Ikke mer eller mindre, men rettferdig skatt

Høyre vil ha ned skattene. Arbeiderpartiets partisekretær sier at de en gang i framtida skal opp. Men spørsmålet bør ikke være om skattene generelt skal opp eller ned, men hvordan gjøre systemet rettferdig.

Regjeringa har bundet seg til Høyres skattenivå fra 2004, i hvert fall fram til 2013. Om det er mye eller lite kommer jo an på hva vi får igjen for å betale skatt. Skal skatten senkes må man kutte i velferdstilbud og ønsker man store velferdsreformer så må man øke skatten. Hvis man ikke vil bruke av de pengene vi har i oljefondet.

Utfordringene med dagens skattesystem er at noen betaler for mye, mens andre betaler for lite. Rødt ønsker et mer sosialt rettferdig skattesystem der de rike betaler mer og de med mindre inntekter betaler mindre. Rødt vil ha et enkelt og progressivt skattesystem, med hovedvekt på direkte skatt på inntekt og formue. Kapitalinntekter bør skattelegges på samme måte som lønnsinntekt. Og de som tjener under 3 G skal fritas fra å betale skatt. Forbruksskatten, også kalt merverdiavgiften, bør avskaffes på tjenester og vanlige husholdningsvarer. Det ville gitt oss et mer rettferdig skattesystem.

Stopp postdirektivet

Regjeringen må bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stoppe EUs tredje postdirektiv. Direktivet vil gi oss dyrere og dårligere posttjenester i hele landet.

I dag er det samme porto på et brev som skal fra Oslo til Finnmark og et brev som skal mellom to naboer i hovedstaden. Enhetsportoen sørger for lik pris på brev i hele landet, og at overskuddet fra "lønnsomme" områder gir gode og likeverdige posttjenester til alle i Norge.
EUs postdirektiv vil bety at postmarkedes skal tvangs liberaliseres og at dagens enhetsporto ikke lengre vil kunne opprettholdes. Postdirektivet fører til at brev må prises utfra faktiske kostnader. Dermed blir brev fra Hammerfest til Bryne mange ganger dyrere enn brev fra Drammen til Oslo.

Ulik pris fører til ulike vilkår for organisasjoner, befolkning og næringsliv i forhold til hvor man er i landet. Det vil i større grad føre til press for sentralisering i Norge. I sentrale strøk vil direktivet føre konkurranse mellom flere markedsaktører. Posten vil da bli tvunget å bruke store ressurser i denne konkurransen. Og som en konsekvens av dette vil andre deler av landet kunne bli nedprioritert og få et dårligere posttilbud.

NorgesBarometer sin undersøkelse om postdirektivet for Postkom viser at 64 % av folket råder regjeringen å si nei til direktivet. Regjeringen bør høre på folket å si nei til EUs tredje postdirektiv.

Innlegget har stått på trykk i Nationen 13. juli

Vi må prioritere sykkel

Statsviter Ove Bengt Berg peker i Dagsavisen 8. juli på den store avstanden det er mellom mål og virkelighet i sykkelpolitikken. Det gjøres mange fine formuleringsvedtak om at man skal ha sykkelveier eller sykkelfelt, men når det kommer til handling så skjer lite.

I Oslo har nå flere større prosjekter blitt gjennomført der man har nedprioritert sykkel. Over Jernbanetorget, som har blitt pussa opp for flere millioner, er det ikke prioritert en løsning for de som sykler. For å følge trafikkreglene og passe på sin egen trafikksikkerhet er det tenkt at man må gå av sykkelen og trille over jernbanetorget.

I Carl Berner krysset, som blir ferdig oppusset til høsten, har også sykkelinteressene måtte vike for kollektivtrafikk og biltrafikk. Det finnes også flere eksempler på at sykkelveier og felt bare bygges stykkevis og delt. Det skaper trafikkusikkerhet for sykelistene og andre som skal samhandle med sykelistene. Skal man nå måla for andel syklende i framtida må man tenke helhetlig.

Oslo trenger et helhetlig gjennomgående sykkelveinett. Skal vi få det til må vi ikke bare prioritere det med ord, men også med penger. Og pengene finnes hvis vi bare sier at sykkel er viktigere enn bil.

Innlegget har stått på trykk i Dagsavisen 13. juli

Det burde vært lett

Det burde vært lett for regjeringa å ta feiekosten og feie ut useriøse firmaer i renholdsbransjen. Dagbladet har i sommer satt søkelys på den useriøse delen av renholdsbransjen. Artikkelserien har vist at bransjen er preget av lav lønn, sosial dumping, uklarhet rundt ansettelsesforhold, svart arbeid og en rekke flere brudd på arbeidsmiljøloven.

