Hoppbloggingsesongen starter og jeg trenger deg for å gå videre i tordenbloggen

Jeg er igjen ute i kamp på Tordenbloggen. Denne gangen er det kamp mot meg og Örn. Jeg er ganske fornøyd med denne trekninga for dette er vel en av de få bloggene, som er igjen, der jeg har ok sjanser til å gå videre.

Sist ga jeg noen løfter hvis jeg kom til å gå videre. Har oppfylt ett, og har tenkt til å oppfylle resten. Men det har vært protester mot det ene løftet mitt om nytt design. Så jeg tenker at det bør ut på folkeavstemning. Og har derfor laget denne pollen her:

Bør Hat og kjærlighet få seg en ny design? Nei, designen er hva som gjør det verdt å lese bloggen i RSS Ja, en ny design vil gjøre at jeg gidder å komme tilbake

Men nå som jeg håper at dere stemmer på meg, så kan jeg gå videre til starten på årets hoppblogging. Det norske hopplandslaget har i løpet av sommeren vært relativt ustabile i konkuranser. I tillegg har de ikke giddi å delta i ganske mange. Dette gjør at det er værre i år, enn i fjor å tippe hvem som vil gjøre det godt og dårlig i løpet av årets sesong.

Mine tips er at vi ikke får en hopper fra Norge som er med hele tiden å sloss om sammenlagt tittelen i verdenscupen. Derimot har jeg stor tro på at i enkelt ren vil vi få hyggelige resultater. Norge har jo mange med vinnerpotensiale i seg. Men desverre er det vel stabiliteten det kommer til å mangle på.

Første konkuranse i årets verdenscup er lagkonkuransen i kveld kl 1735 på NRK. Vi får kansje håpe at det viser at jeg tar feil og at landslaget er i verdenstoppen.

Villiers-le-Bel

To år etter at to ungdommer døde i en transformaterboksen i Clichy-sous-Bois er det igjen flammer i Paris sine gater. Lørdag ble Moushin og Larami (16) drept da de krasjet med en politibil. Politiet stakk utenksomt av og igjen ble Paris sine forsteder påmint om hvor delt Frankrike er.

Siden da har det vært opptøyer i Villiers-le-Bel. Ungdommer har bevepnet seg med de de kan få tak i av våpen og gått til angrep på Sarkozy-staten. Opptøyene er langt mere brutale enn de for 2 år siden kan vi høre journalister rapportere. Sarkozy-regimet, som lovet å knuse motstanden mot det etablerte Frankrike, har bare klart å skape større vrede.

På samme måte som opptøyene etter Clichy-sous-Bois var grunnlegende rettferdige, er også opptøyene i Villiers-le-Bel det.

Her hjemme i Norge prøver Human Rights Service (HRS) og koble sammen reaksjonene på et rasistisk mord med militant islamisme. Under overskriften "Urbane geriljagrupper i Paris" presenterer anti-islamistiske HRS en analyse som sier det er fordi ungdommene er muslimer at de reagerer voldsomt. De har ifølge HRS tydeligvis en lavere kulturelle, moralske og ideologiske verdier enn oss andre.

Tydelig kommer rasismen og islamofobien fram når dette blir linka til av aktører som mener man må forberde oss på borgerkrig mot muslimer i Europa. HRS er en samfunnsaktør som legitimerer og sprer islamofobi og rasisme. I Villiers-le-Bel er det helt sikkert sinte muslimer, men det er fordi Moushin og Larami ble drept. Og drap på 16-åringer gjør meg også sint!

Rødt! Marxistisk tidskrift 04/07

Mens jeg har noen hvile dager i tordenbloggen, så må jeg komme med litt reklame for tidskriftet jeg sitter i redaksjonen til.

Rødt Marxistisk tidskrift er på flere sider enn noen gang før! 148 sider marxistisk teori og debatt for bare en femtilapp! Kan du la være å kjøpe?

Dette nummeret starter med en rask innsikt i uførepensjonsutvalgets innstilling. Arne Byrkjeflot (leder av LO i Torndheim) går systematisk igjennom dette ranet som vil stjele flere titusner hvert år fra de uføre. Stian Bragtvedt forteller om Nepal og den ikke ukjente Pål Steigan presanterer sitt Økokommunistiske manifest.

