Dette er innledninga jeg holdt på konferansen Sosialisme Nedenfra 10. oktober.
En bonde i Nepal, en student i Caracas, en indianer i Bolivia, kansje til og med en arbeider i Tyskland og en seminardeltager i Norge, kjemper for den samme ideen om et sosialistisk samfunn. De samme ideene og tankene har folk kjempet for i alle fire verdens hjørner i flere hundre år siden.
Ideene om et annet samfunn, ofte kalt sosialisme eller kommunisme, er ikke en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men det nødvendige resultatet av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, arbeiderklassen og kapitaleierklassen.
I hele den kapitalistiske verden sprede ideer om hvordan en annen verden kunne se ut på begynnelsen av 1800-tallet. Blandt arbeidere, intelektuelle og bønder begynte man å diskutere og organisere seg ut fra forskjellige ideer om hvordan et sosialistisk eller kommunistisk samfunn kunne se ut. Et samfunn der man hadde avskaffet privateiendommen og erstatet den med felleseiendom.
De sosialistiske og kommunistiske ideene opplever en frodig utvikling på 1800-tallet. Dette henger sammen med den spesielle historiske situasjonen klassekampen i Europa var i. Føydalismen hadde lidd nederlag og borgerskapet hadde tatt over som den ledenende samfunnsklassen. Med borgerskapets framvekst oppsto også en annen klasse den moderne arbeiderklassen. Hovedmotsigelsen i samfunnsutviklinga forandra også seg fra kamp mellom adel og borgerskap til kamp mellom borgerskapet og proletariatet. Samtidig var det også klassekamp mellom de gamle klassene og borgerskapet. Middelstendene, den småindustrielle, den lille kjøpmannen, håndverkeren og bonden var også i klassekamp med borgerskapet. Men ikke for å frigjøre seg selv og avskaffe privateiendommen, men for å sikre seg sin eksistens som middelstender.
Dette var også revolusjonenes tid. Fra den Franske og Amerikanske revolusjonen på slutten av 18 århundret, De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene mellom 1808-1829, og Revolusjonene i Europa i 1848 inspirerte til nytenkning og større tro på at forandring og en annen verden er mulig.
På samme måte som andre sosialister på denne tida, hadde også Marx og Engels en visjon om det gode samfunnet som et samfunn som kunne lede til full utvikling av alt som bor i mennesket. «Hva er kommunistenes mål?» spurte Engels i et utkast til Det kommunistiske manifest. «Å organisere samfunnet på en slik måte at ethvert medlem kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i full frihet, uten derved å krenke samfunnets grunnleggende betingelser»
Denne vakre ideen om mennesklig felleskap, samfunnet der man produserte etter evne for felleskapet og fikk etter behov av felleskapet, var ingen realitet på Marx tid, og er det heller ikke i dag. Denne ideen tvang Marx til å undersøke samfunnet han levde i, for å få oversikt over hva som måtte til for å kunne realisere kommunistenes mål.
Marx kom fram til at det var den kapitalistiske produksjonsmåten som var hinderet for en verden der vi kunne leve i frihet og felleskap. Marx og Engels sine undersøkelser av historia viste at produksjonsmåter hadde endra seg gjennom historien. Klassesammensettninga i samfunnet hadde endra seg fra det gamle Rom sine patrisere, riddere, pleibere og slaver, til middelalderens føydalherrer, vasaller, laugsborgere, svenner og livegne og at i det moderne borgerlige samfunnet var det to store klasser som står i direkte motsettning til hverandre: borgerskap og proletariat.
Det er to sentrale sider ved den kapitalistiske produksjonsmåte. Det er kapitalens og arbeiderklassens. På den ene sida har vi kapitalister – eierne av rikdommen, eierne av de fysiske og materielle produksjonsmidlene. De er opptatt av å øke sin rikdom. Med utgangspunkt i en kapital av en viss størrelse i form av penger, kjøper kapitalistene varer med sikte på å tjene mer penger, merverdi. Og det er dette som er poenget – profitt. Som kapitalister er det å få kapitalen til å vokse det eneste de bryr seg om.
På den andre siden har vi arbeiderklassen. Denne klassen består av de som ikke har fysiske varer å selge eller midler til å produsere de tingene de trenger sjøl. Arbeiderklassen er tvunget til å selge det eneste de har å selge, nemelig sin arbeidskraft. Arbeideren er fri til å selge sin arbeidskraft til hvem han vil, men ikke fri til å velge om han vil selge sin arbeidskraft eller ikke.
Uten en arbeiderklasse som er fri til å selge sin arbeidskraft samtidig som den fri fra å eie produksjonsmidler, er kapitalisme en umulighet. En unik egenskap ved kapitalistiske produksjonsforhold, som skiller det fra andre produksjonsforhold, er at det kjennetegnes ved at det finnes folk som mangler produksjonsmidler og derfor må selge det eneste de har eiendomsrett over, retten til å sjølv disponere sin egen arbeidskraft. De må selge sin produksjonsevne for å få penger til å kjøpe det de trenger.
