Rødt Oslo støtter sykepleiernes streik

Rødt Oslo støtter sykepleiernes streik som foreløpig omfatter bl.a. Paulus sykehjem, Oppsalhjemmet og Midtåsen sykehjem. Dette er en viktig streik for retten til tariffavtale og mot sosial dumping.

NHO nekter å inngå tariffavtale for sykepleiere. De godtar kun den minstelønn som i dag gjelder for ufaglærte i Fagforbundets avtale, 290 000. Sykepleierforbundet forlanger en lønn for sykepleiere og andre med høyskoleutdanning som er lik den som nå gjelder i kommune og stat med begynnerlønn på 310 700 og tillegg for ansiennitet.

Fagforbundet (den gang Kommuneforbundet og Norsk helse- og sosialforbund) streiket for tilsvarende krav i 2003. Da endte det med lønnsnemnd.

Kjennelsen fra lønnsnemnda har ingen lønnsbestemmelser for de med høyskoleutdanning. I dag er det bare lokale avtaler som blir forhandlet fram på det enkelte sykehjem.

Sykepleierforbundet fortjener bred støtte og bør få merke at de har hele fagbevegelsen i ryggen når de på nytt tar opp kravet om at sykepleiere og andre med høyskoleutdanning skal like lønnsbetingelser uavhengig av om de arbeider i privatdrevne og offentlig drevne sykehjem. Det er ekstra viktig i ei tid da byrådet i Oslo strever for å få satt ut ytterligere åtte av de kommunale sykehjemmene på anbud.

Slik anbudsutsetting presser arbeidsvilkår, lønn og pensjon til de ansatte nedover. Landsomfattende tariffavtaler skal hindre den slags.

Den største trusselen mot sykepleierstreiken er at regjeringa kan gripe inn med lønnsnemnd. Rødt oppfordrer fagbevegelsen til å si fra at de ikke vil godta lønnsnemnd brukt på arbeidsgivernes side for å stanse sykepleiernes kamp for tariffavtale.

Jokke Fjeldstad
Leder i Rødt Oslo

Ikke rør sykelønnsordninga!

Sykelønnsordninga er en av våre viktigste velferdsgoder. Samfunnstopper presser nå på for å svekke viktige velferdsordninga i fare. Høyreideolog Cristin Clemet vil innføre karensdager og statsminister Stoltenberg vil øke arbeidsgivernes økonomiske bidrag til sykelønnsordninga, og delvis kompensere dette ved å redusere arbeidsgiveravgiften.

Det sannsynlige resultatet av Stoltenbergs forslag er at mange arbeidsgivere vil unngå å ansette folk som har redusert arbeidskapasitet av ulike grunner. Befolkningsgrupper som har større sannsynlighet til å ha kortere eller lengre helseplager vil nok oppleve at arbeidsmarkedet blir trangere. Statsministerens forslag er et ekskluderingsforslag på et område der det trengs inkluderingsideer.

I media framstilles det som om Norge har spesielt mange langtidssykemeldte eller personer utenfor arbeidslivet av andre grunner. Sannheten er at det er omvendt. I Norge er yrkesdeltakelsen svært høy. 75 prosent i yrkesaktiv alder er i jobb, mens gjennomsnittet innenfor OECD er 62 prosent. Forskjellen skyldes først og fremst høyere yrkesdeltakelse blant kvinner og eldre. Ettersom disse to gruppene uføretrygdes og sykemeldes i høyere grad enn andre, blir utgiftene til sykelønn og uføretrygd, isolert sett, relativt høye.

Det er svært høy produktivitet i norsk næringsliv, og kravet om størst mulig profitt har vært viktigere enn alt annet. Dette råkjøret har medført at stadig flere ikke har klarer å henge 100% med i arbiedslivet. Undersøkelser viser at de utallige omstillingene som har vært gjennomført både i privat og offentlig virksomhet har medført både økt langtidsfravær og uføretrygding.

For å forebygge utstøting og tilbakeføre folk til arbeidslivet er det nødvendig med ulike tiltak. Tillitsvalgte og verneombud må få større innflytelse over arbeidsmiljøarbeidet i bedriftene. Det må føres en ny personalpolitikk i offentlig virksomhet, og det må bli slutt på systemer der de må konkurrere med seg selv. Dette gjelder bl.a. i sykehusene. Problemet er at utviklingen går i stikk motsatt retning. Anbud og kontroll- og overvåkingssystemer presser de ansatte til det ytterste. Det
offentlige preges av stadige omstillinger der lederne skal være "tøffere" enn private ledere.