Hovedbolken dette nummeret er om økonomi. Mathias Bismo har en rykkende fersk analyse av arbeidsmarkedet til EU. David Harvey (proffesor ved City University i New York) skriver om Nyliberalismen og byen. Dette er spennende men ikke vanskelig. Så til slutt er det en debatt fra New Left Review mellom Vladmir Popov (russisk økonom) og Tony Wood (assisterende redaktør i New left Review).

Dette nummeret har også fått en sikkelig debattseksjon. Leikny Øgrim og Elling Borgersrud har vært sitt bidrag i digital dugnad debatten som går i tidskriftet. I tillegg har vi innlegg på skole og om venstresida.

Hele nummeret avsluttes med en TØGRIM-bolk. Dette er innlegg som Tron Øgrim har skrevet på RVs-debattliste mars 2007. Han skriver om hvordan kommunister bør tenke rundt partibyggning, om MAO og MAOISME. Dette er et verdifult studiebilag for alle kommunister i dag....

Rødt! Marxistisk tidskrift kan du bestille her.

My blueberry nights

Asias største regisør, Wong Kar-Wai, har gått sammen med Europeisk filmkapital og lagd sin første film med bare vestlige skuespillere.

Elisabeth besøker en dag kafeen til Jeremy for å finne ut om kjærsten er utro. Jeremy bekrefter Elisabeth sine mistanker og hjelper henne gjennom sorgen med blåbærpai og iskrem. Plutselig forsvinner Elisabeth på en tur gjennom USA, der hun møter en rekke karakterer som gir henne livsvisdom. Hun holder kontakten med Jeremy gjennom å sende postkort.

Wong Kar-Wai er etter min mening kansje den største romantikkeren i filmens verden. My Blueberry Nights inneholder ingen overaskelser for Wong Kar-Wai-fans. Det er kansje litt mye plankekjøring i hans forsøk på å få bedre kontakt med det vestlige filmpublikummet.

Uansett er Wong Kar-Wai en av verdens største regisører så alle bør løpe på kino 6 desember for å få med seg My Blueberry Nights, sjølv om den etter min mening er en av hans to dårligste filmer.

kampløfter

I dag skal jeg ut i kamp på tordenbloggen. For å få opp stemninga blandt mine supportere vil jeg nå komme med noen løfter jeg skal gjennomføre hvis jeg vinner kampen. Håper tre løfter holder for mine venner og fans:

1. Hvis jeg vinner denne kampen skal Hat og Kjærlighet få et nytt design (kan ta litt tid da)

2. Hvis jeg vinner skal jeg anmelde Wong Kar Wai sin siste film My Blueberry Nights

3. Hvis jeg vinner vil mine lesere få en analyse av kommunistisk organisering i 2008

Håper dette frister mine lesere. Hvis du ønsker jeg skal vinne så gå inn på tordenbloggen og stem på Hat og kjærlighet!

Mister Lonley

Harmony Korine fikk filmverden til å sperre øynene opp etter at han skrev manuset til Kids. Med Gummo ble det tydelig at han var et stort regitalent også. I 1999 var han den første ikke-danske som fikk lage dogme film, Julien Donkey-Boy. Siden da har nok mange ventet på en ny film fra Korine.

Dette er nok noe annet enn hva mange har ventet seg. Korine har tydeligere blitt eldre og vil fortelle andre historier enn Ken Park, Kids og Gummo. Mister Lonley er en film med to historier. Hovedhistorien handler om en Michael Jackson imitator i Paris. En dag han underholder på et gamlehjem møter han en Marilyn Monroe-imitator. Hun overtaller ham til å flyte til et imitatorkollektiv på landet. I imitatorkollektivet lever de av dyrehold og drømmen om å sette opp en forestilling som vil gi dem oppmerksomheten de føler at de fortjener.

Sidehistorien handler om et misjonskloster, som kaster ut mat av fly til avsidesliggende landsbyer. Men plutselig en dag faller en nonne ut av flyet...

Jeg vil nok si at dette er den dårligste filmen til Korine, men likevel er det en film som er verdt å få med seg. Det er jo en Korine-film.

Her kan du se Mister Lonley:
Lørdag, 24. nov 17:30 [Filmens Hus Tancred]
Søndag, 25. nov 18:30 [Eldorado 1]

Paranoid park

Kansje en av de topp 5 samtidige regisører i USA, Gus Van Sant, har nå laget en skateboardfilm. Mannen har regiert perle etter perle. Mest kjent er kansje Good Will Hunting, men det var med filmen Elephant han vant gullpalmen i Cannes.

