Saturday, January 17, 2009

Spotify killed the norwegian star

Spotify er rost opp og ned på internett. Det blir referert til som framtidas måte å høre på musikk. Og ja jeg ble positivt overaska da jeg prøvde programmet for første gang. Men problemet, som beit seg fast i ørene mine, er at rammene for våres musikksmak kontrolleres. Masse musikk finnes ikke på spotify. Det mest åpenbare er alle undergrunnsband og framtidas stjerne skudd som har en middelmådig demo på myspace. Det andre som åpenbarte seg ganske fort at spotify hadde lite plass til norsk musikk.

Tommy Tokyo har snurret på norske tv-skjermer med rosende ord men finnes ikke på spotify. Han får selskap av Thom Hell, Lester, Lindstrøm, Rolf Wallin, Ellen Ugelvik, Grand Island, Lukestar, Farmers Market, Katzenjammer og ganske mange fler.

Når jeg går igjen platene jeg kjøpte i fjor så er 2 av 3 ikke tilgjennelig på spotify.

Har vi egentlig lyst til at et komersielt selskap skal monopolisere hva vi hører på?

8 comments:

Hjorthen said...

Veldig godt poeng. Jeg ble også litt skuffet over utvalget etter alt skrytet på forhånd. Sier vel mest om min sære smak, men allikevel...

Trond said...

Nå er det jo bare beta utgaven som er ute forløpig.

Anonymous said...

Eg trur neppe det blir vanskelig å få musikken sin ut på Spotify dersom han allerede er konvensjonelt utgitt/registrert hos t.d. TONO, men i startfasen er det sjølvsagt avgrensa kor mykje dei kan legge inn kvar dag, og det er naturleg at ein prioriterer den musikken som har eit størst internasjonalt publikum.

Du finn heller ikkje mykje undergrunn eller--for den saks skuld--kunstmusikk med bittorrent og annan fildelingteknologi, av di den distribusjonsmåten er avhengig av at innhaldet har ein viss popularitet. Det er ikkje Spotify avhengig av på same måte.

Ellers er det jo også ein grunn til at undergrunnsmusikk er undergrunnsmusikk, og Myspace er vel framleis den viktigaste staden for slike å marknadsføre seg, sjølv om eg trur Last.fm kjem til å ta over (ein kan jo trass det ordinære systemet også legge ut gratis MP3ar til nedlasting, som kan inkluderast i spelelister). At Myspace erblitt så populært blant musikarar er eigentleg ganske pussig, men nok om det.

Når det gjeld heilt ny og kommande musikk, så er Spotify litt vengeklipt, sidan det verkar som om mykje av den nyaste musikken ikkje fins der. Truleg har det noko med lisensieringa å gjera--at ein må vente ein viss periode, slik at gruppa skal sikre salget til fans som vil vera tidleg ute--så slik eg ser det vil det truleg vera forbehalde dei godt etablerte musikarane. Marknadsføring gjennom Spotify ser også ut til å vera forbehalde dei mest "kommerse" aktørane.

Tiram said...

Godt poeng. Jeg prøvde blant anna å finne de du skreiv om i "Best of 2008"-posten din, med blanda resultat.

*ping*

Bjørn Stærk said...

goddag: "Du finn heller ikkje mykje undergrunn eller--for den saks skuld--kunstmusikk med bittorrent og annan fildelingteknologi, av di den distribusjonsmåten er avhengig av at innhaldet har ein viss popularitet."

Du finner ikke nødvendigvis det ene ukjente bandet du er på jakt etter, men du finner mye som ligger langt utenfor midtstrømmen. Søk f.eks. på en musikksjanger du liker, og se hva du finner.

Mange legger ut egenlagete samlinger på bittorrent, f.eks. denne fyren.

Det finnes også egne torrentsiter med smalere fokus enn de store. De krever gjerne registrering, og er ofte veldig oppdaterte på hva som skjer innen en bestemt sjanger, f.eks. metall eller japansk musikk.

Men MySpace er selvsagt best på det aller ferskeste. Det gjelder bare å snuble over den riktige i mylderet. ;)

jokke said...

Woow, jeg har fått en spennende debatt på bloggen min. Jeg er enig med dem som sier at spotify helt sikkert kommer til å bli bedre i forhold til bredde. Men fortsatt tror jeg mye musikk vil ende utafor. Det jeg er mest kritisk til er at Spotify blir hylla som den nye måten å høre på musikk på, uten at man diskutere svakhetene i systemet og hva det vil gjøre med mangfoldet i musikklivet.

Holten said...

Kjem inn i debatten ganske seint, men...

Tjah. Spotify er jo eigentleg fortreffeleg på så mange vis. Den abonnementsløysninga trur eg kan sammenliknast med overgangen frå minutt-takst på Internettbruk. Det tykte iallfall eg var ei positiv utvikling...

...men så er det slik at ein bør sjå etter strukturelle svakheiter ved alle distromodellar.

De nemner at det berre er artistar frå dei store selskapa som kjem til. Det er delvis rett, fordi det stort sett er dei fem store selskapa som har tegna kontrakt med Spotify enn så lenge.

Men hadde eg drive ein smålabel, ville eg straks ha dura over til Sverige og trekt kølapp for å få inn platekatalogen min i Spotify. Ein aforisme av Tim O'Reilly: "The big problem isn't piracy, it's obscurity." Det er om å gjera å vera tilgjengeleg, ikkje sant?

Eg held med goddag i at ting sannsynlegvis vil koma etter kvart, så eg ser ikkje sjangerutvalet som noko større strukturelt problem enn CD-utvalet på Rimi og Posten.

Men eg lurar på korleis maktfordelinga i distribusjonshierarkiet flyttar på seg. Artist - Label - Spotify - Forbrukar? Kven får minska og kven får auka makta si i denne prosessen? Kan ein sette opp liknande skjema for kulturflyt i ulike andre typer media?

Ronny K said...

Jamendo er framtida :)