Angrepet på sykelønna må slås tilbake. Derfor er det bra at LO-avdelingene i Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø og Trondheim har sagt fra at de vil gjøre det som er nødvendig for å stoppe dette. Fagbevegelsen, både i og utenfor LO, har tidligere vist at de vil slåss for å forsvare dagens sykelønnsordning, og det kan bli nødvendig enda en gang.

Slik styres Oslo

Byrådet styrer Oslo kommune som om det var et konsern. De ønsker at alle kommunens etater og bydeler skal drives på samme måte som private bedrifter. Alt skal styres ut fra bedriftsøkonomiske hensyn.

Rødt har et annet utgangspunkt. Vi mener at enhver beslutning om hva slags kommunal tjenesteyting vi skal ha i Oslo, skal ta utgangspunkt i hva befolkninga har behov for.

Nær halvparten av de pengene Oslo kommune skal bruke i 2010, står oppført i et bydelsbudsjett. Men bydelsutvalget har ikke myndighet til å avgjøre hva innbyggerne i bydelen trenger av blant annet barnehager, hjemmetjenester, SFO og helsestasjoner. Blant politikere er det blitt vanlig å skyve ansvaret nedover, men det er budsjettforhandlingene i bystyret og et komplisert kriteriesystem som avgjør hvor mye penger hvert bydelsutvalg skal få lov å bruke for å løse oppgavene de har fått ansvaret for.

Kriteriesystemet framstilles som upolitisk, objektivt, ja nesten som vitenskapelig. For de fleste er det ubegripelig.

Først deles budsjettramma for bydelene inn i fire (fem) funksjonsområder:

- FO1 er helse, sosial og nærmiljø.
- FO2A er barnehager.
- FO2B er oppvekst.
- FO3 er pleie og omsorg.
- FO4 er økonomisk sosialhjelp.

For hvert funksjonsområde er det laga sett av kriterier. Noen av kriteriene er: Alderssammensetning i bydelen, andel barn i ulike aldersgrupper med enslig forsørger, lavinntekstsandel, andel ikke-vestlig statsborgerskap, andel ikke gifte eldre. Hvert kriterium har en gitt vekt som skal ganges med hver bydels andel av hvert kriterium. Når et dataprogram gjennomfører alle disse regnestykkene, får man vite hvor stor budsjettramme hver bydel skal ha.

Slik framstår fordelinga mellom bydelene som rettferdig og ”upolitisk”. Men vektinga av de ulike kriteriene er sjølsagt er uttrykk for politisk prioritering. Og det er et enda klarere politisk valg når man slavisk bruker en teoretisk fordelingsnøkkel uten å ta hensyn til erfaringstall som sier hva det er behov for og hvor mye de konkrete aktivitetene i hver bydel virkelig koster. Kriteriesystemet gjør disse politiske valga usynlige.

Kriteriesystemet tar i liten grad hensyn til at forskjeller i klassesammensetning og levekår mellom bydelene har stor betydning for hva som trengs av kommunal tjenesteproduksjon. For eksempel tas det ikke hensyn til at levealderen på østkanten i snitt er ti år kortere enn i vest. Slik bidrar systemet til å forsterke klasseforskjellene i byen. Når fordelinga dessuten gjøres ut fra to år gamle data, favoriserer det bydeler med stabil befolkningssammensetning. Det er i hovedsak de delene av byen hvor de velstående bor.

Alt i alt er kriteriesystemet et godt verktøy for politisk ansvarsfraskriving, mens det er dårlig egna til å sikre ei rettferdig økonomisk fordeling. De siste årene har vært prega av brutale kutt i bydelsbudsjettene. For bystyrets flertall er det bekvemt å skjule politiske beslutninger i kriteriesystemets vitenskaplige innpakning.

Oslo bystyre har valgt å ha en svak kommuneøkonomi. Det har valgt å ikke holde tilbake innbetalinger til staten i påvente av driftsmidler til pålagte oppgaver. Det har valgt å ikke skaffe seg inntekter gjennom en sosial eiendomsskatt på store boliger og næringsbygg. Det har valgt et
lavt låneopptak.