Filmen handler om Alex en 16 åring som er dårlig å stå på skateboard og henger i byens tøffeste skatepark Paranoid park. Han skriver også en "dagbok". Får å ikke røpe for mye av filmen vil jeg nok la være å beskrive handlingsløpet i filmen.

Gus Van Sant har klipt sammen filmen så vi går fram og tilbake i historien til Alex. Det er som et stort puslespill der vi hele tiden leter etter å putte brikkene på plass. Biled messig hopper filmen fram og tilbake mellom ulike sjangere på et nydelig vis.

Gus Van Sant må sees på som en mørk regisør som framstiller det dysfunksjonelle Amerika, på en måte som bare USA'nerne kan. Det er en tråd mellom hans filmer Elephant (om Colombinemasakeren), Last days (om Kurt Cobain's siste døgn) osv. og Paranoid park.

Vil du få med deg denne filmen så får du håpe at den kommer på kino, eller vente på DVD'n

Åge og fotballmesterskap

I morgen skal et halv godt norsk landslag gjøre alt de kan får å nå EM i Sveits/Østerike neste år. Men vi må stole på at Bosnia klarer å stjele poeng fra Tyrkia. Bosnia er jo kjent som det mest userriøse fotballforbundet i Europa, så det er vel ikke mye håp.

Men sjølv om det ikke blir noen EM-billett så har Norge ok sjansjer på VM-billet i 2010. Norge er nemelig rykket opp i andre nivå i seedinga før trekkinga av kvalifiserings grupper til Fotball VM i Sør-Afrika. Så da slipper vi en del motstandere som garantert hadde slått Norge.

Ellers er dette et fint tidspunkt for å gi litt skryt til vår alles landslagstrener Åge. Åge har vært en fantastisk landslagstrener. Han har fått en haug med middelmådige fotballspillere fra norsk eliteserie til å nesten kvalifisere seg til EM. Hadde vi ikke vært nordmenn ville vi tenkt på det som umulig. Vi får håpe at fram mot VM at flere av våre landslagspiller blir fotballspillere på internasjonalt nivå. Skjer ikke det bør kansje lønnsnivået og stormannsgalskapen i fotball forbys ved lov.

I´m a cyborg but that's ok

Park Chan-Wook har etter Sympathy for Mr. Vengeance, Oldboy og Sympathy for Lady Vengeance laget en annerledes komedie som fortsatt holder standaren.

Young-goon tror hun er cyborg og havner derfor på psykriatisk klinikk. Der møter hun en haug med fantastiske karakterer i et ganske kaoitisk miljø. Men Young-goon er mest opptatt av å savne bestemor (som kansje ikke var noe mindre syk) og snakke med de andre maskinene. Hun møter også den kleptomane Il-sun Park og de utvikler et veldig spesielt forhold.

Park Chan-Wook leker med filmen og får fram noe spesielt vakkert. Dette er en film om meningen med livet og de store spørsmålene. Samtidig er det en hardtslående kritikk av vårt eget kapitalistiske samfunn og fremmedgjøringa.

I'm a cyborg but that's ok kan du se på Fredag 23 november (min bursdag) kl 18 eller Lørdag 24 november kl 18 på Eldorado.

4 måneder, 3 uker, 2 dager

Desverre må nok flertallet av mine lesere vente en og en halv måned til før de får sett årets gullpalme vinner. Men da har dere bare enda mere tid på å glede dere.

Vi skal tilbake til Romania i 1987. To student venniner planlegger å være borte for helgen. Hovedrollen Otilia farter fra sted til sted og gjør alt klart for helgen da Gabita skal ta en illegal abort. Filmen er både skremmende og tankevekkende. Og bør kunne åpne opp for debatt rundt abort både i Norge og Internasjonalt.

Cristian Mungius vant med denne filmen gullpalmen i konkuranse med flere store regisører. Han mener sjølv at filmen ikke er om abort, men at den generer abortdiskusjonen. Han er den typiske kunstnertypen som ikke vil si hva ting betyr men heller at seerne skal tolke deres inntrykk. Mungius kan vel oppfattes som en streng regisør, som mener at skuespillere ikke skal tolke rollene, men bare spille dem.

Realismen i Cristian Mungius film er veldig overbevisende. Han forsøker å være ærlig uten å være manipulerende og ungår nostalgien i motsettning til til de tyske ostalgifilmene. Mungius mener at Rumenske filmskapere søker realismen fordi de fikk nok av den "fake" filmen fra 80-tallet.

