Landgrabbing – kappløpet etter land

Kampen om jordbruksland blir tøffere og tøffere med befolkningsvekst, matvarekrise og økende etterspørsel etter kjøtt.

Rike land kjøper opp jord i fattige land, mens fattige land sjølv har lokale forsyningsutfordringer og må motta mathjelp.

Landgrabbing er et voksende problem. Landgrabbing betyr at internasjonale investeringsselskaper og statsselskaper i rike nasjoner kjøper opp land for å eksportere jordbruksproduktene ut av landet de dyrkes i. En milliard mennesker sulter i verden, mange av dem i land som er utsatt for landgrabbing.

Årsaker til landgrabbing

Landgrabbing er et resultat av flere faktorer som forsterker hverandre. Ustabile matvarepriser, det at mange land har et kronisk matunderskudd som må dekkes av import, den økte interessen for produksjon av agrodrivstoff og den økte interessen for lønnsomme investeringer i matjord er alle årsaker vi må se på. Oppkjøp og langtidsleie av jord, spesielt i Asia, Latin-Amerika og Afrika, minner mye om kappløpet etter land under kolonitiden.

Matprisene

Fra 2006 til i dag har matvareprisene steget kraftig og hurtig. Årsakene til denne prisstigningen og den internasjonale matvarekrisa er mange. Klimaendringene, økt spekulasjon på verdens matvarebørser, dyrere innsatsfaktorer i jordbruket og økt interesse for agrodrivstoff er noen av grunnene. Mer om dette kan du lese i min artikkel, Matvarekrisa – samtidas folkemord i Rødt! nummer 3/2008. Prisene på en rekke basismatvarer som ris, hvete og andre kornsorter er relativt høy. I 2009 har vi sett en liten nedgang i verdensprisene, som kan ha sammenheng med den økonomiske krisa. Men hvis man ser prisutviklingen over en litt lengre tidsperiode, må prisene på basismatvarer forsatt beskrives som svært høye.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin matvareprisindeks har økt med 32 % siden 2005. Kjøtt og andre kostbare matvarer har ikke hatt stor prisøkning i denne perioden, mens prisen på kornsorter generelt har økt med 82,5 % og prisen på ris med hele 114 %.

Matmangel

Tørke i viktige matproduserende regioner var en av flere hendelser som førte oss inn i dagens matvarekrise. I år har landene på Afrikas Horn opplevd den verste tørken siden 70-tallet. Befolkningsveksten vi har sett de siste 100 årene, ser enda ikke ut til å stoppe. I 2050 kan jorda ha 9,1 milliarder innbyggere. I løpet av de neste 20 åra vil etterspørselen etter mat øke med 50 %, og fram mot 2060 må matproduksjonen sannsynligvis dobles i verden.

Mange kapitalsterke land ser at de må se utenfor sine grenser hvis de skal være sikre på at det er nok mat til deres befolkning i framtida. Statlige investeringsselskaper fra Kina, Sør-Korea, Qatar og Saudi-Arabia har allerede kjøpt opp eller sikret seg leiekontrakter på millioner av hektar jord. Mange av landa som leier ut eller selger ut jord, mottar også matvarehjelp fra Verdens matvareprogram.

Agrodrivstoff som bensin på bålet

Både olje- og klimakrisa har økt interessen for å produsere energi og drivstoff på nye måter. En av mest populære løsningene på olje- og klima krisa har vært agrodrivstoff. Agrodrivstoff kan lages av mange forskjellig biologiske materialer, men kommersielt har interessen vært først og fremst i forhold til å gjøre om jordbruksprodukter til drivstoff. Dette legger ikke bare press på prisen til produktene man kan gjøre om til agrodrivstoff, men også press på tilgangen til jord å produsere disse produktene på. Europeiske og amerikanske selskaper innen agrodrivstoff er aktivt på jakt etter jord til å kunne produsere mer agrodrivstoff til mer miljøbevisste forbrukere i Vesten. Det norske selskapet ScanFuel sitt datterselskap i Ghana har sikret seg en kontrakt på 400 000 hektar jord i Ghana der 60 % skal brukes til å produsere agrodrivstoff.

