Tuesday, August 31, 2010

En annen kommunisme er mulig

«Hvis ... ’en annen verden er mulig’ så hvorfor ikke også si ’en annen kommunisme er mulig’? De nåværende omstendigheter i den kapitalistiske utviklinga krever noe slikt, hvis en grunnleggende endring skal oppnås.»1
Slik avslutter den kjente professoren og marxisten David Harvey artikkelen Organizing for the Anti-Capitalist Transition, skrevet i desember 2009. Det fikk meg til å tenke på behovet for klarere visjoner om samfunnet fra de som står på arbeiderklassens side i klassekampen. Det er mange som ser at det er behov for en endring, i en tid med finanskrise, matvarekrise, klimakrise osv. Men alternativene til kapitalismen har foreløpig liten oppslutning. Økologisme, islamisme, populisme, keynesianisme er alternativene som i dag vinner oppslutning. Alternativer som ikke bryter med kapitalismen, men vil ha en annen form for snillere kapitalisme. Politiske alternativer som bare utfordrer konsekvensene av kapitalismen, men ikke kjernen i den kapitalistiske produksjonen. Sosialistiske og kommunistiske alternativer har i dag relativt liten oppslutning, og det er lite som tyder på at disse ideene vil få en eksplosiv vekst i vår nære framtid.

Samtidig har hver krise i kapitalismen påført verdens arbeiderklasse tøffe tider og store plager. Dagens økonomiske krise er ikke annerledes. På samme tid er kriser også en tid da underordninga av arbeiderklassen må reorganiseres, og nytt rom for motstand kan åpnes. Den økonomiske krisa har også brukt det offentliges ressurser og har dermed brutt sine egne frimarkedsregler, som åpner for en debatt om alternativ bruk av samfunnets ressurser. Systemkriser er derfor øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.

Krisa oppleves ganske ulikt fra hvor du er i verden. Forskjellen på hvordan krisa påvirker oss, er enorm hvis man bare sammenligner naboland i rike Nord. Islands økonomi kollapset, regjeringen måtte gå, og det ble skrevet ut nyvalg etter måneder med protester i gatene. I dag er Island så og si tatt over av IMF, og har en gigantgjeld tilsvarende 48 000 euro per innbygger. Presidenten ble presset av folkebevegelsen til å sende ut ICEsave-avtalen på folkeavstemning, mot regjeringens vilje. Utviklinga på Island kunnet vært mer positivt spennende hvis folkebevegelsen hadde ført til at arbeiderklassen tok makta og gjennomførte en sosial revolusjon. Men dessverre har det revolusjonære alternativet på Island, som i Norge, ikke den oppslutning det krever.

Krisa i Norge har også hatt sine dramatiske øyeblikk. Bankene sluttet nesten helt å handle med hverandre, Oslo børs ble over halvert, antall konkurser i året ble over dobla. Men krisa i Norge fikk ikke noe politisk uttrykk i store velgerbevegelser, og de fleste som ikke mista jobben opplevde at den lave renta ga økt kjøpekraft og økte muligheter til sparing. Det finnes enkelte lokalsamfunn som er unntak, der krisa tok livet av hjørnesteinsbedriften eller der svært mange ble permittert. Men jeg tror de fleste i Norge ikke opplever den internasjonale økonomiske krisa som en systemkrise, som krever at kapitalismen opphører.

Den materielle manifestasjonen av denne prosessen eksisterer som forandringa fra penger til varer til penger pluss profitt: P – V – (P + ΔP). Vi kan si at kapital er prosessen av ekspanderende verdi. En slik prosessforståelse av kapital betyr at vi kan definere en kapitalist som en økonomisk agent som putter penger og bruksverdier i sirkulasjon for å skape mer penger. Denne ekspansjonstvangen har ført til et overforbruk av jordens ressurser, og vi står nå overfor farlige klimaendringer vi kanskje ikke rekker å stoppe.

Men det er ikke bare av hensyn til Moder Jord vi må sette en stopper for denne ekspansjonstrangen. Den har tvunget milliarder av mennesker ut i fattigdom. Og globalt skjerper den motsetninga mellom verdens arbeiderklasse og kapitalismen.

