Matvarekrisa – Finnes det vilje til å løse matvarekrisa? (Del F)

Siden matvarekrisa virkelig eksploderte i internasjonale medier, er det blitt et obligatorisk tema for alle møter i G8, FN, EU og andre organisasjoner. Det har foreløpig resultert i mest prat over luksusmiddager, og lite vilje til handling. G8 ønsker seg et matpanel, og i EU drøftes det om de mest latterlige matvaredirektivene skal oppheves. En av de viktigste møtene som har vært til nå, er FAO-toppmøtet om mat i Roma i begynnelsen av juni der 180 land deltok. Under toppmøtet ble det undertegnet en samarbeidsavtale mellom FAO (FNs organisasjon for mat og landbruk), IFAD (Det internasjonale landbruksfondet) og AGRA (Alliansen for en grønn revolusjon i Afrika). Den siste organisasjonen er drevet fram av amerikanske stiftelser med støtte i agroindustrien. Mange, spesielt bondeorganisasjoner og frivillige organisasjoner, ser dette som en klar støtte til en satsing på en helt gal landbruksmodell og som støtte til storindustrien på bekostning av miljøet og fattige småbønder.

Det mest omstridte fra slutterklæringa til FN-toppmøtet var paragrafene om handelspolitikk. Det har blitt pekt på fra flere hold at den liberalistiske politikken som fremmes gjennom WTO og andre frihandelsavtaler er en viktig årsak til den akutte matvarekrisa. Det er ikke overraskende at medlemmene av Verdenshandelsorganisasjon gjentar sine ønsker og sin vilje til å fullføre WTO-forhandlingsrunden, som har pågått siden 2001 (også kalt Doha-runden) på en rask og vellykket måte. Men erklæringen går lengre, og sier: «Vi oppmuntrer det internasjonale samfunnet å fortsette sine bestrebelser på å liberalisere internasjonal handel med landbruksvarer ved å redusere handelshindringer og politikk som forstyrer markedet.»

Sjølv om det også kom noen positive signaler fra Roma-møtet, er hovedsida krystallklar. Verdens ledere vil ikke gjøre noe som truer markedsmakten til de store agrokapitalene. Matvarekrisa skal fortsatt løses med privatisering, storskala produksjon og deregulering. Dette vil istedenfor å løse krisa gjøre den enda dypere.

WTO-forhandlingene

Under WTO-forhandlingene i juli ble raskt både utviklingslandene og de som er hardest rammet av matvarekrisa, satt på gangen. WTO-sjefen Pascal Lamy samlet USA, EU, Kina, India, Brasil, Australia og Japan for å forhandle, mens de resterende 146 medlemslandene ble holdt utafor. Pascal Lamy og de sju stormaktene kom med et forslag om tollkutt på 70 % for landbruksvarer med mer enn 75 % toll og et maksimalt tolltak på 100 %. I tillegg ble
det åpnet for visse unntak, men med en høy kostnad hvis man tok de i bruk. Mange av u-landene var misfornøyde, og India var ikke villige til å anbefale forslaget.

Forhandlingene ble brutt etter at det ikke ble enighet om ordningen «spesielle sikkerhetsmekanismer» (SSM). Hensikten med SSM var å gi u-landene en mulighet til å heve tollen på mat hvis importen skulle øke kraftig eller prisene på verdensmarkedet skulle falle brått. U-landene sammen med India ønsket en lavere terskel for når man kunne bruke denne ordningen, enn hva som var i forslagsteksten. USA sammen med de eksportledende landa ville ha en høyere terskel.

Hadde avtaleforslaget blitt vedtatt, ville det skapt stor usikkerhet for framtida til millioner av småbønder i verden. I Norge anslo Bondelaget at så mye som 40 000 årsverk kunne forsvinne de neste åra. Avtalen ville ha åpna nye store markeder for agrokapitalene, mens mange små og tollbeskytta bønder ville ha mista livsgrunnlaget sitt. Avtaleforslaget satte frihandel over den pågående matvarekrisa. Forslaget ville gjort det vanskeligere for fattige land å opprettholde egen matproduksjon. Det igjen ville gjort de svært sårbare for økende matvare-priser, noe som ville ha ramma de aller fattigste.

