Jeg har glemt å blogge om...

Jeg kom på noe jeg burde ha blogget om for en god stund siden. Faste lesere av Hat og kjærlighet fikk kansje med seg at jeg skulle til Stavanger og London rett etter at jeg fikk deng av Örn i tordenbloggen. Jeg drar av og til til Stavanger får å besøke min kone som studerer der. Det er ganske fint sjølv om Stavanger er en liten by etter min smak. Men denne gangen skulle vi videre fra Stavanger til London. Ikke får å ha det koselig (sjølv om vi hadde det) men fordi min kone skal kjøpe seg en ny fiolin. Hun studerer dette instrumentet for dere som ikke veit det.

London er en masete by så der vil jeg ikke bo, men det var ikke det jeg skulle skrive om. Alltså i fiolinforhandler bransjen er de over gjennomsnitt tillitsfulle. Vi besøker den første butikken. Her har de relativ god sikkerhet, videokameraer på veggene og sånt. Vi får prøve instrumenter i prisklassen 9000 til 17000 £. Jeg bruker tiden på å lese gårsdagens VG ekstra nøye og lytter og komenterer når jeg blir bedt om det. Etter å ha prøvd 7 fioliner, kommer vår selger tilbake å spør hvordan vi likte fiolinene. Siden det er to min kone liker så tilyr selgeren henne å ta dem med på en liten vandretur i London. Min kone og jeg takker pent nei og sier at vi heller kommer tilbake.

Så i den neste butikken er sikkerheten litt slappere. Det eneste sikkerheten var vel at selgeren satt på rommet ved siden av. Vi får prøve enda flere fioliner. Husker ikke helt men tror det var en sånn 16 stykker i samme prisklasse som i stad. Etter en del prøving står vi igjen med 3 som min kone liker. En til 16000£, en til 13000£ og en til 9000£. Etter en del vurderinger låner vi med oss de to billigste får å gå tilbake til det første stedet for å sammenligne. Min kone måtte minne på selgeren at han kansje burde få se legimitasjon og sånt før vi stakk av med 22000£ i fioliner.

Så stikker vi til det tredje stedet. Her har vi ingen avtale på forhånd. De spør ikke hvem vi er men lar oss få være alene i et prøverom med en haug med fioliner i samme prisklasse som tidligere. Inn i rommet tar vi med oss to fiolinkasser med plass til 3 fioliner. De ønsker ikke å sjekke hva vi har med oss inn i rommet. Vi finner ganske raskt ut at her var det ingen fioliner min kone likte. Untatt den rosa med marihøne (men passer vel bedre til et barn). Vi går derfor ut av rommet og butikken med to fiolinkasser. Selgeren sier bare hadet og er ikke nærvøs for at vi kunnet ha kommet med tomme kasser og gått hjem med fulle..

Vi ender til slutt der vi startet og sammenligner fioliner. Jeg har hørt på ganske mange fioliner nå. Min kone vil sove på det så vi lar alle fiolinene ligge igjen i butikken over natta.

Dagen etter tar vi litt fri med å gå på Britisk Museum før vi igjen skal teste fioliner. Det tok heldigvis ikke så lang tid. Men da min kone hadde funnet en hun trodde hun ville ha. Så fikk hun låne den med hjem til Norge for en uke. De trengte ikke noe depositum, det holdt med å ta en kopi av passet.

Det er tydeligvis få fiolintyver i verden