Disse valgene har dels vært uttrykk for lojalitet med klassefrender i regjeringa. Men hovedsaken er nok at nedtrapping av kommunale tjenester til fordel for privat kapital er et mål i seg sjøl for byrådet. De vil skape et marked for private selskaper som vil selge velferdstjenester.

Samtidig velger byråd og bystyreflertall å fraskrive seg ansvaret for de konkrete resultatene av politikken de velger. Dette kommer til syne ved at de bare reduserer bydelenes rammer. Bystyret legger ikke selv ned verken fritidsklubber eller eldresentre. Konsekvensene kommer først til syne i den enkelte bydel. Ofte blir dette fordelt gjennom året. Bydelsutvalgene fatter vedtaka om hva som skal kuttes. Slik går bystyret fri for politisk ansvar for egne beslutninger.

Bystyreflertallet bør stå til ansvar for den politikken de vedtar. Rødt vil i budsjettbehandlinga i desember foreslå endringer i Oslos økonomireglement: Bydelsutvalget skal behandle bydelens budsjett ut fra den kunnskapen de har om bydelens virkelige behov, og ikke med utgangspunkt i ei forhåndsdiktert budsjettramme. Etterpå skal den endelige salderinga av bydelenes budsjetter overlates bystyret.

På den måten får bystyret både kjennskap til behovene i bydelene og en samla oversikt over konsekvensene av egne vedtak. Da må bystyret ta det politiske ansvaret viss det vedtas nedskjæringer og omdisponeringer som ikke er begrunna i endra behov.

Nei til lønnsmoderasjon!

Samfunnstopper i regjering og næringsliv presser nå på for en ny tid med lønnsmoderasjon, eller et nytt «solidaritetsalternativ» som de også kaller det.

Det såkalte «solidaritetsalternativet» bygger på solidaritet til arbeidsgivere, ikke mellom arbeidere. Lønnsmoderasjon fra arbeidstakernes side vil føre til større utbytte til investorene. Arbeidere får en mindre del av kaka, mens direktører og investorere får en større. Og investorene og direktørene har ikke mye solidaritet med arbeiderne når de ønsker å effektivisere i oppgangs tider. Da er det arbeiderne som mister jobben eller må jobbe hardere.

Eierne i mange bransjer har et betydelig overskudd. Selskaper med store internasjonale investorer i ryggen. Hvis arbeidstagerne viser moderasjon i disse bransjene, innebærer det at de pløyer større fortjeneste inn i disse selskapene. Dette blir det en skjeivfordeling av.

I dagens Norge er det store lønnsforskjeller. Både mellom kvinner og menn, og mellom de med lavlønn og vanliglønn. Det er viktig at disse forskjellene blir retta opp i framtidige lønnsoppgjør. En likelønnspott i tariffoppgjøret 2010 kan være en start på å utjevne noen av de urettferdige forskjellene. Lønnsmoderasjon fra arbeidstagernes side vil ikke minske forskjellene og urettferdighetene i Norge, bare forsterke dem.

LOs medlemmer må alltid stå fast på at bedrifter som ikke tåler kollektive avtaler ikke har livets rett.

Kan jordbruket fø verden? (bokomtale)

Christian Anton Smedhaug:
Kan jordbruket fø verden?
Universitetsforlaget, 2008,269 sider

Christian Anton Smedhaug stiller spørsmålet som alle samfunnsengasjerte mennesker bør interessere seg for: Har jordbruket mulighet til å fø verdens voksende befolkning? Smedhaug besvarer spørsmålet ved å gi oss en grundig gjennomgang av flere spørsmål knyttet til dagens globale jordbruk. Han ser på spørsmålet med kunnskaper innen mange fagområder, fra økologi, agronomi, historie, idéhistorie og til økonomi.

Boka inneholder en mengde fakta, grafer og tabeller som gjør den svært nyttig for alle som kunne tenke seg å delta i landbruksdebatten.

Smedhaug understreker behovet for en ny global jordbrukspolitikk for å møte framtidas utfordringer og rette opp i dagens urettferdige skjeve fordeling. Utviklingen av jordbruket er svært viktig for utviklingslands muligheter for å bli i-land. Uten en jordbrukspolitikk som gir gode utviklingsmuligheter, blir det få eller små muligheter for utvikling av industri. Smedhaug viser til en rekke eksempler på i-lands utvikling som underbygger dette.