Kapitalens behov for akkumulasjon blir presset i en økonomisk krise. Store verdier forsvinner fra kapitalen som igjen påtvinger arbeiderklassen en hardere utbytting. Kapitalen må vokse eller dø. I en situasjon med liten eller presset vekst må mer kapital bli frigjort for å sikre seg bedre framtidig vekst. Tradisjonelt kan kapitalen gjøre dette på flere måter. Den kan skvise mer profitt ut av arbeiderklassen, ved å redusere antall arbeidere og be de som er igjen, å gjøre mer for mindre, endre pensjons- og andre forsikringer til billigere alternativ (for eksempel gå fra yttelsesbasert til innskuddsbasert pensjon), og automatisere større deler av produksjonen så det trengs mindre arbeidskraft. Kapitalen kan frigjøre kapital ved å legge ned virksomhet som det er liten grunn til å investere mer i, for å investere i nye prosjekter.

Det viktigste kravet for kapitalen i Norge i dag er å holde kostnadene på arbeidskraft nede. I praksis ser vi dette gjennom presset for lønnsmoderasjon i årets tariffoppgjør. Dette er et krav toppene i sosialdemokratiet har gått med på. Men lønnsmoderasjon slår tilbake på kapitalen, ved at kjøpekraften minskes og svekker etterspørselen. Når etterspørselen globalt sett går ned, må det produseres mindre, og konkurransen om kundene blir hardere. Det fører til at krisa igjen blir dypere.

Manifestasjonen av klassekonfliktene under denne krisa har sett forskjellig ut i forskjellige steder i Europa og Verden. Store streiker flere steder ikke minst i Hellas, som er det landet i eurosonen der krisa er hardest nå. I blant annet Frankrike og Sør- Korea har krisa ført til bedriftsokkupasjoner. Disse har handla om å legge beslag på bedriftene så de ikke blir tømt for verdier før sluttpakker eller jobbene er i orden igjen. Det mest dramatiske uttrykket er det som blir kalt bossnapings. At arbeiderne har låst sine sjefer inne eller bortført dem, og ikke vil slippe de løs før kravene deres er innfrid. Krisa har dermed i ekstreme situasjoner tvunget fram desperate handlinger i deler av arbeiderklassen. At arbeiderklassen ikke har annet å miste enn sine lenker, har et konkret innhold i Europa.

Estland og Latvia i øst er eksempler på EU-land der økonomien har krympet betraktelig i løpet av krisa. Bruttonasjonalproduktet per innbygger har sunket, og arbeidsledigheten har økt i begge landa. De baltiske landene opplever en kraftig utvandring og kutt i studiefinansieringen som på sikt kan få alvorlige sosiale konsekvenser for landene. Både Estland og Latvia har valgt å knytte sin valuta til euroen, dette gjør at regjeringene ikke kan bruke ekspansiv penge- og/eller finanspolitikk for å prøve å komme ut av krisa. Kostnadene av krisa blir ført over på arbeiderklassen gjennom store lønnskutt og økt arbeidsledighet.

I den nåværende fasen av krisa er det Hellas som har kniven på strupen i Europa. Med en offentlig gjeld på 115 prosent av BNP og et budsjettunderskutt på 13 prosent vil Hellas bli tvunget av IMF og EU til å foreta utgiftskutt som ikke bare vil ha drastiske sosiale konsekvenser, men ganske sikkert vil sende landet dypere inn i resesjon. Hellas har forhandlet lenge med IMF og EU om lån. I arbeiderklassen i Hellas er låna upopulære siden mange med god grunn frykter krava IMF og EU stiller til Hellas. Også blant utlånerne og spesielt i Tyskland har lånet vært upopulært. IMF og EUs krav til Hellas er svært tøffe, dette handler om smerte og straff. Hellas tvinges til å fryse nivået på lønninger i offentlig sektor og pensjoner i tre år, kutte i budsjettene, øke skattene og avgiftene, liberalisere med hensyn til næringslivet, svekke stillingsvernet og gjennomføre en pensjonsreform med lengre opptjeningstid, levealderjustering og forbud mot førtidspensjonering. Det er arbeiderklassen som er den store taperen etter disse reformene, ikke kapitalistklassen i Hellas.