Matvarekrisa – Verdens matvarelagre (Del E)

Basismatvarelagrene i verden kunne vært brukt til å dempe priskriser. Man kunne ha brukt lagrene til å spre billig mat til dem som trenger det mest, for å dempe antallet som ble underernært som følge av mangelen på kjøpekraft. Men lagring av varer har blitt sett på som umoderne i nyliberalismens tidsalder. Det strider mot det «moderne» just-in-time-prinsippet om at varer og delfabrikater skal bli levert akkurat tidsnok for produksjonen, så man slipper å ha utgifter med store lagre.

Verdens matvarelagre har krympa. Siden tusenårsskiftet har både ris- og maislagrene krympa drastisk. Verdensbankens nyliberale økonomer har insistert på at land som skal få lån, må redusere lagrene sine og ha tiltro at det frie markedet vil forsyne dem med mat nok til rimelige priser. Vi ser nå i flere land at regjeringer står uten de nødvendige statlige matlagrene som kunne ha dempet deler av konsekvensene ved krisa.

De store matproduserende landa som hadde en betydelig nedgang i egen matproduksjon, gjorde det eneste logiske for å sikre sitt eget internmarked. De innførte begrensninger på eksport på ris, hvete og andre basismatvarer. India innførte eksportforbud på ris i oktober 2007, og nå har 29 land har innført eksportrestriksjoner og eksportforbud på utvalgte varer. Blant disse finner vi store eksportland som Argentina, India, Kasakhstan, Kina og Vietnam. Dette letter sjølsagt situasjonen i disse landene. Mange jordbruksbaserte u-land i verden har blitt tvunget vekk fra sjølvforsyning og over til eksportjordbruk til verdensmarkedet. Dette fører til at noen land er basismatvareeksporterende og andre er basismatvareimporterende. Befolkningen i de landa som i stor grad er blitt tvunget til å importere eget basismatvarebehov, blir sittende igjen med regninga.

De største matvareprodusentene begynner nå å bygge opp sine lagre igjen for å stå bedre rusta framover. Men de fattigste landa i Sør forventes neste år i enda større grad å tømme reservelagrene. Verdensbanken forventer at prisene vil ligge over 2004-nivået i hvert fall fram til 2015. Det er for høyt til at de fattigste landa kan bygge opp eller holde lagrene på eit tilfredsstillende nivå. Samtidig fryktes det at antallet som sulter, kommer til å stige fra 850 000 000 til 1 200 000 000 i løpet av de neste 7 årene. Hvor mange må ofres før mat blir en menneskerettighet, før alle får etter behov?

Jeg har plassert min blogg i Oslo på bloggportalen Bloggurat!

Matvarekrisa – Noen blir rike, mens andre sulter (del D)

Det er store penger å hente ut fra matvarekrisa. Det er attraktivt å spekulere i mat når pengene finnes der, i en tid økonomien sliter. Det er store penger i å kjøpe en kontrakt på x tonn mat – dyrt den ene dagen, for å selge enda dyrere den neste. I følge The Commodity Futures Trading Commission er omtrent 19 % av utestående riskontrakter i hendene på selskaper som ikke er kommersielle risinvestorer. Altså investorer som kan ha kjøpt opp riskontrakter for å tjene på prisbevegelser. Det rapporteres om stor spekulasjon i jordbrukseiendommer, shippingutstyr og gjødsel. Flere hundre millioner dollar er det siste halvåret blitt investert i alt fra afrikansk ørken til den engelske landsbygda. Når resten av verdensøkonomien går i rødt, ser det langt lysere ut for verdens store selskaper innen de forskjellige sider av jordbruksproduksjonen.

Agrokonsernet Monsantos hadde mellom desember og februar dobbelt så høye inntekter sammenlignet med i fjor. Fortjenesten er 14 ganger høyere enn i 2003. Børskursen har steget fra 62 dollar i midten av august 2007 til 138 dollar den 9. juni 2008.