Jeg mener at 4 måneder, 3 uker, 2 dager er en fantastisk film som går inn i en epoke der mer politiske filmer får annerkjenelse. Med tanke på at alle de 4 siste gullpalmevinnerne kan sees i et politisk lys. Dette er absolutt en film å glede seg til.....

Fotballblogging: Cupfinale

Dagens høydepunkt for alle i de to knøtte byene Haugesund og Lillestrøm er jo cupfinalekampen. Jeg har enda ikke bestemt meg for hvem jeg skal heie minst på. Lillestrøm er jo favoriter, har noen gode spillere og en morsom trener (men de er jo litt kyllinger da), mens Haugesund har blå og hvite drakter (tror jeg)

Nei. Dette er et vanskelig valg.

Cupfinale var liksom noe helt annet når jeg var liten. Da gikk den på NRK. Champions Ligaen var enda liksom ikke funnet opp enda, så å spille i cupvinnercupen og europacupen hørtes nesten like tøft ut. Ikke at noen norske lag hadde noe der å gjøre uansett.

Men i dag er det jo bare serien som teller, være med i gruppespillet i Europa. Forsatt er jo nesten ingen norske lag gode nok til det. Så å vinne cupen er i dag en sånn liten ekstra klapp på skulderen på slutten av sesongen. Ikke rart at de store laga faller fra i cupen mot smålag som Nybergsund og Haugesund, de har jo viktigere ting å tenke på.

Nei nå får man vel lete fram en potetgullpose og skru på TV'n

Noen bidrag fra vancouver

This is England

Siden jeg må holde løftene mine, og ønsker å få litt stemmer i dagens runde av Tordenbloggen, så får dere her dagens anmeldelse:

Helt siden Dead man shoes, som gikk på kino i Oslo høsten 2005, har man gledet seg til at Shane Meadows skulle få vist en ny film på norske kinoer. Vi kommer igjen til et ganske likt univers. Men denne gangen handler det om 12 åring Shaun, som er en far som døde i Falklandskrigen, istedenfor Richard som kommer hjem fra militæret.

Shaun blir mobba på skolen og har det ikke spesielt fett. En dag møter han Woody og skinnheadgjengen hans. Der opplever Shaun at han får kule eldre venner, får være med på fester og endelig gå rundt i klær han synes er kule. Men så på en fest kommer Combo, en venn av Woody som har sittet inne noen år tilbake til friheten.

Men fra fengslet har Combo med seg mer enn "morsomme historier", han har med seg en ide om et England for Engelskmenn. Woody og noen flere tror ikke på sånt tøv og bryter med Combo. Men Shaun blir med Combos nye aktiviteter m.m.

This is England er en fantastisk film. Den er en sammensmelting av det beste ved mange sjangere. Dette er en oppvekstfilm, politiskfilm, film om nynazisme og en ungdomskulturfilm på en gang. Dette gjør denne filmen til uforglemmelig og til noe nye genrasjoner om 10 eller 20 år også kommer til å se.....

I morgen kan du.....

...stemme på Hat og kjærlighet på tordenbloggen

...glede deg til en anmeldelse av This is England på Hat og kjærlighet

...vente en dag til før du får lese intervjuet av Jokke i Østkantavisa

...klage mer over hva som skjer i Norsk fotball

...spise kake midt i uka

...eller stemme på Hat og kjærlighet på tordenbloggen

Interview

Gikk vel først og fremst på denne kinoen fordi regisør og hovedrolleinnehaver, Steve Buscemi, er en av min amerikanske favorit skuespillere. Har ikke fått med meg noen av hans tidligere regi-jobber, så jeg var ganske nyskjerrig.

Steve Buscemi spiller Pierre Peters en politisk journalist, som skal intervjue skuespilleren Katya (Sienna Miller). Pierre som synes han er vært mer som journalist enn å måtte intervjue "Bimboer". Så intervjuet går sjølvsagt til der Gamle Erik bor.

Men når taxien, som Pierre tar, krasjer fordi sjåføren er mer opptatt av å se på Katya enn veien. Innviterer Katya ham opp for å stelle et sår Pierre har i hodet. Her begynner ett spill mellom skuespiller og gravende journalist.

Vi får i Interview en relativ god en og halv times dialog, mellom to gode skuespillere. Det er jo ikke dårlig, men kansje ikke så interesant. Så filmen er nok mest for Steve Buscemi fans som må få med seg alt han gjør.