Lånepakken som er gitt til Hellas av EU og IMF, brukes til å betale lån som forfaller fortløpende. Lån som i hovedsak er gitt av tyske, franske og andre utenlandske banker. Nesten alle land i Europa økte statsgjelden for å kunne gi krisepakker til bankene tidligere i krisa. For å finansiere lånet til Hellas må medlemslandene i eurosonen finansiere sin del av lånepakken over sine statsbudsjett. En del land må nok igjen øke statsgjelda si. Med store underskudd og stor statsgjeld i flere euroland lager nå EU en ny krisepakke 750 milliarder euro i tilfelle andre euroland kommer i samme situasjon som Hellas. Denne pakka skal også finansieres i hovedsak av medlemslanda, og kan igjen påvirke deres statsbudsjett negativt. Mesteparten vil til syvende og sist ende opp i private banker, mens eurolanda må kutte i sine offentlige budsjetter, og vanlig folk sitte igjen med regjeringa gjennom dårligere velferd. EU og IMF sine grep ovenfor Hellas og eurosonen generelt er for å sikre bankene pengene sine og ikke hjelpe Hellas eller andre ut av økonomiske kriser. Innenfor rammene av dagens kapitalisme og EU har Hellas og andre medlemsland svært begrenset handlingsfrihet til å løse sine økonomiske problemer.

Angrepene på arbeiderklassens levevilkår i Europa kan fort tvinge fram ytterlige angrep på arbeiderklassen også i Norge. Det kan skje gjennom at Europas kapitalistklasse bruker EU for å få igjennom nye nyliberale reformer, som vi blir en del av gjennom EØS. Allerede i dag er det kamp mot flere usosiale EU-direktiver, og EU-direktivene har vist seg å være et egnet redskap for kapitalistklassen til å vinne sine seire. Men også den norske arbeiderklassen i private sektor vil bli utsatt for utflytting av arbeidsplasser til billigere europeiske land, og trusler om det.

Som en ring rundt Europa har vi de siste åra sett kapitalismens krise herje med perifere EU/EØS-stater. Island, de baltiske statene, Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland har alvorlige økonomiske utfordringer. For meg ser det ut som om den europeiske kapitalistklassen kommer ut av krisa med en ny offensiv. Skal arbeiderklassen i Europa komme videre og vekk fra en defensiv forsvarskamp for velferdsgoder, må vi reise parolene om en ny kommunisme.

Holder det ikke med å snakke om sosialisme eller en annen verden? Mitt svar er nei. Det er forskjell på kommunisme og sosialisme sjøl om mye av det blir litt blanda sammen i den debatten vi kjenner i Norge. David Harvey beskriver forskjellen slik:
«Forskjellen mellom sosialisme og kommunisme er verdt å merke seg. Sosialismen har som mål å demokratisk styre og regulere kapitalismen på måter som beroliger utskeielsene og redistribuerer godene til fellesskapets beste. Det handler om å spre rikdommen gjennom progressiv beskatning, mens grunnleggende behov – som utdanning, helse og til og med boliger – gis av staten utenfor rekkevidde for markedskreftene. Mange av de viktigste resultatene til den redistributive sosialismen i perioden etter 1945, ikke bare i Europa men også utenfor, har blitt så sosialt innebygd at den nesten blir immun mot nyliberale angrep. Selv i USA er Social Security og Medicare svært populære programmer som høyresiden synes det nesten er umulig å fjerne. Velferdsbestemmelsene i Skandinavia og det meste av Vest-Europa ser ut til å være en urokkelig stein i den sosiale orden.

Kommunismen, derimot, søker å fortrenge kapitalismen ved å opprette en helt annen samfunnsform for produksjon og distribusjon av varer og tjenester. I historien om den faktisk eksisterende kommunismen, betydde sosial kontroll over produksjon, utveksling og distribusjon statlig kontroll og systematisk statlig planlegging. I det lange løpet viste det seg å være mislykket, men det er interessant at utviklinga i Kina har vist seg langt mer vellykket enn den rene nyliberale modellen i å skape kapitalistisk vekst r av grunner som ikke kan utbroderes her. Samtidsforsøk på å gjenopplive den kommunistiske hypotesen fornekter typisk statlig kontroll og ser til andre former for kollektiv sosial organisasjon for å fortrenge markedskreftene og kapitalakkumulasjon som grunnlag for organisering av produksjon og distribusjon. Horisontalt nettverk i motsetning til hierarkiske systemer av koordinering mellom selvstendig organiserte og selvstyrt kollektiver av produsenter og forbrukere er tenkt som kjernen i en ny form for kommunisme. Samtidsteknologi for kommunikasjon gjør at et slikt system synes gjennomførbart. Alle slags småskala eksperimenter rundt om i verden finnes der slike økonomiske og politiske former er under bygging. I dette er det en tilnærming av noe slag mellom de marxistiske og anarkistiske tradisjoner som vender tilbake til et bredt samarbeid mellom dem slik situasjonen i 1860- årene i Europa.»2
Kommunismen må igjen defineres som fellesskapssamfunnet. Den store vrangforestillingen om at kommunisme er en fin ide, som i praksis må føre til diktatur, må vi bevise at er feil. De historiske forsøkene på å skape et kommunistisk alternativ til kapitalismen har alle til nå feila. Diktaturene som oppsto som følge av feila de gjorde, er skrekkeksempler på hva alternativ til kapitalismen er. Dette blir flittig brukt av borgerskapet for å hindre arbeiderklassen i å diskutere alternativer til kapitalismen.