Også de andre store agrokonsernene ser det lyst ut for. Her er noen tall for første kvartal 2008 i noen av de viktigste agroselskapene:

• Archer Daniels Midland (ADM): Bruttoprofitt: 1 150 000 000 dollar, opp 55 % fra i fjor.
• Cargill: 1 030 000 000 dollar, opp 86 % fra i fjor.
• Duponte Agriculture and Nutrition: Inntekt før skatt: 786 000 000 dollar, opp 21 % fra i fjor.
• Potash Corporation: Nettoinntekt 66 000 000 dollar, opp 186 % fra i fjor.
• Mosaic: Nettofortjeneste 520 800 000 dollar, opp mer enn 1200 % fra i fjor.

Hjemme i Norge rapporterer både Fokus Bank, Sparebank 1 SMN og DNB NOR Markets om større interesse for å investere i råvaremarkedene. Mye av investeringene er hovedsakelig i energisektoren, men også mat er interessant for norske investeringsporteføljer. Både rene spekulanter og store selskaper ser muligheter i et marked der prisene svinger mye, og der det er mulig å hente ut store gevinster på kortere engasjementer.

Yara

Delvis statseide Yara her hjemme har også forsynt seg fint av kaka. Yara har fra midten av august til begynnelsen av juni økt fra 24 til 82 dollar på den amerikanske børsen. Fortjenesten til Yara per aksje første kvartal 2008 var over dobbelt så høy som i samme kvartal i 2007. Driftsresultatet for andre kvartal 2008 endte på 4,7 milliarder kroner. 3,4 milliarder mer enn i samme kvartal i 2007.

Den norske gjødselgiganten bruker de gode tidene til å ekspandere. De har kjøpt opp den kanadiske nitrogenprodusenten Saskferco for 8 milliarder kroner. Oppkjøpet vil tilføre 650 000 tonn ammoniakk, 980 000 tonn urea og 230 000 tonn UAN i årlig produksjonskapasitet. Det vil bidra til å styrke Yara som gjødselkapitalist.

Yaras gode resultater henger sammen med årets matvarekrise. Etterspørselen etter gjødsel for å øke avlingene, har økt betraktelig. Men å intensivere gjødselbruken er ingen god, langsiktig løsning for matproduksjonen. Nitrogenbasert gjødsel hjelper plantene til å vokse fortere, men gjør også at energiinnholdet synker. I tillegg trekker gjødslet ut næringa fra jorda så den blir mindre fruktbar på lengre sikt. Dette kompenseres ofte ved å bruke enda mere gjødsel som forlenger de negative effektene på jorda, men styrker inntektssida i de store gjødselselskapene.

Matvarekrisa – Innsatsfaktorene (del C)

Ris og andre korn er varer med relativ enkel sammensetning (1), sammenligna med kjøtt og matvarer ferdigstilt i fabrikkproduksjon. Blant de fattigste i verden er det normalt å kjøpe basisprodukter som hvete, ris og mais, istedenfor ferdigvarer som brød, frokostblanding og ferdigmiddager. Prisen på basisvarer er sjølvsagt lavere enn på ferdigvarer på grunn av den enkle sammensetninga. Varer med mer avansert sammensetning er bedre beskytta mot plutselig prisøkninger på innsatsfaktorene fordi sammensetninga gjør at man som regel står på flere «bein». Når hveteprisen har blitt dobla siden 2006, skjer ikke det samme med brødprisen, den øker kanskje med bare mellom 5 og 10 % fordi varen brød har en mer avansert sammensetning enn ren hvete. Dermed rammer krisa hardere de fattige i verden som har et kosthold basert på basismatvarer.

