Redde verden, eller banken...?

"Jeg er en sterk tilhenger av marked og konkurranse. Markedet har bragt frem store verdier og samfunnsforbedringer, nyskaping og innovasjon. Og markedet håndterer informasjon langt mer effektivt enn offentlige myndigheter vil kunne gjøre," Jens Stoltenberg på NHOs krisekonferanse 7 januar 2008

Da de amerikanske banksystemet begynte å rakne, tok det ikke lang tid før president George Bush var klar til å åpne lommeboken for å hjelpe bankene. De mange amerikanerne som hadde blitt kasta ut av hjemmene sine fordi de ikke klarte å betale låna sine ble det derimot ikke gitt noen krisepakke til. På tross av at mange tungvektere i det republikanske partiet synes det var en vederstyggelighet at staten skulle blande seg inn i det frie markedet så var det aldri tvil om at statens oppgave var å punge ut.

Mens The Economist hadde forsider som "Saving the system" og "Wold on the edge", gjorde verdens ledere seg klare for tidenes redningsaksjon. Ikke for å redde verden fra sult, fattigdom eller klimakatastrofe, men for å redde kapitalismen. EU og USA hadde i slutten av november brukt 10 000 milliarder kroner på tiltak mot finanskrisa. Og mens den økonomiske krisa sprer seg inn i realøkonomien, går amerikanske seddelpresser varme og statsledere pakker inn nye gavepakker til kapitalistene.

Den kongelige norske stat, med Jens og Kristin i spissen, jobber også hardt for å holde kapitalismen i gang her i Norge. Til jul hadde staten til sammen funnet fram 474 milliarder kroner til tiltak mot finanskrisa, og de lovte at mer ville komme i 2009.

Det er sjelden så store summer blir mobilisert for å stoppe en krise, til sammenligning så er verdens samlede bistandbudsjett på ca 700 milliarder kroner. Ressursene som trengs for å redde miljøet, avskaffe fattigdom og sult og gjenopprette balansen i økosystemene er aldri tilgjegelige i tilstrekkelig størrelse, men når finanskapitalen sin eksistens er trua finnes det ikke begrensninger i hvor store ressurser som kan brukes.

I det store bildet er det ikke store deler av verdensøkonomien som trengs for å gjøre verden til et betydelig bedre sted å være. Lester R. Brown, direktør ved forskningsinstitusjonen Earth Policy Institute i Washington DC, har i boka Plan B 3.0 Hvordan redde vår jord flere overslag for hva som trengs for å få kloden på et bærekraftig spor.

For 190 milliarder dollar (ca 1220 milliarder kroner) vil Plan B-budsjettet skaffe grunnutdanning til alle, avskaffe analfabetisme blant voksne, servere skolelunsj og gi nødvendig støtte til førskolebarn og gravide kvinner i de 44 fattigste landene, sikre tjenester innen reproduktiv helse og familieplanleggning, gi grunnleggende helsetjenester, informasjon om og tilgang til kondomer til alle, gjennomføre treplanting for å redusere flommer, å ta vare på jord og binde karbon, verne av matjord på dyrket mark, gjennvinne beitemarker, gjenoppbygge fiskebestander, bevare biologisk mangfold og stabilisere grunnvannsnivåer. (1)

Sjølv om dette bare koster litt over en tiendedel av hva verdens rikeste stater hoster opp på kapitalens komando er dette budsjettet i realiteten en utopi i dagens verden. Dette henger sammen med statens klassekarakter.

Staten er ikke en nøytral aktør i kampen mellom klassene, men den oppstår i sammenhengen med at en klasse tar rollen som en herskende klasse og konsentrer sin makt. De første statene oppsto lenge før de borgelige statene. Men forståelsen og grunnlaget for statens klassekarakter kommer rett fra kjernen i Det kommunistetiske Manifest. Frederick Engels skrev i forordet til den engelske utgaven fra 1888:

"Skjønt Manifestet var vårt felles arbeid, ser jeg meg nødt til å slå fast at den grunnleggende påstand som danner kjernen i det, tilhører Marx. Den påstanden er: at i enhver historisk epoke danner den herskende formen for økonomisk produksjon og bytte, og den samfunnsmessige organiseringa som med nødvendighet følger av den, den basis som den politiske og intellektuelle historien til den epoken er bygget på, og som er det eneste den kan forklares ut fra; at følgelig har hele menneskehetens historie (etter oppløsninga av det primitive stammesamfunnet som eide jorda i fellesskap) vært en historie om klassekamper, strid mellom utbyttere og utbyttede, herskende og undertrykte klasser; at historien om disse klassekampene danner en utviklingsrekke hvor vi i våre dager har nådd et trinn der den utbyttede og undertrykte klassen - proletariatet - ikke kan nå sin frigjøring fra den utbyttende og herskende klassens - borgerskapets - herredømme, uten samtidig, og en gang for alle, å frigjøre samfunnet i sin helhet fra all utbytting, undertrykking, alle klasseforskjeller og klassekamper."(2)