Investering

De kraftig økende matvareprisene har gitt internasjonale selskaper og investorer en ny interesse for å investere i matproduksjon og jordbruk. På verdensmarkedet i dag blir for eksempel korn solgt opptil 40 ganger før produktet når forbrukerne. Den forventa befolkningsveksten og det økte presset på naturressurser har gjort matjord og matproduksjon til en lukrativ investering. Mens samfunnsengasjerte mennesker ser på befolkningsveksten og den økte etterspørselen etter mat som en av vårt århundrets store utfordringer, ser investorer på dette som det nye, store sikre investeringsområdet. På den andre siden ønsker myndigheter i fattige og ustabile land investeringene velkomne i håp om arbeidsplasser og inntekter.

Kappløpet etter land

Mellom 2006 og sommeren 2009 har mellom 15 og 20 millioner hektar jordbruksland i utviklingslandene blitt leid eller kjøpt av utenlandske investorer, i følge the International Food policy Research Institute (IFPRI). Den internasjonale organisasjonen Genetic Resourses Action International (GRAIN) identifiserte mer enn 100 tilfeller av landgrabbing i 2008.

Drivkreftene i denne trenden er stater og investorer som ønsker seg en plattform for mat- og agrodrivstoffeksport. Internasjonale investeringsbanker og -fond kjøper opp jordbruksland over hele kloden. Flere av verdens rike land er avhengige av matimport, som for eksempel Japan og Sør-Korea. Tørre oljerike land prøver å redusere deres vannforbruk til jordbruket ved å kjøpe og leie nytt jordbruksland i utlandet for så å eksportere det til sitt hjemmemarked.

Sjølv om det er regjeringer som tilrettelegger avtalene, så er det private selskaper som får kontroll over jorda og fortjenesten. Ofte foregår det slik at en avtale blir gjort mellom to stater om å leie jord før den staten som leier jorda lager en underkontrakt med et privat selskap. F.eks gjorde Mauritius sitt utenriksdepartement en avtale om å leie 20 000 hektar i Moçambique for å produsere ris i august i år. Etter avtalen var signert framleide Mauritius denne jorda til to private selskaper.

Etiopia

Mer enn 5,2 millioner etiopiere har behov for mathjelp fra det internasjonale samfunnet. Samtidig forsvarer det etiopiske landbruksdepartementet sin plan om å tilby 2,7 millioner hektar til utenlandske selskaper. Regjeringen har forpliktet seg til å overføre 1,7 millioner hektar før neste innhøstningssesong. Over 8000 selskaper er med i konkurransen om å sikre seg etiopisk jord. Verdens ledende oljeproduserende land, som de forente Arabiske Emirater og Saudi Arabia samt store asiatiske økonomier som Kina, India og Sør-Korea, er med i denne konkurransen for å fø egen befolkning. India leder kappløpet om tilgangen på etiopisk jord. I løpet av tre år har indiske selskaper økt sine investeringer fra 300 millioner til 4,3 milliarder. Det er dobbelt så mye som Etiopia mottar i bistand fra Vesten.

Den saudi-arabiske milliardæren Sheik Mohamed Al Amoudi sitt selskap Saudi Star Agricultural Development er etablert for å dyrke matjord i Etiopia for det saudiarabiske markedet. Selskapet har en kapital på 500 millioner og planlegger å sikre seg 500 000 hektar jord de neste 10 til 15 årene. Saudi Star eier i dag 10 000 hektar jord i Alwero i regionen Gambela, vest i Etiopia. Selskapet satser videre på å sikre seg kontrakter gjennom regionale myndigheter i Etiopia.

