En søndagsplate på lørdagskvelden...

Portishead var en av mange band som kom fra europas engelsktalende øyer på 90-tallet. Da plata Dummy kom ut av Bristol i 1994 var det en plate som skulle forandre nittitallet.

Hele min genrasjon bør ha eller snart skaffe seg følelsen av å høre låta Glory Box mens man leser en god bok, drikker kvalitetskaffe og spiser rundstykker.

Dummy ble fulgt opp av plata Portishead i 1997, også gikk det over tiår før et nytt studioalbum fant plassen blandt nye CDer i butikkhyllene. Den to uker gamle plata third har et cover som passer seg pent inn i Portisheaduttrykket. Med en stor P og et 3 tall trykt oppå hverandre på blågrønn bakgrunn. På innsiden er det et bilde med hus og kraftledninger sammen med mørke skyer. Ellers er det minimalt med info i coveret.

Plata åpner med låta Silence som jeg ikke får helt til å passe inn i resten av albumet. Den stopper brått før Hunter settes igang. Og derifra får du en slags helhetsfølelse. Plata gir deg ganske mange assiosasjoner som du ikke klarer helt å plassere. Det gjør den spennede og du må høre på den flere ganger etterhverandre.

Første gang jeg hørte gjennom plata føltes plata mer 90-talls ut enn Portishead. Men etter andre gjennomhøring fant jeg den gammle Portishead-feelinga jeg veit mange var redd at skulle ha forsvunnet etter så mange år.

Selv om plata er en gullbit så er den jo langt fra det samme som Dummy eller Portishead. Men de er jo nesten historiske plater i denne sammenhengen.