Den borgerlige staten er produktet av borgerskapets klassekamp og herredømme over den moderne produksjonsformen og den samfunnsmessige organiseringa som med nødvendighet følger av den. Og borgerskapets utvikling i klassekampen førte også fram til politiske framskritt. Marx og Engels gjennomgår de politiske framskrittene i Manifestet:

"Hvert av disse borgerskapets utviklingstrinn ble fulgt av et tilsvarende politisk framskritt*. Undertrykt stand underlagt føydalherrenes herredømme, væpnet og sjølstyrt sammenslutning i kommunen**, her uavhengig byrepublikk***, der monarkiets tredje skattepliktige stand****, så på manufakturens tid motvekt mot adelen i standsmonarkiet eller det absolutte monarkiet, hovedgrunnlag for de store monarkiene overhodet, og etter etableringa av storindustrien og verdensmarkedet tilkjempet det seg endelig det politiske eneherredømmet i den moderne representativstaten. Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.

Borgerskapet har spilt en høyst revolusjonær rolle i historien."(3)

Vi ser i mange av dagens konkrete politiske spørsmål at det er stor enighet med de forskjellige grupperingene innen den moderne representativstaten. Pensjonskampen er ypperlig eksempel på hvordan et nesten samla Storting, uavhengig av regjeringsalternativer, er enige om hvert skritt av raseringa. I Erling Folkvord sin bok Stopp tjuven! kan man lese en gjennomgang av nyliberalismens gjennombrudd i norsk politikk. Nyliberalismen har ikke vært et parti sitt prosjekt, men et klasseprosjekt som har bundet opp alle borglige partier i vedtak om privatisering og liberalisering. I mange viktige spørsmål er ikke andre syn enn borgerskapets representert på Stortinget i dag. Motsetningene i Norge representeres ofte ikke mellom partier på Stortinget, men mellom Stortinget og folket.

Dette betyr ikke at borgerskapet i et hvert politisk spørsmål er en enhetlig klasse. Borgerskapet er en klasse med mange dype motsetninger, som sjølvsagt gir muligheter for folkelige bevegelser og radikale eller revolusjonære representanter. Men så lenge ikke kapitalismen og borgerskapet blir bekjempa i klassekampen, så vil fortsatt premissene for samfunnet utvikles i takt med produksjonsutviklinga. Marx og Engels beskriver i manifestet hvordan samfunnet ble sentralisert gjennom borgerskapets sentralisering av produksjonsmidlene.

"Borgerskapet opphever mer og mer oppsplittinga av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkninga. Det har konsentrert befolkninga, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følgen av dette var den politiske sentraliseringa. Uavhengige provinser som knapt var forbundet med hverandre, som hadde forskjellige interesser, lover, regjeringer og tollavgifter, ble trengt sammen i en nasjon, med en regjering, en lov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense."(4)

Sentraliseringa er fortsatt et grunnleggende trekk ved dagens kapitalisme. Folk flytter til byene. De forskjellige delene av produksjonen flyttes til hvor det er mest fordelaktig. Politikken sentraliseres i større og større grad. Kommunene har ikke nok frie inntekter til å bestemme sjølv hvordan de vil bruke pengene. EU sender direktiver til Norge om hvordan norske lover og forskrifter skal være. Den økonomiske krisa påskynder denne sentraliseringa hovedsaklig i den økonomiske sektoren ved at selskaper blir slått sammen eller kjøpt opp av hverandre på billigsalg. Men politikken blir også sentralisert gjennom toppmøter der de imperialistiske landene skal finne løsninger for hele verdens økonomien.

(1) Brown, Lester R., Plan B 3.0 Hvordan redde vår jord, Boksmia forlag, 2008
(2)Marx, Karl og Engels, Friedrich, Det kommunistiske manifest, Rødt!, 2008
(3)Marx, Karl og Engels, Friedrich, Det kommunistiske manifest, Rødt!, 2008 i notene står det:
*Den engelske utgaven fra 1888 har formuleringen "framskritt for denne klassen." - Red.
**"Kommune" var det navnet de nyfødte byene tok seg i Frankrike, til og med før de greide å fravriste sine føydale herrer og mestere lokalt sjølstyre og politiske rettigheter som "tredje stand". Generelt har vi her brukt England som typisk land for borgerskapets økonomiske utvikling, og Frankrike som typisk for dets politiske utvikling. (Note av Engels til den engelske utgaven fra 1888.)
Slik betegnet byborgerne i Italia og Frankrike sine byfellesskap etter at de hadde kjøpt eller tvunget sine første sjølstyrerettigheter fra føydalherrene sine. (Note av Engels til den tyske utgaven fra 1890.)
***Den engelske utgaven fra 1888 føyer til "(som i Italia og Tyskland)" - Red.
****Den engelske utgaven fra 1888 føyer til "(som i Frankrike)" - Red.
(4)Marx, Karl og Engels, Friedrich, Det kommunistiske manifest, Rødt!, 2008