Det er sjelden så store summer blir mobilisert for å stoppe en krise, til sammenligning så er verdens samlede bistandbudsjett på ca 700 milliarder kroner. Ressursene som trengs for å redde miljøet, avskaffe fattigdom og sult og gjenopprette balansen i økosystemene er aldri tilgjegelige i tilstrekkelig størrelse, men når finanskapitalen sin eksistens er trua finnes det ikke begrensninger i hvor store ressurser som kan brukes.

I det store bildet er det ikke store deler av verdensøkonomien som trengs for å gjøre verden til et betydelig bedre sted å være. Lester R. Brown, direktør ved forskningsinstitusjonen Earth Policy Institute i Washington DC, har i boka Plan B 3.0 Hvordan redde vår jord flere overslag for hva som trengs for å få kloden på et bærekraftig spor.

For 190 milliarder dollar (ca 1220 milliarder kroner) vil Plan B-budsjettet skaffe grunnutdanning til alle, avskaffe analfabetisme blant voksne, servere skolelunsj og gi nødvendig støtte til førskolebarn og gravide kvinner i de 44 fattigste landene, sikre tjenester innen reproduktiv helse og familieplanleggning, gi grunnleggende helsetjenester, informasjon om og tilgang til kondomer til alle, gjennomføre treplanting for å redusere flommer, å ta vare på jord og binde karbon, verne av matjord på dyrket mark, gjennvinne beitemarker, gjenoppbygge fiskebestander, bevare biologisk mangfold og stabilisere grunnvannsnivåer. (1)

Sjølv om dette bare koster litt over en tiendedel av hva verdens rikeste stater hoster opp på kapitalens komando er dette budsjettet i realiteten en utopi i dagens verden. Dette henger sammen med statens klassekarakter.

Staten er ikke en nøytral aktør i kampen mellom klassene, men den oppstår i sammenhengen med at en klasse tar rollen som en herskende klasse og konsentrer sin makt. De første statene oppsto lenge før de borgelige statene. Men forståelsen og grunnlaget for statens klassekarakter kommer rett fra kjernen i Det kommunistetiske Manifest. Frederick Engels skrev i forordet til den engelske utgaven fra 1888:

"Skjønt Manifestet var vårt felles arbeid, ser jeg meg nødt til å slå fast at den grunnleggende påstand som danner kjernen i det, tilhører Marx. Den påstanden er: at i enhver historisk epoke danner den herskende formen for økonomisk produksjon og bytte, og den samfunnsmessige organiseringa som med nødvendighet følger av den, den basis som den politiske og intellektuelle historien til den epoken er bygget på, og som er det eneste den kan forklares ut fra; at følgelig har hele menneskehetens historie (etter oppløsninga av det primitive stammesamfunnet som eide jorda i fellesskap) vært en historie om klassekamper, strid mellom utbyttere og utbyttede, herskende og undertrykte klasser; at historien om disse klassekampene danner en utviklingsrekke hvor vi i våre dager har nådd et trinn der den utbyttede og undertrykte klassen - proletariatet - ikke kan nå sin frigjøring fra den utbyttende og herskende klassens - borgerskapets - herredømme, uten samtidig, og en gang for alle, å frigjøre samfunnet i sin helhet fra all utbytting, undertrykking, alle klasseforskjeller og klassekamper."(2)

Den borgerlige staten er produktet av borgerskapets klassekamp og herredømme over den moderne produksjonsformen og den samfunnsmessige organiseringa som med nødvendighet følger av den. Og borgerskapets utvikling i klassekampen førte også fram til politiske framskritt. Marx og Engels gjennomgår de politiske framskrittene i Manifestet:

"Hvert av disse borgerskapets utviklingstrinn ble fulgt av et tilsvarende politisk framskritt*. Undertrykt stand underlagt føydalherrenes herredømme, væpnet og sjølstyrt sammenslutning i kommunen**, her uavhengig byrepublikk***, der monarkiets tredje skattepliktige stand****, så på manufakturens tid motvekt mot adelen i standsmonarkiet eller det absolutte monarkiet, hovedgrunnlag for de store monarkiene overhodet, og etter etableringa av storindustrien og verdensmarkedet tilkjempet det seg endelig det politiske eneherredømmet i den moderne representativstaten. Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.