Samtidig er den økonomiske krisa, klimakrisa og sultkrisa i verden så alvorlige at det er nødvendig at arbeiderklassen igjen tar opp diskusjonen om hva som er alternativet. Over alt hvor kapitalen sprer seg, avler den motstand. Vi har de siste åra sett den komme til uttrykk gjennom generalstreiker blant annet i Hellas, Antillene og Sør-Korea. Å få løfta diskusjonen om et alternativ til kapitalismen i Europa, er like viktig som i deler av verden der kapitalen utbytter folk hardere. Mulighetene for solidaritet mellom arbeiderklassen i alle verdenshjørner er nødvendig for at de første forsøkene på lang tid med alternativer til kapitalismen, kan gjøre nye viktige erfaringer. Den boliviarianske revolusjonen i Latin-Amerika er ett eksempel på dette. Organisering av solidaritet utenfor sine egne landegrenser er med på å holde livet i denne revolusjonen. Den nye røde sola i Sørvest er ikke grunnlag for en ny oppskrift på kommunisme eller sosialisme som kan kopieres blindt. Men erfaringene fra Venezuela og Bolivia skaper rom for en ny diskusjon om hva som er alternativet til kapitalismen.

Kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. At vi skal eie og skape ting i fellesskap er kjerna i ideen om kommunisme. «Kommunisme er ikke noe Marx fant på», står det i det lille heftet, KOMMUNISMEN funker BEST!, av Tron Øgrim som er utgitt av Rødt!. Folk definerte seg som kommunister før Det kommunistiske manifest ble skrevet, og mange både før og etter som har kalt seg kommunister, var ikke marxister. Ideen om kommunisme er ideen om et samfunn styrt av fellesskapet, og den deles av flere enn de som har lest Marx.

For å kunne ha et fellesskapssamfunn, må alle bidra til fellesskapet. Men alle bidrar ikke likt, noen er gode på en ting, andre er gode på en annen, noen er syke, andre er friske, vi må alle bidra forskjellig, men fellesnevneren er at vi alle bidrar etter evne. På samme måte må det være med å få. Noen trenger lite, andre trenger mer, men vi må alle leve av fellesskapets ressurser, få etter behov. Dugnaden i borettslaget er organisert sånn, noen er flinkere og mer effektive på dugnaden enn andre, mens andre kanskje bruker fellesarealet mer enn andre. Det er ikke sammenheng mellom det du yter og det du får, men alle skal (i hvert fall i teorien) gjøre begge deler.

Det er lett å framstille et kommunistisk samfunn som et drømmesamfunn eller himmelen på jord, der alle skiller og motsetninger mellom folk er løst, og vi lever sammen i frihetens rike. Det høres vakkert ut, og nokså utopisk. Vi jobber sjølsagt for å avskaffe kvinneundertrykking, klasser, rasisme, sult og alle andre problemer, men kommunismen er ikke at de er avskaffa. Kommunisme handler også om at vi skal fortsette å krangle med naboen, at vi kommer til å snakke stygt med hverandre og være uenige. Forskjellen er at kommunismen betyr at vi styrer, eier og fordeler i fellesskap.

Istedenfor å se på kommunismen som et kommende idealsamfunn som betyr historias slutt, mener jeg det er bedre å se på kommunismen som en bevegelse. Marx skreiv i Den tyske ideologi:
«Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden. Betingelsene for denne bevegelsen er bestemt av dagens bestående forutsetninger. »3
Kommunismen handler ikke om å ha løst alle problemer men å få etablert en samfunnsform og økonomi som gjør at vi fellesskap kan løse verdens problemer. Det er på tide at dette blir strategien for å jobbe for en bedre verden, for klassesamfunnet og kapitalismen kan ikke løse problemene når det viktigste er at penger skal bli til merpenger.