Prisene på innsatsfaktorene i jordbruket har steget. Dette gjør at matvareprisene blir drevet opp. De sirkulerende innsatsfaktorene er, i tillegg til menneskelig arbeidskraft og jordas evne til å gi bort næring, hovedsaklig olje, kunstgjødsel, frø og sprøytemidler. Prisen på alle de store kunstgjødseltypene økte fra og med sommeren 2007 og eksploderte virkelig vinteren 2007/08. Prisen på forskjellige kunstgjødselmineraler økte fra 44 % til 227 % mellom april 2007 og april 2008. Økninga i prisen på kunstgjødsel henger sammen med den økte energiprisen på verdensmarkedet (energiprisen er nå fire ganger så høy som i 2003), økte råvarepriser og økt etterspørsel. Dette har gjort matvareproduksjonen enda dyrere.

Den andre og kanskje viktigere grunnen for kostnadsøkningene er den stigende oljeprisen. Olje- eller drivstoffkostnader kan være opp til 80 % av kostnadene i enkelte basismatvareproduksjoner. Det siste året har oljeprisen nesten doblet seg. Og den har over firedoblet seg siden 2002. Oljeprisøkinga er i seg sjølv verdt en egen artikkel. En av konsekvensene av høy oljepris er at imperialistmaktene seriøst har begynt å se etter et alternativ til olje. Både Canada, USA og EU har vedtak på at man skal satse mer på biodrivstoff i framtida. I EU ser det ut som om man nå vil omdefinere
biodrivstoffmålsetningene etter massivt press fra miljø- og matbevegelsene.

Dette fører også til økt kamp om den beste jorda på kloden skal brukes til drivstoff eller matproduksjon. Det vil også holde matprisen oppe ved at den vil henge tettere sammen med drivstoffprisene. Så lenge vi har et kapitalistisk system styrt av den kortsiktige profitten, vil det alltid være mer interessant å selge jordbruksproduktene til biobrenselindustrien – så lenge de kan betale mer enn de som vil ha det til mat. Og så lenge oljeprisen er høy, men fortsatt standarden, vil biodrivstoffprisen forholde seg til den. Er drivstoffprisene høye, vil det være med på å holde matvareprisene oppe.

Satsinga på biodrivstoff i Vesten gjør det også lukrativt å sikre seg de beste jordbruksarealene. Konkurransen om jordstykkene vil bli hardere, og prisen på dem kommer nok til å øke. Med økte utgifter i produksjonsarealer vil matvareprisene fortsatt holdes oppe.

Hvor stor effekt biodrivstoff har på matvareprisene, er omdiskutert. USA hevder at dette dreier seg om rundt 3 %. Mens Verdensbanken har fått laget en rapport i sommer som hevder at biodrivstoff utgjør 75 % av økningen i matvareprisen, og 15 % kommer av økte gjødselspriser. Rapporten renvasker sukkerbasert biobrensel, som blant annet Brasil er ledende på. Over en tredel av USAs maisavlinger går nå til å produsere etanol, mens halvparten av EUs vegetabilske olje går til biodiesel. (2)

1. Med varens sammensetning mener jeg sammensettinga av produksjonsmidler, råvarer og arbeidskraft.
2. http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/aktuelt/nyheter/2008/jul-08/mat-mener-biodrivstoff-harskyld-i-matva.html?id=520756

Matvarekrisa – klima (del B)

Det er godt dokumentert at menneskelig forurensing fører til raske og drastiske endringer i jordklodens klima. Temperaturen på planeten vår stiger, polene smelter, havet stiger. Det blir oftere katastrofeværvarsel og flom, og ørkenene vokser. I 2007 ble det rapportert om tørke i viktige matproduserende regioner i Australia, USA, landene rundt Svartehavet og i Nord-Afrika. Produksjon av basismatvarer er i stor grad basert på et forutsigbart klima. Langvarig tørke eller for mye nedbør kan fort ødelegge store produksjonsarealer for sesongen.

Klimaendringene som rammet flere store basismatvareproduserende land på alle kanter av jordkloden, satte i gang prisveksten. Prisen på hveteeksport begynte den drastiske økningen allerede sommeren 2007. Og i november 2007 begynte prisen på riseksport å følge etter. FAOs matprisindeks økte med 54 % fra april 2007 til april 2008. Syklonen Nagris i mai fikk risprisen til å øke med 10 % på en uke.