Borgerskapet har spilt en høyst revolusjonær rolle i historien."(3)

Vi ser i mange av dagens konkrete politiske spørsmål at det er stor enighet med de forskjellige grupperingene innen den moderne representativstaten. Pensjonskampen er ypperlig eksempel på hvordan et nesten samla Storting, uavhengig av regjeringsalternativer, er enige om hvert skritt av raseringa. I Erling Folkvord sin bok Stopp tjuven! kan man lese en gjennomgang av nyliberalismens gjennombrudd i norsk politikk. Nyliberalismen har ikke vært et parti sitt prosjekt, men et klasseprosjekt som har bundet opp alle borglige partier i vedtak om privatisering og liberalisering. I mange viktige spørsmål er ikke andre syn enn borgerskapets representert på Stortinget i dag. Motsetningene i Norge representeres ofte ikke mellom partier på Stortinget, men mellom Stortinget og folket.

Dette betyr ikke at borgerskapet i et hvert politisk spørsmål er en enhetlig klasse. Borgerskapet er en klasse med mange dype motsetninger, som sjølvsagt gir muligheter for folkelige bevegelser og radikale eller revolusjonære representanter. Men så lenge ikke kapitalismen og borgerskapet blir bekjempa i klassekampen, så vil fortsatt premissene for samfunnet utvikles i takt med produksjonsutviklinga. Marx og Engels beskriver i manifestet hvordan samfunnet ble sentralisert gjennom borgerskapets sentralisering av produksjonsmidlene.

"Borgerskapet opphever mer og mer oppsplittinga av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkninga. Det har konsentrert befolkninga, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følgen av dette var den politiske sentraliseringa. Uavhengige provinser som knapt var forbundet med hverandre, som hadde forskjellige interesser, lover, regjeringer og tollavgifter, ble trengt sammen i en nasjon, med en regjering, en lov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense."(4)

Sentraliseringa er fortsatt et grunnleggende trekk ved dagens kapitalisme. Folk flytter til byene. De forskjellige delene av produksjonen flyttes til hvor det er mest fordelaktig. Politikken sentraliseres i større og større grad. Kommunene har ikke nok frie inntekter til å bestemme sjølv hvordan de vil bruke pengene. EU sender direktiver til Norge om hvordan norske lover og forskrifter skal være. Den økonomiske krisa påskynder denne sentraliseringa hovedsaklig i den økonomiske sektoren ved at selskaper blir slått sammen eller kjøpt opp av hverandre på billigsalg. Men politikken blir også sentralisert gjennom toppmøter der de imperialistiske landene skal finne løsninger for hele verdens økonomien.

(1) Brown, Lester R., Plan B 3.0 Hvordan redde vår jord, Boksmia forlag, 2008
(2)Marx, Karl og Engels, Friedrich, Det kommunistiske manifest, Rødt!, 2008
(3)Marx, Karl og Engels, Friedrich, Det kommunistiske manifest, Rødt!, 2008 i notene står det:
*Den engelske utgaven fra 1888 har formuleringen "framskritt for denne klassen." - Red.
**"Kommune" var det navnet de nyfødte byene tok seg i Frankrike, til og med før de greide å fravriste sine føydale herrer og mestere lokalt sjølstyre og politiske rettigheter som "tredje stand". Generelt har vi her brukt England som typisk land for borgerskapets økonomiske utvikling, og Frankrike som typisk for dets politiske utvikling. (Note av Engels til den engelske utgaven fra 1888.)
Slik betegnet byborgerne i Italia og Frankrike sine byfellesskap etter at de hadde kjøpt eller tvunget sine første sjølstyrerettigheter fra føydalherrene sine. (Note av Engels til den tyske utgaven fra 1890.)
***Den engelske utgaven fra 1888 føyer til "(som i Italia og Tyskland)" - Red.
****Den engelske utgaven fra 1888 føyer til "(som i Frankrike)" - Red.
(4)Marx, Karl og Engels, Friedrich, Det kommunistiske manifest, Rødt!, 2008