Kina

Å fø sin egen befolkning står høyt på den kinesiske regjeringens prioriteringsliste. Kina har 1,3 milliarder innbyggere og bare 7 % av verdens dyrkbare jord, samtidig som millioner av hektar dyrkbar jord hvert år blir ufruktbar på grunn av forurensing og voksende ørken. Kina har derfor begynt å lete utenfor sine grenser etter jord for å fø sin befolkning.

Kinas økonomiske styrke har gjort landet til en av de ledene investorene i dyrkbar jord. Kina bruker allerede nesten 1 million hektar i Indonesia til å produsere plante olje, sukker og cassava. Kina kjøper og leier jordbruksland i Filippinene, Laos, Kasakhstan, Burma, Kamerun og Uganda. Siden 95 % av kornåkrene i Asia er allerede er i bruk er Afrika det kontinentet der kineserne ser muligheter for store investeringer. I dag er over en million kinesere ansatt i kinesiske jordbruksprosjekter i Afrika.

Resultatet av landgrabbing

Oppkjøpet av matjord i utviklingslandene kan svekke matsikkerheten fordi land som er solgt eller leid til utenlandske investorer, ikke kan bli brukt til å produsere mat for lokalsamfunnet. De kapitalsterke investorene er interessert i storskala og industrielt landbruk. De fleste av avtalene gjøres i hemmelighet mellom investorer og lokale eller nasjonale myndigheter uten at informasjon om forhandlingene er tilgjengelig for folket. Dette presser småskalalandbruket og småbøndene vekk fra jorda i flere land. Småskalalandbruket er det som i dag er vanligst i de fleste utviklingsland. 85 % av jordbrukene er under 2 hektar. Mange av bøndene blir tvunget vekk fra jorda si fordi de ikke har ressursene eller mulighet til å forsvare sin historiske rettigheter til jorda de bruker. Dette rammer spesielt kvinner som er 70 % av bøndene i utviklingslandene.

Tilgangen til vann og kontroll over verdens ferskvannsressurser blir også privatisert med landgrabbing. Tilgangen og eierskapet til vannressurser er viktig for landbruket. For å kunne skape de mest produktive åkrene er tilgangen til vann viktig. Investorer i denne industrien sikrer seg også kontroll over ferskvannet i områdene de investerer i. Dette ofte på bekostning av lokalbefolkning som mister sine ferskvannskilder.

Den store andelen private selskaper som er involvert i landgrabbing, er ikke ute etter å sikre matsikkerhet i en verden der over en milliard sulter. De private selskapene er ute etter profitt på sine investeringer, og bare det. Det danske selskapet Trigon Agri har sikret seg kontroll over 170 000 hektar jord i Russland, Ukrania og Estland. Agrafirma ble etablert av investorene Jim Slater, Jim Rogers og Lord Rothschild for å kjøpe opp Brasiliansk jordbruk. Saudi Binladin Group investerer tungt i Indonesia for å dyrke ris. Engelske Emergent Asset kontrollerer 150 000 hektar i Angola, Botswana, Sør-Afrika, Swaziland, Zambia og Moçambique. Disse og mange andre private investorer har ingen interesser i matsikkerhet eller fattigdomsbekjempelse. For disse investorene sitt perspektiv er den økte globale etterspørselen etter mat en sikkerhet for sine investeringer.

Kappløpet etter land ser ut som det bare så vidt har begynt. Kampen for å sikre nok mat til alle er vårt århundres viktigste utfordring. Statene og selskapene involvert i landgrabbing representerer ikke noe løsning på denne utfordringen, de gjør sitt beste for at det skal bli umulig å løse den.

