Matvarekrisa – Finnes det vilje til å løse matvarekrisa? (Del F)

Siden matvarekrisa virkelig eksploderte i internasjonale medier, er det blitt et obligatorisk tema for alle møter i G8, FN, EU og andre organisasjoner. Det har foreløpig resultert i mest prat over luksusmiddager, og lite vilje til handling. G8 ønsker seg et matpanel, og i EU drøftes det om de mest latterlige matvaredirektivene skal oppheves. En av de viktigste møtene som har vært til nå, er FAO-toppmøtet om mat i Roma i begynnelsen av juni der 180 land deltok. Under toppmøtet ble det undertegnet en samarbeidsavtale mellom FAO (FNs organisasjon for mat og landbruk), IFAD (Det internasjonale landbruksfondet) og AGRA (Alliansen for en grønn revolusjon i Afrika). Den siste organisasjonen er drevet fram av amerikanske stiftelser med støtte i agroindustrien. Mange, spesielt bondeorganisasjoner og frivillige organisasjoner, ser dette som en klar støtte til en satsing på en helt gal landbruksmodell og som støtte til storindustrien på bekostning av miljøet og fattige småbønder.

Det mest omstridte fra slutterklæringa til FN-toppmøtet var paragrafene om handelspolitikk. Det har blitt pekt på fra flere hold at den liberalistiske politikken som fremmes gjennom WTO og andre frihandelsavtaler er en viktig årsak til den akutte matvarekrisa. Det er ikke overraskende at medlemmene av Verdenshandelsorganisasjon gjentar sine ønsker og sin vilje til å fullføre WTO-forhandlingsrunden, som har pågått siden 2001 (også kalt Doha-runden) på en rask og vellykket måte. Men erklæringen går lengre, og sier: «Vi oppmuntrer det internasjonale samfunnet å fortsette sine bestrebelser på å liberalisere internasjonal handel med landbruksvarer ved å redusere handelshindringer og politikk som forstyrer markedet.»

Sjølv om det også kom noen positive signaler fra Roma-møtet, er hovedsida krystallklar. Verdens ledere vil ikke gjøre noe som truer markedsmakten til de store agrokapitalene. Matvarekrisa skal fortsatt løses med privatisering, storskala produksjon og deregulering. Dette vil istedenfor å løse krisa gjøre den enda dypere.

WTO-forhandlingene

Under WTO-forhandlingene i juli ble raskt både utviklingslandene og de som er hardest rammet av matvarekrisa, satt på gangen. WTO-sjefen Pascal Lamy samlet USA, EU, Kina, India, Brasil, Australia og Japan for å forhandle, mens de resterende 146 medlemslandene ble holdt utafor. Pascal Lamy og de sju stormaktene kom med et forslag om tollkutt på 70 % for landbruksvarer med mer enn 75 % toll og et maksimalt tolltak på 100 %. I tillegg ble
det åpnet for visse unntak, men med en høy kostnad hvis man tok de i bruk. Mange av u-landene var misfornøyde, og India var ikke villige til å anbefale forslaget.

Forhandlingene ble brutt etter at det ikke ble enighet om ordningen «spesielle sikkerhetsmekanismer» (SSM). Hensikten med SSM var å gi u-landene en mulighet til å heve tollen på mat hvis importen skulle øke kraftig eller prisene på verdensmarkedet skulle falle brått. U-landene sammen med India ønsket en lavere terskel for når man kunne bruke denne ordningen, enn hva som var i forslagsteksten. USA sammen med de eksportledende landa ville ha en høyere terskel.

Hadde avtaleforslaget blitt vedtatt, ville det skapt stor usikkerhet for framtida til millioner av småbønder i verden. I Norge anslo Bondelaget at så mye som 40 000 årsverk kunne forsvinne de neste åra. Avtalen ville ha åpna nye store markeder for agrokapitalene, mens mange små og tollbeskytta bønder ville ha mista livsgrunnlaget sitt. Avtaleforslaget satte frihandel over den pågående matvarekrisa. Forslaget ville gjort det vanskeligere for fattige land å opprettholde egen matproduksjon. Det igjen ville gjort de svært sårbare for økende matvare-priser, noe som ville ha ramma de aller fattigste.