Boka peker på en rekke virkemidler forfatteren mener trengs i en ny jordbrukspolitikk, som har som mål å øke produksjonen mer enn behovet. Forfatteren mener produksjonen må dobles i det kommende århundre, fra 2000 millioner tonn til 4000 millioner tonn. Hva slags politikk som kan gi tilstrekkelig stimuli til økt produksjon, er omdiskutert. Forfatteren argumenterer for at virkemidlene først og fremst må være tilpasset de nasjonale produksjonsforholdene og landbrukets særtrekk, med mål om å gi mulighet for en god inntekt av å dyrke jorda. Et produktivt og framtidsretta jordbruk må ikke bare ha økologisk og økonomisk bærekraft, men også sosial bærekraft.

Det trengs en større debatt om jordbrukets utfordringer, og Kan jordbruket fø verden? gir et godt utgangspunkt for videre diskusjon.

Publisert i Rødt! 0309

Kommunen må ta ansvar!

Utdanningsdirektoratet har laget en oversikt som viser at over 3.000 søkere til læreplass ikke hadde fått noe tilbud. Mange ungdommer som har satset på et yrke må nå tenke nytt på yrkesvalget sitt. Det er godt kjent at et tredje år med yrkesfag på skole ikke er like kvalifiserende som det å ha læreplass. Det har i mange år vært et viktig krav om at retten til læreplass skal lovfestes.

Men i vente på at denne retten lovfestes kan ikke kommunene og politikerne bare vente. Kommunene burde gå foran med et godt eksempel og satse tungt på kommunale læreplasser. Med den økonomiske krisa er ikke mange forundra over at det er nettopp innen bygg og industri mange nå mangler læreplass, men at helsearbeiderfaget er med i toppen av oversikten, er en skam for kommunene.

Oslo er blant de fire dårligste fylkene til å formidle læreplasser. Bare halvparten av de som har søkt om læreplass i helsearbeiderfaget i Oslo har fått. Blant de andre områdene der kommunen burde vært et naturlig sted for læreplass, er også mangelen stor.

Skal kommunen ha mulighet i framtida til å ansette fagarbeidere som er med på å sikre en god kvalitet på eldreomsorgen, barnehagene og SFO, så må de ta ansvar nå. Oslo kommune burde gå foran i årets budsjettbehandling og sikre pengene til flere læreplasser.

Innlegget har stått på trykk i Dagsavisen

Mer felles fritid

Debattinnlegg i Dagbladet onsdag 14. oktober

De siste årene har vi vært vitne til en svært negativ utvikling når det gjelder åpningstider i varehandelen. Dagens situasjon fører til at bedriftseiere, i sin higen etter større profitt, i stadig større grad utvider åpningstidene. De siste ukene har også ICA/Rimi og Rema 1000 gjort det klart at de vil satse på søndagsåpne Brustad-buer.

I løpet av de siste årene har presset på åpningstidene økt. I mitt nabolag er det ikke lenger uvanlig med åpningstider fram til kl. 23.00 mandag til lørdag. Dette fører til at arbeidstakerne tvinges til å jobbe "til alle døgnets tider", med den konsekvens at kollektiv fritid blir alvorlig begrenset, det blir vanskelig å delta i sosiale sammenhenger og muligheten til å tilbringe felles kvalitetstid hvor hele familien er samlet blir forsvinnende liten. I tillegg bidrar dette til å øke problemet med ufrivillig deltid.

I 2003 ble lov om åpningstider opphevet, med den argumentasjon at det ikke var politikere sin oppgave å blande seg i handelsnæringens åpningstider, for markedet ville selv finne naturlige begrensninger. Dette har vist seg å bidra til en utvikling som ene og alene har rammet handelsnæringens arbeidstakere.

Noens frihet er andres ufrihet og åpningstider er arbeidstider. Disse påvirker ikke bare de som jobber i butikken, men også de som jobber som renholdere, vektere, lagerarbeidere og sjåførene m.fl. Det er ikke slik at vi mennesker kun er forbrukere og konsumenter. Vi er også venner, familie og kollegaer. Derfor er ikke kampen for mer felles fritid og en regulering av åpningstidene i varehandelen de ansattes kamp alene.

Desto flere som jobber til alle døgnets tider, jo mindre felles fritid – fritid samtidig med andre får vi. Til syvende og sist handler dette om hvilket samfunn vi vil ha.