Kilder:

• http://farmlandgrab.org
• http://www.grain.org
• FAO food outlook june 2009
• Christian Anton Smedhaug: Kan jordbruket fø verden?
• http://www.foodandwaterwatch.org/world/ global-land-grab-undermines-food-security-in-thedeveloping- world

Artikkelen har tidligere vært på trykk i Rødt! marxistisk tidsskrift 04/2009

Rødt Oslo støtter sykepleiernes streik

Rødt Oslo støtter sykepleiernes streik som foreløpig omfatter bl.a. Paulus sykehjem, Oppsalhjemmet og Midtåsen sykehjem. Dette er en viktig streik for retten til tariffavtale og mot sosial dumping.

NHO nekter å inngå tariffavtale for sykepleiere. De godtar kun den minstelønn som i dag gjelder for ufaglærte i Fagforbundets avtale, 290 000. Sykepleierforbundet forlanger en lønn for sykepleiere og andre med høyskoleutdanning som er lik den som nå gjelder i kommune og stat med begynnerlønn på 310 700 og tillegg for ansiennitet.

Fagforbundet (den gang Kommuneforbundet og Norsk helse- og sosialforbund) streiket for tilsvarende krav i 2003. Da endte det med lønnsnemnd.

Kjennelsen fra lønnsnemnda har ingen lønnsbestemmelser for de med høyskoleutdanning. I dag er det bare lokale avtaler som blir forhandlet fram på det enkelte sykehjem.

Sykepleierforbundet fortjener bred støtte og bør få merke at de har hele fagbevegelsen i ryggen når de på nytt tar opp kravet om at sykepleiere og andre med høyskoleutdanning skal like lønnsbetingelser uavhengig av om de arbeider i privatdrevne og offentlig drevne sykehjem. Det er ekstra viktig i ei tid da byrådet i Oslo strever for å få satt ut ytterligere åtte av de kommunale sykehjemmene på anbud.

Slik anbudsutsetting presser arbeidsvilkår, lønn og pensjon til de ansatte nedover. Landsomfattende tariffavtaler skal hindre den slags.

Den største trusselen mot sykepleierstreiken er at regjeringa kan gripe inn med lønnsnemnd. Rødt oppfordrer fagbevegelsen til å si fra at de ikke vil godta lønnsnemnd brukt på arbeidsgivernes side for å stanse sykepleiernes kamp for tariffavtale.

Jokke Fjeldstad
Leder i Rødt Oslo

Ikke rør sykelønnsordninga!

Sykelønnsordninga er en av våre viktigste velferdsgoder. Samfunnstopper presser nå på for å svekke viktige velferdsordninga i fare. Høyreideolog Cristin Clemet vil innføre karensdager og statsminister Stoltenberg vil øke arbeidsgivernes økonomiske bidrag til sykelønnsordninga, og delvis kompensere dette ved å redusere arbeidsgiveravgiften.

Det sannsynlige resultatet av Stoltenbergs forslag er at mange arbeidsgivere vil unngå å ansette folk som har redusert arbeidskapasitet av ulike grunner. Befolkningsgrupper som har større sannsynlighet til å ha kortere eller lengre helseplager vil nok oppleve at arbeidsmarkedet blir trangere. Statsministerens forslag er et ekskluderingsforslag på et område der det trengs inkluderingsideer.

I media framstilles det som om Norge har spesielt mange langtidssykemeldte eller personer utenfor arbeidslivet av andre grunner. Sannheten er at det er omvendt. I Norge er yrkesdeltakelsen svært høy. 75 prosent i yrkesaktiv alder er i jobb, mens gjennomsnittet innenfor OECD er 62 prosent. Forskjellen skyldes først og fremst høyere yrkesdeltakelse blant kvinner og eldre. Ettersom disse to gruppene uføretrygdes og sykemeldes i høyere grad enn andre, blir utgiftene til sykelønn og uføretrygd, isolert sett, relativt høye.

Det er svært høy produktivitet i norsk næringsliv, og kravet om størst mulig profitt har vært viktigere enn alt annet. Dette råkjøret har medført at stadig flere ikke har klarer å henge 100% med i arbiedslivet. Undersøkelser viser at de utallige omstillingene som har vært gjennomført både i privat og offentlig virksomhet har medført både økt langtidsfravær og uføretrygding.

