Rødt! 04/06

Rødt kom for en stund siden med et nytt fantastisk nummer på hele 136 sider. Nummeret er stappfult av spennende bokomtaler av f.eks. Beevors bok om den spanske borgerkrigen, Ebba Wergelands nye bok om arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Lars Ove Seljestads Blind og jeg har sjølv anmeldt Jonas Bals og Harald Beyer-Arnesen sin Utopi Revolusjon Sosialisme.

Eldrid Lundens artikkel om Individualisme, framandgjering og sjølforståing er spennende, men ganske tung. Den bør nok leses sakte høyt, aleine eller sammen med venner for å få best utbytte av den.

Anne Kalvik sin artikkel om Porno og prostitusjon er nok den beste. Og mange kamerater av meg har sagt at den gir nye og større innsikt i temaet.

I tillegg må man friste med den 30 sider lange hovedartikkelen "Sannheten om demokratisk kapitalisme i et latinamerikansk perspektiv" av den latinamerikanske marxisten Boron. Den er propfull av fakta om manglene ved demokratiet under kapitalismen.

Vil du begynne å abonnere så får du titte her

Kilolirakis

Jeg har nå statistert i min første kortfilm, Kilolirakis. Det var for såvidt en morsom opplevelse. Men mest slitsom. Det var utrolig mye venting, dårlig luft, opp til 30 varmegrader i rommet filmen ble innspilt. Filmen handler om en fyr som går på nattklubb og oppdager til sin store forskrekkelse at ingen bruker andre ord enn "kill all iraqis". Det var ganske latterlig å si ordene "kill all iraqis" i forskjellige rekkefølger.

Jeg fikk i oppgave å stå sammen med en dame i rød kjole som jeg skulle sjekke opp med gullfiskspråk. Gullfiskspråk vil si at jeg skulle bevege leppene som om jeg sa noe men at det ikke måtte komme lyd. Det var veldig slitsomt å være statist i 8 timer, også var jeg så uheldig å få et fult ølglass til rekvisit så det ble ganske tungt for armen min også.

Men de forsetter å spille inn på Lillestrøm i dag og i mårra, men jeg har desverre ikke mulighet til å bidra mer. Så får vi håpe at filmen blir noe bra. Den har forøvrig premiere på filmfestivalen i Berlin.

Thank you for smoking

"Denne satiren over lobbyister og dobbeltmoral i tobakksindustrien inneholder en skildring av et overfall som kan virke forstyrrende på yngre barn. " er medietilsynets sensur. Men røykepropaganda på film har de godt av, ihvertfall så følger medietilsynet oppfilmens budskap.

Massemorder Nick Naylor er tobakksindustriens fremste mediatalsmann. Over hele USA representerer han Big Tobacco på TV, ved bestikkelser og hver uke spiser han middag med mediatalsmann og kvinnen til forholdsvis Big GUNS og Big Alcohol.

Filmens potensiale til å være kritisk til en stor industri forsvinner bort i denne lette komedien som du bare trenger å være 7 år for å se.

og til slutt... Takk for at det fins røykere

Falsk kulturkapital?

Lars utfordrett meg på et fenomen jeg slettes ikke var klar over. Det finnes bloggere der ut som poster bilder eller kunst uten større forklaring rundt...

...Fenomenet virker svært så rart ved første øyekast. Her har du noen som framstår som skrivekyndige personer som poster kunst med minimale eller ingen komentarer til. Lars lurer på om dette kansje er for å "demonstrere intellektuell kapital".

Jeg vil påstå at funksjonen til et sånt bilde er å forsterke inntrykket at man er intelektuell og har høy kulturell kapital. Men desverre så vil det på den mer sjølvsikre personen se ut som et desperat rop om at skribenten ikke tror at sine velformulerte eller uformulerte ord er godt nok bevis. Dermed kommer man i en underliga i forhold til de man ønsker å spise kake med.

Men det er sjølvsagt også en annen side av denne typen posting. Og det er at man også gir et inntrykk på de som har et annet forhold til sånn kunst. Man oppleves som kansje overlegen og en bedreviter eller en som ligger over nivået.

Resultatet er at du da bare klarer å brife med dine falske kulturell kapital ovenfor de andre som også brifer med sin falske kulturellkapital og man kan nok spise kake sammen de og.

Eller så er det vel at de bare synes det er et pent bilde. ikke mer eller mindre...

Sønner

Dette er noe helt andre sønner av Norge enn hva vi er vant med på norsk film....

I en svømmehall på Oslos østkant jobber Lars med sin barndomsvenn Jørgen. På fritida ser han på fotball og banker opp horekundene til sin prostituerte venn Norunn. En dag tar han Tim på fersken i å slå ned en dame på vei ut av damegarderoben. Lars følger også mistenksomt med på Hans, som Lars synes er for god venn med tenåringsguttene i svømmehallen. Lars følger etter hans med et videokamerat og får filmet det Hans aldri skulle ha gjort.