Utryggheten rundt hvilket klima vi vil få framover, gjør at prisen fortsatt kommer til å være høy. Det skaper en stor usikkerhet om mattilgangen i framtida. Plutselige klima-katastrofer kan snu opp ned på produksjonsforventningene. Men til tross for den tørken vi så i 2007, var det økning til nye rekordnivåer i både ris- og hveteproduksjonen samme året.

Matvarekrisa – samtidas folkemord (del A)

Dette er første del av en artikkel jeg har hatt på trykk i Rødt! marxistisk tidsskrift. Les hele artikkelen her.

På den sørlige halvklode, fra Filippinene i øst til Honduras i vest, har folk den siste tiden gjort opprør mot de økende matvareprisene. Det har allerede vært protester og streiker i Burkina Faso, Bangladesh, Egypt, Elfenbenkysten, Pakistan, Thailand, Kambodsja, Kamerun, Etiopia, Honduras, Indonesia, Madagaskar, Mauritania, Niger, Peru, Senegal, Usbekistan og Zambia. Politi og militæret er blitt brukt for å slå ned protestene. Flere er blitt drept og tusener arrestert i matprotestene.

41 land står på FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk) sin liste over land som trenger hjelp utenfra for å løse matvarekrisa. På Haiti spiser befolkningen sølekaker, i Elfenbenkysten vil demonstranter heller bli skutt enn å sulte i hjel, og i Sør-Afrika forlater foreldre barna sine fordi de ikke har penger til mat.

Mat som bruksvare – altså noe som ikke bare er interessant fordi det skal selges og kjøpes, men også brukes– har noen helt spesielle egenskaper som skiller den fra andre bruksvarer. Mat er den eneste måten menneskene får i seg energi som vi trenger for å overleve. Denne energien stammer til syvende og sist fra solen som verken Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo har eksklusiv rett på. Mat er på denne måten en grunnleggende menneskerett for å kunne overleve.

Kapitalismen har for lenge siden vist seg å være et utilstrekkelig økonomisk system for fordeling av mat. Verden har allerede i flere tiår hatt store problemer med å sikre verdens befolkning et fullverdig kosthold. Ikke på grunn av at jorda mangler evne til å produsere næring til verdens mennesker, men på grunn av en sammensatt, langvarig fordelingskrise som igjen er en direkte konsekvens av kapitalismen.

Befolkningseksplosjon, mangel på matsuverenitet, IMFs og Verdensbankens krav til privatisering og avregulering av jordbruket, rovdrift på jordkloden, reduksjon i verdens matvarelagre, patentvelde på frø og økende kjøttforbruk i Kina og Latin-Amerika er alt puslespillbrikker i bildet av matvarefordelinga i verden. Men nå skal vi se spesifikt på krisa som oppsto høsten 2007, en krise som kvantitativt doblet kapitalens underernærte ofre fra omtrent 1 til 2 milliarder mennesker.

Prisen på matvarer gikk i taket våren 2008. Prisen på ris økte med 71 prosent mellom januar og april 2008. I tillegg økte prisene på hvete og mais betydelig, mens kjøttprisene fortsatt ligger på et «normalt»-nivå. Gigantiske pengemengder er med denne krisa flytta fra verdens fattigste halvpart til en håndfull av verdens aller rikeste. Klassekampen rapporterte den 31. mai at de store agrokonsernene har tjent milliarder på denne krisa.

På tide med systemskifte

VG melder at Statens samlede tap i børsraset tilsvarer 140 000 kr for hver husstand i Norge. Finanskrisa vi har sett i det siste er enda et bevis på at det er på tide å bytte ut kapitalismen med et annet økonomisk system.
Vi må ta kontroll over økonomien nå, og ikke la den lengre ha kontroll over oss.

OL-slips

Man kan ikke påstå at Ivar Dyrhaug er forbilde for noen i moteverden. Men du trenger ikke likevel å stille opp med Sportsredaksjonens OL-slips på fredagskvelden...