For å forebygge utstøting og tilbakeføre folk til arbeidslivet er det nødvendig med ulike tiltak. Tillitsvalgte og verneombud må få større innflytelse over arbeidsmiljøarbeidet i bedriftene. Det må føres en ny personalpolitikk i offentlig virksomhet, og det må bli slutt på systemer der de må konkurrere med seg selv. Dette gjelder bl.a. i sykehusene. Problemet er at utviklingen går i stikk motsatt retning. Anbud og kontroll- og overvåkingssystemer presser de ansatte til det ytterste. Det
offentlige preges av stadige omstillinger der lederne skal være "tøffere" enn private ledere.

Angrepet på sykelønna må slås tilbake. Derfor er det bra at LO-avdelingene i Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø og Trondheim har sagt fra at de vil gjøre det som er nødvendig for å stoppe dette. Fagbevegelsen, både i og utenfor LO, har tidligere vist at de vil slåss for å forsvare dagens sykelønnsordning, og det kan bli nødvendig enda en gang.

Slik styres Oslo

Byrådet styrer Oslo kommune som om det var et konsern. De ønsker at alle kommunens etater og bydeler skal drives på samme måte som private bedrifter. Alt skal styres ut fra bedriftsøkonomiske hensyn.

Rødt har et annet utgangspunkt. Vi mener at enhver beslutning om hva slags kommunal tjenesteyting vi skal ha i Oslo, skal ta utgangspunkt i hva befolkninga har behov for.

Nær halvparten av de pengene Oslo kommune skal bruke i 2010, står oppført i et bydelsbudsjett. Men bydelsutvalget har ikke myndighet til å avgjøre hva innbyggerne i bydelen trenger av blant annet barnehager, hjemmetjenester, SFO og helsestasjoner. Blant politikere er det blitt vanlig å skyve ansvaret nedover, men det er budsjettforhandlingene i bystyret og et komplisert kriteriesystem som avgjør hvor mye penger hvert bydelsutvalg skal få lov å bruke for å løse oppgavene de har fått ansvaret for.

Kriteriesystemet framstilles som upolitisk, objektivt, ja nesten som vitenskapelig. For de fleste er det ubegripelig.

Først deles budsjettramma for bydelene inn i fire (fem) funksjonsområder:

- FO1 er helse, sosial og nærmiljø.
- FO2A er barnehager.
- FO2B er oppvekst.
- FO3 er pleie og omsorg.
- FO4 er økonomisk sosialhjelp.

For hvert funksjonsområde er det laga sett av kriterier. Noen av kriteriene er: Alderssammensetning i bydelen, andel barn i ulike aldersgrupper med enslig forsørger, lavinntekstsandel, andel ikke-vestlig statsborgerskap, andel ikke gifte eldre. Hvert kriterium har en gitt vekt som skal ganges med hver bydels andel av hvert kriterium. Når et dataprogram gjennomfører alle disse regnestykkene, får man vite hvor stor budsjettramme hver bydel skal ha.

Slik framstår fordelinga mellom bydelene som rettferdig og ”upolitisk”. Men vektinga av de ulike kriteriene er sjølsagt er uttrykk for politisk prioritering. Og det er et enda klarere politisk valg når man slavisk bruker en teoretisk fordelingsnøkkel uten å ta hensyn til erfaringstall som sier hva det er behov for og hvor mye de konkrete aktivitetene i hver bydel virkelig koster. Kriteriesystemet gjør disse politiske valga usynlige.

Kriteriesystemet tar i liten grad hensyn til at forskjeller i klassesammensetning og levekår mellom bydelene har stor betydning for hva som trengs av kommunal tjenesteproduksjon. For eksempel tas det ikke hensyn til at levealderen på østkanten i snitt er ti år kortere enn i vest. Slik bidrar systemet til å forsterke klasseforskjellene i byen. Når fordelinga dessuten gjøres ut fra to år gamle data, favoriserer det bydeler med stabil befolkningssammensetning. Det er i hovedsak de delene av byen hvor de velstående bor.

