Verdensparlament?

Dette innleget sto på trykk i klassekampen den 4.januar 2006. Det er ett svar på ett innlegg fra Morten Drægni som var på trykk i klassekampen den 29. desember 2005. De to første innleggene i debatten finner dere under, i en post litt lengre nede.

Morten Drægni svarer meg i klassekampen den 29 desember med å avfeie de demokratiske svakhetene i sitt forslag til "En ny alternativ verdensorden". Han går langt i å prøve å stemple meg som anti-demokrat. Jeg og Drægni er nok enige om at målet er mer folkestyre, både i Norge og verden.
Jeg har som revolusjonær lært meg å stille spørsmålet: Demokrati for hvem? Det er mulig å organisere demokrati på mange måter. De fleste demokratier i verden i dag er demokratier for de sterke. Det er demokratier der den herskende monopolkapitalistiske klassen har alle fordelene.

Jeg ønsker meg et folkestyre for arbeidere, fattige, urbefolkning og alle andre som ikke er en del av den herskende imperalistiske monopolkapitalistiske klassen. Det innebærer en verden der ting er snudd på hodet, et sosialistisk folkestyre.
Drægni sitt verdensparlament er ikke en ide som tar makta fra de store og gir den til de små. Et verdensparlament, istedenfor FN, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO), vil ikke være noe mindre nyliberalistisk så lenge den samme imperalistiske monopolkapitalistiske klassen hersker over verden. Det er nettopp imperalismen, og ikke nasjonene, som er verdens problem i dag.

Samtidig er et verdensparlament av typen Drægni skisserer ikke en god løsning sjølv om vi skulle hatt en sosialistisk verdensorden. Demokrati er ikke så enkelt som 10 millioner mennesker = 1 stemme. Jeg er opptatt av at de små stemmene skal komme til orde i et demokrati. Vår ene stemme i verdensparalamentet vil ikke kunne tale med alle våre 10 millioner stemmer. Det vil være en majoritets stemme, som ikke trenger å bry seg om sine egne minoriteter.
Demokrati forutsetter også en felles offentlighet og en felles debatt. Dette gjør det mulig å diskutere løsninger, problemer, og om våre valgte representanter gjør en god jobb. Noen steder i verden vil jo ikke dette være noe problem fordi det allerede finnes felles offentlighet for flere enn 10 millioner mennesker. Men her i Norden har vi ikke en felles offentlighet delt opp i 10 millioners blokker. Vår felles offentlighet er på samme måte som i resten av verden delt etter kulturelle og språklige skiller, ofte kalt nasjoner.
Mange minoriteter ville ikke ha mulighet for å få sagt sitt i den internasjonale sammenhengen, med et verdensparlament. Mange urbefolkningsgrupper teller ikke 10 millioner som gjør at de kan ha 1 stemme. Mange grupper vil aldri drømme om å kunne få sagt sitt i storpolitikken i verdensparlamentet. Dette vil ikke være å skape et demokrati for de som i dag er undertrykte, men det vil være å skape et demokrati for de som i dag allerede har fått sin sølvskje.