Bankkollapsene som fulgte av finanskrisa er et resultat av kapitalismens iboende profittvang. Krisa tydeliggjorde prinsippet om at den som ikke evner å øke profitten bukker under. Over hele verden måtte regjeringer pøse kjempemessige summer av fellesskapets penger inn i bankene for å hindre konkurser. De ansvarlige for krisa innvilget seg selv nye bonuser og fortsetter i dag med mer av den samme politikken som skapte krisa i utgangspunktet. På Island rammet krisa imidlertid hardere enn de fleste andre europeiske land. Det er urimelig at det islandske folk skal måtte betale for Icesave sine feil. Det var jo ikke som om den jevne islandske borger hadde noe med det å gjøre.
Icesave-avtalen, som 93,5 prosent av islendingene avviste gjennom folkeavstemning fredag 5. mars, innebar at Island skal betale tilbake 30 milliarder kroner til britiske og nederlandske interesser. 30 milliarder tilsvarer rundt 100.000 per innbygger på Island. Dette er penger Island ikke har, og som burde vært brukt på et stabiliseringsprogram dersom de hadde funnes. Vårt broderfolk på Island trenger en betingelsesløs støtte fra Norge, uavhengig av avtalene med Storbritannia og Nederland. Rødt mener islendingenes kritikk av Norges vilkår for å hjelpe er brettiget. Støre må gjerne sperre opp valpeblikket og stille seg uforstående til kritikken, men fakta er at han og den norske regjeringen bistår Storbritannia i forsøket på å tvinge Island inn i en urimelig låneavtale orkestrert av Det internasjonale pengefondet. Den foreslåtte Icesave-avtalen ble avvist fordi den rammer en uskyldig tredjepart, nemlig det islandske folk.
"Ikke noe land - heller ikke vårt eget - kan toe sine hender når det gjelder sin holdning til et brorfolk i nød. Vi har funnet vår bror liggende skamslått og plyndret ved vedikanten, og vi har sett en annen vei og gått forbi", skrev Ap-kjempen Trygve Bratteli om Spania i 1939. Disse ordene er vel så betegnende for Norges rolle overfor Island i dag. Ingen på Island visste at landet sto overfor en finansiell kollaps før finanskrisa kom. Økonomiske kriser rammer blindt og hvis Norge en gang havner i et slikt uføre vil det være fordelaktig å kunne vise til at vi har vært solidariske når andre som står oss nært har hatt trøbbel. Jonas Gahr Støre bør derfor spørre seg selv hvem han er på lag med - et broderfolk i krise eller lånehaiene i IMF.
No comments:
Post a Comment