Alt i alt er kriteriesystemet et godt verktøy for politisk ansvarsfraskriving, mens det er dårlig egna til å sikre ei rettferdig økonomisk fordeling. De siste årene har vært prega av brutale kutt i bydelsbudsjettene. For bystyrets flertall er det bekvemt å skjule politiske beslutninger i kriteriesystemets vitenskaplige innpakning.

Oslo bystyre har valgt å ha en svak kommuneøkonomi. Det har valgt å ikke holde tilbake innbetalinger til staten i påvente av driftsmidler til pålagte oppgaver. Det har valgt å ikke skaffe seg inntekter gjennom en sosial eiendomsskatt på store boliger og næringsbygg. Det har valgt et
lavt låneopptak.

Disse valgene har dels vært uttrykk for lojalitet med klassefrender i regjeringa. Men hovedsaken er nok at nedtrapping av kommunale tjenester til fordel for privat kapital er et mål i seg sjøl for byrådet. De vil skape et marked for private selskaper som vil selge velferdstjenester.

Samtidig velger byråd og bystyreflertall å fraskrive seg ansvaret for de konkrete resultatene av politikken de velger. Dette kommer til syne ved at de bare reduserer bydelenes rammer. Bystyret legger ikke selv ned verken fritidsklubber eller eldresentre. Konsekvensene kommer først til syne i den enkelte bydel. Ofte blir dette fordelt gjennom året. Bydelsutvalgene fatter vedtaka om hva som skal kuttes. Slik går bystyret fri for politisk ansvar for egne beslutninger.

Bystyreflertallet bør stå til ansvar for den politikken de vedtar. Rødt vil i budsjettbehandlinga i desember foreslå endringer i Oslos økonomireglement: Bydelsutvalget skal behandle bydelens budsjett ut fra den kunnskapen de har om bydelens virkelige behov, og ikke med utgangspunkt i ei forhåndsdiktert budsjettramme. Etterpå skal den endelige salderinga av bydelenes budsjetter overlates bystyret.

På den måten får bystyret både kjennskap til behovene i bydelene og en samla oversikt over konsekvensene av egne vedtak. Da må bystyret ta det politiske ansvaret viss det vedtas nedskjæringer og omdisponeringer som ikke er begrunna i endra behov.

Nei til lønnsmoderasjon!

Samfunnstopper i regjering og næringsliv presser nå på for en ny tid med lønnsmoderasjon, eller et nytt «solidaritetsalternativ» som de også kaller det.

Det såkalte «solidaritetsalternativet» bygger på solidaritet til arbeidsgivere, ikke mellom arbeidere. Lønnsmoderasjon fra arbeidstakernes side vil føre til større utbytte til investorene. Arbeidere får en mindre del av kaka, mens direktører og investorere får en større. Og investorene og direktørene har ikke mye solidaritet med arbeiderne når de ønsker å effektivisere i oppgangs tider. Da er det arbeiderne som mister jobben eller må jobbe hardere.

Eierne i mange bransjer har et betydelig overskudd. Selskaper med store internasjonale investorer i ryggen. Hvis arbeidstagerne viser moderasjon i disse bransjene, innebærer det at de pløyer større fortjeneste inn i disse selskapene. Dette blir det en skjeivfordeling av.

I dagens Norge er det store lønnsforskjeller. Både mellom kvinner og menn, og mellom de med lavlønn og vanliglønn. Det er viktig at disse forskjellene blir retta opp i framtidige lønnsoppgjør. En likelønnspott i tariffoppgjøret 2010 kan være en start på å utjevne noen av de urettferdige forskjellene. Lønnsmoderasjon fra arbeidstagernes side vil ikke minske forskjellene og urettferdighetene i Norge, bare forsterke dem.