Noter:
Organizing for the Anti-Capitalist Transition, David Harvey, Talk given at the World Social Forum 2010, Porto Alegre http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/ (forfatters oversettelse)
Organizing for the Anti-Capitalist Transition, David Harvey, Talk given at the World Social Forum 2010, Porto Alegre http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/ (forfatters oversettelse)
Karl Marx: The German Ideology http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/germanideology/ch01a.htm (forfatters oversettelse)

Artikkelen har stått på trykk i Rødt! marxistisk tidsskrift nr 2a 2010 besøk Rødt! sitt nettsted marxisme.no her

5 comments:

ingen said...

1. Du skriver : Det er mange som ser at det er behov for en endring, i en tid med finanskrise, matvarekrise, klimakrise osv.
Jeg vil minne deg om finansene i Sovjet var hovedårsaken til at de gav opp kommunisme.
Problemene der var langt værre enn de vi har her nå - så mye værre at det ikke kan sammenlignes.
Andre kommuniststater som Cuba og Nord Korea klarer seg ikke uten bidrag fra kapitalistiske land som Kina og Russland.

Matvarekrise : I de store åkrene i Ukraina, Hviterussland og Russland var det liten produksjon under kommunismen. Grunnen var elendig utstyr og lite utstyr.
Det er først når man kan tjene penger at folk investerer i skikkelig utstyr. Og - produsentene og produserer skikkelig utstyr.

Klimakrise : Om jeg var deg ville jeg lest til om klima og forurensing i Sovjet og Kina.
Saken er den at om man skal rense så må det være insitement for å finne opp rensing og være noe som gjør at man innfører dette.
Kommunsitene har gang på gang vist at de er værst i klassen også her.


2. Denne finanskrisen har påført arbeidsfolk store plager ?
Da foreslår jeg at du lærer deg litt om levestandarden i kommunistiske og ex-kommunistiske land!
Da skal du få se plager!


3. Island. Om Island ble kommunistisk ville ingen land lånt dem penger da man vet at kommunister har store vansker med å betale tilbake da de produserer mindre.
Om du også ser på velstandsutvikling og levestandard er det liten tvil om at Islendingene har det bedre demokratisk og kapitalistisk.

ingen said...

4. Ekspansjonstrangen. Du har helt rett i at det er et problem. Men!
Utfordringen til verden er overbefolkning. Og Kina og India står for 2/3-deler av verdens befolkning og de står for størst økning.
Selv Indoniesia er på 400 millioner mennesker. Langt mer enn ditt forhatte USA ( som sikkert har skylden for denne befolkningsveksten og dens følger) og ca 100 ganger mer enn Norge.
Det er ikke kapitalismen som gjør at vi må stadig dyrke mer mark. Fiske mer fisk. Trenger mer metall og bomull til klær.
Det er rett og slett behov for det. Folk må ha mat og klær!

La meg så spørre deg ditt "nye alternativ" sin løsning på dette :
Er det å nekte folk mat og klær ? Eller blir det å innføre befolkningsrestriksjoner og evt massenedslaktning av mennesker ? ( Ja - vi har sett kommunsitene drive med dette før)