Det er ikke skrikende bra klipping eller filming, som gjør at du må se denne filmen i høst, men det temaet den tar opp. Erik Richter Strand og Thomas Seeberg Torjussen har laget et solid manus. Temaet prositusjon blir sjelden tatt opp i norsk film, men at voksne menn tillater seg å kjøpe barn og kvinner er en samfunnssykdom, som nå endelig blir belyst av filmmediet.

Horekunders kjøp av kvinner og barn er vold. Lars sin motvold framstår som eneste nødløsning i filmen. Resten av samfunnet ser blindt på at det skjer overgrep mot ung gutter. Lars velger i det minste å bry seg om andre. Han gjør det altfor få tør å gjøre i dagens samfunn. Lars griper inn der andre snur hodet. Det er en lærdom vi alle kan få av denne filmen.

Vondt i tenna, vondt i lommeboka

Jeg har det siste året brukt mange tusen på en nødvendig oppusing av tennene. Det har vært en smertefull opplevelse ikke bare i munnen, men også får lommeboka. Mange er vi som i utgangspunktet ikke har råd til å prioritere tannhelse øverst på prioriteringslista. Så man venter til smertene blir for store, så man får en kjempe smell på lommeboka.

Siden tennene ikke har blitt annerkjent som en del av kroppen vår i helse- og omsorgsdepartementet. Blir tannlege regjninga et privat anliggende, mens fjerning av en fåflekk blir sponsa av staten. Det at alle har rett til å gå til legen til en relativt billig pris er en demokratisk rettighet, som er viktig for folkehelsa. Men når deler av kroppen som f.eks tenner blir et privat anliggende, så får lønningsposen mye å si på hvor frisk du er i munnen.

Alle bør ha en frisk og sunn munn, med pene tenner. Men i dag er økonomi et stort hinder for å bli kvitt primitive folkesykdommer som dårlig tannhelse. Det er vel på tide at staten hjelper til med tannlegeregninga.

Reprise

JoachimTriers spillefilm debutt Reprise skal innta våre kinoer på fredag å "frelse" norsk film. Filmen har blitt vist på  den 41. Karlovy Vary International Film Festival, i Tsjekkia. Og er klar for å bli testet ut av sitt hjemmepublikum i Oslo.

I Reprise møter vi Erik og Phillip som poster sine første romanmanus til Oktober forlag. De drømmer om å bli store forfattere. Phillip slår ann først, blir forelska i Ammerudjenta Kari, og blir så gal av forelskelsen. Erik mislykkes men bruker tid og prøver igjen og igjen. I tillegg er de del av en guttegjeng med tyngdepunkt i Oslo vest, som stoppa utviklinga si i en alder av 18år.

Dette er en film om en ny kulturelite som oppstår på Oslos beste vestkant. EN guttegjeng som blir "den nye vinen" for å si det litt Behnsk. Det er en Oslofilm, som får fram byens tydelige skille mellom øst og vest. Dette er med på å gjøre den til kansje den beste Oslofilmen på lenge (ikke det at det har blitt laget for mange). Også en del av kultur referansene til klassekampens litratursider o.l. gjør miljøet troverdig.

Men ellers er teamet til filmen litt vel klisje aktig og pubertal. Gale forfattere, eks-punkere som jobber med reklame og ung-gutter som tror de er overmennesker. Manuset er ikke den store litteraturen som Erik og Phillip ønsker å skrive ihvertfall.

Men Trier må til slutt få litt skryt for sitt kraftfulle uttrykk. Reprise er humoristisk, men også ganske mørk og dyster til tider. Minner meg personlig litt om Pål Sletaune. Det at filmen hovedsaklig er sett fra fortellerens synspunkt, men også gir oss små innblikk i tankene til Erik og Phillip. Dette skaper en motsigelse som driver filmen i en spennende rettning. Det er sjelden man er i tvil i hva som er hva. Men denne begrensede adgangen til Erik og Phillips hjerter og hjerne gjør at vi skjønner oss litt på dem, men ikke nok til å forstå dem. 

God fornøyelse.....

Miami Vice

Som stor fan av TV serien man får se seint på kvelden, var filmen Miami Vice en av få amerikanske holywood komerser jeg vil prioritere å få med meg på kino. Politifolk som går undercover og lever et luksus liv i sus og dus, det er bare deglig hjernedødt.

Filmen manglet et par hovedingridienser som 80-tallet, Don Johnson og Philip Michael Thomas plus de rosa fuglene i introen. Men Colin Farell sin bart og Mogwai som en del av soundtracket hjelper det litt, men ikke nok.

Michael Mann har regisert det, som ville blitt en helt ok TV-episode før man skal sove, men altfor langtrekkelig og kjedelig som film. Det er også synd at filmens oppruling av en narkobande kommer i skyggen av Sonnys hete sex i Cuba.

Filmen er full av logiske brister og er virkelig hjernedød underholdning. Man kan vel si at Michael Mann har kommet i mål, men man burde nok bruke tida på noe bedre...