LOs medlemmer må alltid stå fast på at bedrifter som ikke tåler kollektive avtaler ikke har livets rett.

Kan jordbruket fø verden? (bokomtale)

Christian Anton Smedhaug:
Kan jordbruket fø verden?
Universitetsforlaget, 2008,269 sider

Christian Anton Smedhaug stiller spørsmålet som alle samfunnsengasjerte mennesker bør interessere seg for: Har jordbruket mulighet til å fø verdens voksende befolkning? Smedhaug besvarer spørsmålet ved å gi oss en grundig gjennomgang av flere spørsmål knyttet til dagens globale jordbruk. Han ser på spørsmålet med kunnskaper innen mange fagområder, fra økologi, agronomi, historie, idéhistorie og til økonomi.

Boka inneholder en mengde fakta, grafer og tabeller som gjør den svært nyttig for alle som kunne tenke seg å delta i landbruksdebatten.

Smedhaug understreker behovet for en ny global jordbrukspolitikk for å møte framtidas utfordringer og rette opp i dagens urettferdige skjeve fordeling. Utviklingen av jordbruket er svært viktig for utviklingslands muligheter for å bli i-land. Uten en jordbrukspolitikk som gir gode utviklingsmuligheter, blir det få eller små muligheter for utvikling av industri. Smedhaug viser til en rekke eksempler på i-lands utvikling som underbygger dette.

Boka peker på en rekke virkemidler forfatteren mener trengs i en ny jordbrukspolitikk, som har som mål å øke produksjonen mer enn behovet. Forfatteren mener produksjonen må dobles i det kommende århundre, fra 2000 millioner tonn til 4000 millioner tonn. Hva slags politikk som kan gi tilstrekkelig stimuli til økt produksjon, er omdiskutert. Forfatteren argumenterer for at virkemidlene først og fremst må være tilpasset de nasjonale produksjonsforholdene og landbrukets særtrekk, med mål om å gi mulighet for en god inntekt av å dyrke jorda. Et produktivt og framtidsretta jordbruk må ikke bare ha økologisk og økonomisk bærekraft, men også sosial bærekraft.

Det trengs en større debatt om jordbrukets utfordringer, og Kan jordbruket fø verden? gir et godt utgangspunkt for videre diskusjon.

Publisert i Rødt! 0309

Kommunen må ta ansvar!

Utdanningsdirektoratet har laget en oversikt som viser at over 3.000 søkere til læreplass ikke hadde fått noe tilbud. Mange ungdommer som har satset på et yrke må nå tenke nytt på yrkesvalget sitt. Det er godt kjent at et tredje år med yrkesfag på skole ikke er like kvalifiserende som det å ha læreplass. Det har i mange år vært et viktig krav om at retten til læreplass skal lovfestes.

Men i vente på at denne retten lovfestes kan ikke kommunene og politikerne bare vente. Kommunene burde gå foran med et godt eksempel og satse tungt på kommunale læreplasser. Med den økonomiske krisa er ikke mange forundra over at det er nettopp innen bygg og industri mange nå mangler læreplass, men at helsearbeiderfaget er med i toppen av oversikten, er en skam for kommunene.

Oslo er blant de fire dårligste fylkene til å formidle læreplasser. Bare halvparten av de som har søkt om læreplass i helsearbeiderfaget i Oslo har fått. Blant de andre områdene der kommunen burde vært et naturlig sted for læreplass, er også mangelen stor.

Skal kommunen ha mulighet i framtida til å ansette fagarbeidere som er med på å sikre en god kvalitet på eldreomsorgen, barnehagene og SFO, så må de ta ansvar nå. Oslo kommune burde gå foran i årets budsjettbehandling og sikre pengene til flere læreplasser.

Innlegget har stått på trykk i Dagsavisen