Det er ikke første gang noen prøver å sette søkelys på de uakseptable forholdene i renholdsbransjen. Arbeidsmandsforbundet har pekt på dette flere ganger de siste årene. Det finnes enkle tiltak regjeringa kan gjøre for å få rydda opp i bransjen.

Det bør opprettes en offentlig godkjenningsordning, slik som både LO og NHO har krevd. Det bør innføres ID-kort i renholdsbransjen. Dette er det god erfaring med fra bygge- og anleggsbransjen. Og man må få styrket arbeidstilsynet så de har ressursene til å følge opp bransjen.

Splittelse i borgerskapet?

I en kronikk og et langt intervju i Dagens Næringsliv(DN), torsdag 10. juni, deler milliardæren Øystein Stray Spetalen sine bekymringer for kapitalismen framover. Spetalen nevner mange gode grunner til å være bekymret. Spetalen sier jo sjøl at han ikke er bekymret for seg sjøl, han sier til DN «Jeg har nok til mat, og jeg har hus også. Så det spiller ingen rolle for meg. Jeg kan bare stikke til Bahamas, jeg, og ligge på en strand resten av livet». Det er oss vanlige skattebetalere som nå skal betale regninga etter at det har blitt gitt redningspakker til bankene i alle vestlig land.

Den såkalte redningsaksjonen vi nå har sett i Europa i 2010 pålegger skattebetalerne til å betale regningen for at profesjonelle investorer har tapt penger. Skattene blir skrudd opp, og de offentlige utgiftene blir kuttet kraftig. Ansatte i offentlig sektor får store kutt i lønningene sine, pensjonsreformer kutter pensjonene og velferdstilbud blir lagt ned. Det blir ikke lagd redningspakker for arbeiderklassen i Europa.

Sannheten om redningspakkene er at de går til lommeboka til en liten elite som uten egen risiko, med skyhøye lønninger og bonuser, er satt til å forvalte andres penger. Spetalen sier det klart: «Den yrkesaktive befolkningen kan ikke, må ikke og skal ikke ta regningen for den eliten som har gjort feil.»

Mange vil vel si at Spetalen høres ut som en Rødt politiker når han påpeker feila ved bankpakkene og at skattebetalerne ikke skal sitte igjen med regninga. Men sjøl om det er noe sammenfallende kritikk av den manglende politiske styringa i dagens Europa, er løsningene våre helt forskjellige.

Rødt ønsker å avskaffe kapitalen, og at folk skal ta kontroll over samfunnet og økonomien. Spetalen ønsker seg tilbake til en tid da industrialistene var den mektigste fraksjonen i borgerskapet. Rødt ønsker at produksjonsmidlene skal eies av fellesskapet. Spetalen vil at produksjonsmidlene skal eies av kapitalister, og ikke børsspekulanter. Spetalen vil at finansnæringen skal sitte i baksettet, mens industrikapitalisten kjører bilen.

Dessverre for Spetalen så er dette bare en idyllisk framstilling av hvordan en modellkapitalisme kunne fungert. Kapital er en prosess der eieren av penger (kapitalist) investerer for å få mer penger, ikke noe annet. Og kapitalisten vil alltid prøve å investere der han får mest igjen. Karl Marx skrev «Produksjonsprosessen framstår for kapitalisten bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, for at han skal kunne tjene penger. Alle kapitalistiske nasjoner er derfor i perioder fanget av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten å gå veien om produksjonsprosessen». Derfor vil alltid kapitalen strømme mot de spekulative markedene der mulighetene for kortsiktig fortjeneste er størst.

Spetalens kronikk i Dagens Næringsliv avslører en splittelse i borgerskapet mellom de som ønsker seg en mer nøktern industrikapitalisme og de som ønsker seg mer av spekulasjonskapitalisme. De siste års krise i kapitalismen slår sprekker i borgerskapets enhet. Deler av borgerskapet i Europa frykter igjen for revolusjon og tøffere klassekamp, nå som staten skviser arbeiderklassen.

Rødt sammen med andre revolusjonære over hele Europa har nå en historisk oppgave i å nå fram med budskapet om at kapitalismen må avskaffes, og at vi kan lage et annet politisk og økonomisk system der folk har kontroll over samfunnsutviklinga og økonomien.

Hvilket lag spiller du for, Støre?