Kapitalen sin mulighet til å vokse krever at den direkte eller indirekte blir invistert i produksjonen av varer. Enkelt forklart så bruker kapitaleieren kapitalen sin til å kjøpe en rekke varer som råvarer, produksjonsmidler og arbeidskraft. Gjennom produksjonsprossesen blir det skapt nye varer som kapitalisten kan selge til en pris som er høyere enn hva det kostet kapitaleieren å kjøpe de opprinnelige varene. Altså en merverdi - en profitt
Marx mener at dette er mulig, ikke fordi kapitalistene lurer hverandre eller kundene sine. Det er heller ikke fordi han er så flink til å kjøpe stort og selge smått og dermed få en stordriftsfordel. Men det er fordi at en av innsatsfaktorene eller varene han opprinnelig kjøpte skiller seg fra de andre.
Varen arbeidskraft har den spesielle egenskapen at den skaper større verdier enn det det koster å kjøpe den. Prisen på varen arbeidskraft er nemelig det en arbeider trenger for å overleve mellom hver lønning. Eller riktigere hva som er sosialt nødvendig for at arbeideren skal kunne leve et normalt liv i det samfunnet han lever mellom hver lønning.
For å ta et eksempel: Kapitaleieren kjøper arbeidskrafta til Arbeideren for 35 000 kr i måneden. I løpet av måneden produserer arbeideren en verdiøkning til 75 000 kroner. Arbeideren har allerede da etter 10 dager på jobb skapt nok verdier til å dekke sin egen lønn, de 12 neste arbeidsdagene så produserer han verdi for eieren av kapitalen. Den verdien arbeideren skaper disse dagene er det vi kaller merverdi. Det at arbeideren skaper verdier for 40 000 mer enn hva han får i lønn kaller vi utbytting.
For å få slutt på utbyttinga, for å frigjøre seg fra kapitaleierens styringisrett og for å kunne leve som et fritt menneske, må arbeideren avskaffe kapitalismen. Dette viser at arbeiderklassen er den klassen med størst direkte interesse av å avskaffe kapitalismen og erstatte den med et sosialistisk samfunn.
Men hvordan avskaffe kapitalismen? Spørsmålet om reform og revolusjon har delt arbeiderbevegelsen helt i fra starten. I Norges første arbeiderbevegelse "Thranitterbevegelsen" sitt Lilleting på Ladegårdsøen i 1851 sto debatten om reform og revolusjon. Hvilken strategi skal arbeiderbevegelsen velge for å få gjennomslag for sine langsiktige mål.
For oppgava til sosialismen er ikke bare å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historiske og økonomiske utviklinga som de sosiale klassene og kampen dem imellom nødvendigvis har sprunget ut av, og å oppdage midlene til å løse konflikten i den økonomiske situasjonen som dermed er oppstått.
Man kan være revolusjonær utifra utolmodighet, og reformist ut ifra sindighet. Reformisten kan argumentere ut ifra realisme og politisk ansvarlighet. Mens den revolusjonære argumenterer ut ifra all den elendigheten som vi må forte oss å bli kvitt.
Men det er ikke i disse diskusjonene du finner forskjellen på reformister og revolusjonære. Revolusjonære er tilhengere av sosiale reformer, og reformister vil nok avskaffe verdens elendighet.
Men de som velger reformer framfor, og i motsetning til, erobringen av politisk makt og sosial revolusjon, velger ikke bare en roligere, mildere og mer langsom vei til det samme målet, men et annet mål.
Ved å gå inn for reformer av kapitalismen kan man forandre mye gjennom massebevegelser og folklig organsiering. Revolusjonære deltar jo i reformkampene, for de krav som arbeiderklassen til enhver tid har. Men reformene har sine grenser innefor det kapitalistiske systemet. Reformene kan aldri med kapitalismens velsignelse fjerne kapitalens utbytting av arbeidskraften. Reformismen kan bare endre samfunnet innenfor kapitalens grenser.
Marxismen er revolusjonær fordi den mener problemmet eller det som står i veien for Frihetens rike, er kapitalens behov for profitt. Blir arbeiderne frie fra å måtte selge sin arbeidskraft, så er det ikke rom for kapitalens behov for profitt.
Revolusjon er ikke damer med kaseroller i gatene, unge menn med geværer, ungdom som kaster stein eller dansere med rosa fjær. Det er den politiske handlingen der en sosial klasse erobrer politisk makt og styrter enn annen sosial klasse.
Hvis man har som politisk mål «Å organisere samfunnet på en slik måte at ethvert medlem kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i full frihet, uten derved å krenke samfunnets grunnleggende betingelser», så er avskaffelsen av kapitalismen og utbyttingen av arbeiderklassen
en fortsettning. Dette kan bare gjennomføres ved en sosial revolusjon.
Mange ganger i historia, og mange steder i verden har det oppstått revolusjonære bevegelser og situasjoner. Alle bevegelsene og situasjonene har hatt noe særegent som gjør at de ikke nødvendigvis kan kopieres over på neste. Også i vår samtid kan vi se spennende ting. Arbeideropprørenes tid er ikke forbi. Vi kan bli inspirert og engasjert av alle de millioner av sosialister og kommunister som sloss på alle jordens fire hjørner. Men vår revolusjon blir ikke lik deres og deres revolusjon skal heller ikke være sånn vi vil ha vår. Marx skrev allerede i Manifestet at revolusjonen naturligvis vil være ulik i de ulike landene.
Revolusjonen lages ikke på tegnebrettet. Den skapes gjennom virkelige sosiale bevegelser og virkelige menneskers opprør. For at slike bevegelser skal lykkes, er det imidlertid nødvendig med politiske analyser, bevisste strategier og former for organisering. Diskusjonen om disse analysene, strategiene og organisasjonsformene må vi føre hele tida.
Posts