5. Hellas. Ja. Hellas har lurt sine samarbeidspartnere ved å oppgi falske tall. De har gitt arbeiderklassen altfor gode vilkår. Pensjonsalder ned til 53 år er og blir uhørt.
De hadde en stor vekst i offentlig sektor og de klarer rett og slett ikke finansiere dette. Og det er ikke de rikes feil - det er ikke de som har mast på 53 års pensjonsalder. Det er det fagforeningene som har.
Vi gjør forresten mange av de samme feilene her i landet nå.
Det hele er enkelt. I livet mottar man : Barnehage, skole, syketjenester, kirketjenester(idag i allefall), pleie, omsorg, pensjoner, trygder, sykepenger, politi, forsvar og brann-tjenester. Veier, jernbane, osv.
Alt dette kan vi bruke. Og - dette er et spleiselag. En gjennomsnittlig borger må betale i snitt hva alt dette koster tilbake til staten. Hvis ikke er det ikke fundament for å drive tjenestene.
Sykepleiere, brannmenn osv må ned i lønn fordi det ikke kommer penger inn osv (slik vi ser i Hellas).
Om man sier at man i snitt er ferdig utdannet 23 år gammel og begynner å jobbe. Da har man 30 år i jobb å betale inn i statskassen på om pensjonsalderen er 53.
I disse 30 årene skal man betale ca 30 år med pensjon alene! Om man ønsker 200.000 kr i pensjon må man altså skatte 200.000 kr som kun er til pensjon.
Så kommer skole, barnehage, veier, politi, sykehus, og alt dette i tillegg. Totalt tipper jeg man trenger å betale ca 4-500.000 kr i skatt i alle årene for å få dette til.
Det er omtrent 100% skattetrykk, noe som gjør at folk er lite interessert i å bli flinke på skolen. Lite flinke til å møte opp på jobb. Lite interesserte i å bli mer effektiv og finne nye løsninger.
Lite interessert i om det de skaper har høy eller lav kvalitet. Fordi de får ikke noen fordel av det.

ingen said...

Ansvarlige ledere lar ikke dette skje. Derfor øker man pensjonsalderen og kutter offentlige utgifter. Derfor kan man få opp produktiviteten når det blir mer lønnsomt å lage kvalitet.
Man kan godt øke skattetrykket på de rike i Hellas. Og også her om du vil. Men - det er så lite penger at det ikke spiller noen rolle.
Om man øker toppskatten i Norge med 50% og dobler formuesskatten vil ikke staten får inn 20 milliarder mer enn gang.
Når vi vet at NAV har budsett på 300 milliarder ser man at det spiller liten rolle om man gjør slikt. Skadene er dermot mer utflagging, færre arbeidsplasser, færre som starter bedrifter osv. Noe alle taper på.

Andre land har bidratt solidarisk til å hjelpe Hellas. Det er klart du kritiserer slikt, men i utgangspunktet er det solidarisk.



Saken er enkel :
Eierskap er viktig. Man passer bedre på egne eiendeler enn andres. Man jobber bedre for å få til egen ferie enn andres ferie. Vi jobber bedre for å få til julepresanger til egne barn enn til andres barn.
Det er slik den menneskelige natur er.
Derfor lykkes kapitalismen ovenfor kommunismen. Og vil fortsette å gjøre det.

jokke said...

Kjære ingen

Sjølv om ingen er så overbevist som du om kapitalens fortreffelighet, ingen. Så vil jeg nok sløse bort litt av min tid til å svare på dine kommentarer.

1.a. Denne artikkelen er ikke et forsvar av noen tidligere eller nåværende stater, enten de har blitt kalt kommunistiske eller sosialistiske. Mitt hovedpoeng med artikkelen er at det må være mulig med en kommunisme som er annerledes enn de statene ingen hele tiden referer til.

1.b. Jeg er klar over at Kina og Sovjet pluss en del land til ikke løste alvorlige problemmer for sin befolkning. Poenget her er at kapitalismen heller ikke gjør det. Over 1. milliard får ikke nok mat i dag. Og det er bare noen millioner av dem som bor i Kina og Nord-Korea o.l. stater.

2. At folk hadde det kjipt i en hel rekke land og fortsatt har det kjipt i en del andre land i verden, gjør det ikke riktig eller noe bedre at vi får det kjipere i Europa.

3. Ingen banker (det er de som låner ut penger til land) vil låne ut penger til Island i dag, så det gjør jo ikke noen forskjell.

4. Jeg skriver her om kapitalens ekspansjonstvang, ikke overbefolkning. Befolkningsøkning er en spennende diskusjon. Men ingen du har kommentert så mye at det får vi ta en annen gang. Men til ditt direkte spørsmål så er svaret: Jeg vil at alle skal få mat og klær. Derimot nekter kapitalen alle som ikke har råd til mat og klær dem nettopp dette.

5. Har ikke Hellas vært med å redde de europeiske bankene gjennom EUs bankpakker? Jo. Hvem har fått disse pengene? Ikke den vanlig arbeider i Hellas ihvertfall.

Saken er enkel:
Eierskap er viktig. Men det beste er å eie sammen med andre. Bestemme sammen over felleseiendom og fellesproduksjonsmidler. Ikke la andre bestemme over oss.

Strange said...

Er det ikke på tide å skrive igjen?