Bankkollapsene som fulgte av finanskrisa er et resultat av kapitalismens iboende profittvang. Krisa tydeliggjorde prinsippet om at den som ikke evner å øke profitten bukker under. Over hele verden måtte regjeringer pøse kjempemessige summer av fellesskapets penger inn i bankene for å hindre konkurser. De ansvarlige for krisa innvilget seg selv nye bonuser og fortsetter i dag med mer av den samme politikken som skapte krisa i utgangspunktet. På Island rammet krisa imidlertid hardere enn de fleste andre europeiske land. Det er urimelig at det islandske folk skal måtte betale for Icesave sine feil. Det var jo ikke som om den jevne islandske borger hadde noe med det å gjøre.

Icesave-avtalen, som 93,5 prosent av islendingene avviste gjennom folkeavstemning fredag 5. mars, innebar at Island skal betale tilbake 30 milliarder kroner til britiske og nederlandske interesser. 30 milliarder tilsvarer rundt 100.000 per innbygger på Island. Dette er penger Island ikke har, og som burde vært brukt på et stabiliseringsprogram dersom de hadde funnes. Vårt broderfolk på Island trenger en betingelsesløs støtte fra Norge, uavhengig av avtalene med Storbritannia og Nederland. Rødt mener islendingenes kritikk av Norges vilkår for å hjelpe er brettiget. Støre må gjerne sperre opp valpeblikket og stille seg uforstående til kritikken, men fakta er at han og den norske regjeringen bistår Storbritannia i forsøket på å tvinge Island inn i en urimelig låneavtale orkestrert av Det internasjonale pengefondet. Den foreslåtte Icesave-avtalen ble avvist fordi den rammer en uskyldig tredjepart, nemlig det islandske folk.

"Ikke noe land - heller ikke vårt eget - kan toe sine hender når det gjelder sin holdning til et brorfolk i nød. Vi har funnet vår bror liggende skamslått og plyndret ved vedikanten, og vi har sett en annen vei og gått forbi", skrev Ap-kjempen Trygve Bratteli om Spania i 1939. Disse ordene er vel så betegnende for Norges rolle overfor Island i dag. Ingen på Island visste at landet sto overfor en finansiell kollaps før finanskrisa kom. Økonomiske kriser rammer blindt og hvis Norge en gang havner i et slikt uføre vil det være fordelaktig å kunne vise til at vi har vært solidariske når andre som står oss nært har hatt trøbbel. Jonas Gahr Støre bør derfor spørre seg selv hvem han er på lag med - et broderfolk i krise eller lånehaiene i IMF.

Dårlig, dyrt og dumt å legge ned Aker

En fersk risikoanalyse Ahus har laget sammen med Oslo Universitetssykehus viser at Oslo og Akershus vil bli rammet av lengre sykehuskøer og dårligere behandlingskapasitet når store pasientgrupper tvangsflyttes fra Aker sykehus til sykehuset Ahus. Sykehusene selv regner med lengre ventelister, lengre ventetid og redusert kapasitet i behandlingen.

Dette har Rødt sagt helt siden nedleggelsen av Aker kom på bordet, dette er grunnen til at kravet om å bevare Aker sykehus har fått så stor oppslutning. Det sier seg selv at når en stor del av oslobefolkninga mister tilbudet sitt og tvinges over til Ahus, så vil det føre til problemer. Det er rett og slett en veldig dårlig idé.

I Soria Moria II blir det krystallklart slått fast at ingen lokalsykehus skal legges ned. Allikevel forsikrer helseminister Anne-Grethe Strøm Erichsen om at hun ikke har noen intensjoner om å blande seg i avgjørelsen om nedleggelsen av Aker. Et slikt tilittsbrudd vil ta svært lang tid å lege. Det er sjelden en ser et så stort folkelig engasjement som vi har sett i kampen for å bevare Aker sykehus. Når politikere fra de rødgrønne partiene forsøker å tåkelegge hele debatten med ulne løfter om "helserelatert virksomhet" på Aker-tomta oppfattes det bare som en
provokasjon mot Groruddalens befolkning, som blir fratatt sitt lokale sykehustilbud.

Saken rundt Aker sykehus er i ferd med å utvikle seg til en prøvestein for demokratiet. Det er ingen tvil om at folk flest er tilhengere av å beholde dagens Aker sykehus. Et enstemmig Oslo bystyre stemte for Rødts forslag om å be helseministeren stoppe nedleggelsen. Facebook-gruppa mot nedleggelse har passert 11.000 medlemmer og over 38.000 har signert oppropet for å bevare sykehuset. Når vi nå veit at Ahus og Oslo Universitetssykehus i sine egne analyser bekrefter våre bekymringer gir det grunn til å spørre hva mer som skal til før helseministeren ser skrifta på veggen.

Innlegg sto i Aften 7. april 2010