Ikke rør sykelønnsordninga!

Sykelønnsordninga er en av våre viktigste velferdsgoder. Samfunnstopper presser nå på for å svekke viktige velferdsordninga i fare. Høyreideolog Cristin Clemet vil innføre karensdager og statsminister Stoltenberg vil øke arbeidsgivernes økonomiske bidrag til sykelønnsordninga, og delvis kompensere dette ved å redusere arbeidsgiveravgiften.

Det sannsynlige resultatet av Stoltenbergs forslag er at mange arbeidsgivere vil unngå å ansette folk som har redusert arbeidskapasitet av ulike grunner. Befolkningsgrupper som har større sannsynlighet til å ha kortere eller lengre helseplager vil nok oppleve at arbeidsmarkedet blir trangere. Statsministerens forslag er et ekskluderingsforslag på et område der det trengs inkluderingsideer.

I media framstilles det som om Norge har spesielt mange langtidssykemeldte eller personer utenfor arbeidslivet av andre grunner. Sannheten er at det er omvendt. I Norge er yrkesdeltakelsen svært høy. 75 prosent i yrkesaktiv alder er i jobb, mens gjennomsnittet innenfor OECD er 62 prosent. Forskjellen skyldes først og fremst høyere yrkesdeltakelse blant kvinner og eldre. Ettersom disse to gruppene uføretrygdes og sykemeldes i høyere grad enn andre, blir utgiftene til sykelønn og uføretrygd, isolert sett, relativt høye.

Det er svært høy produktivitet i norsk næringsliv, og kravet om størst mulig profitt har vært viktigere enn alt annet. Dette råkjøret har medført at stadig flere ikke har klarer å henge 100% med i arbiedslivet. Undersøkelser viser at de utallige omstillingene som har vært gjennomført både i privat og offentlig virksomhet har medført både økt langtidsfravær og uføretrygding.

For å forebygge utstøting og tilbakeføre folk til arbeidslivet er det nødvendig med ulike tiltak. Tillitsvalgte og verneombud må få større innflytelse over arbeidsmiljøarbeidet i bedriftene. Det må føres en ny personalpolitikk i offentlig virksomhet, og det må bli slutt på systemer der de må konkurrere med seg selv. Dette gjelder bl.a. i sykehusene. Problemet er at utviklingen går i stikk motsatt retning. Anbud og kontroll- og overvåkingssystemer presser de ansatte til det ytterste. Det
offentlige preges av stadige omstillinger der lederne skal være "tøffere" enn private ledere.

Angrepet på sykelønna må slås tilbake. Derfor er det bra at LO-avdelingene i Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø og Trondheim har sagt fra at de vil gjøre det som er nødvendig for å stoppe dette. Fagbevegelsen, både i og utenfor LO, har tidligere vist at de vil slåss for å forsvare dagens sykelønnsordning, og det kan bli nødvendig enda en gang.

Slik styres Oslo

Byrådet styrer Oslo kommune som om det var et konsern. De ønsker at alle kommunens etater og bydeler skal drives på samme måte som private bedrifter. Alt skal styres ut fra bedriftsøkonomiske hensyn.

Rødt har et annet utgangspunkt. Vi mener at enhver beslutning om hva slags kommunal tjenesteyting vi skal ha i Oslo, skal ta utgangspunkt i hva befolkninga har behov for.

Nær halvparten av de pengene Oslo kommune skal bruke i 2010, står oppført i et bydelsbudsjett. Men bydelsutvalget har ikke myndighet til å avgjøre hva innbyggerne i bydelen trenger av blant annet barnehager, hjemmetjenester, SFO og helsestasjoner. Blant politikere er det blitt vanlig å skyve ansvaret nedover, men det er budsjettforhandlingene i bystyret og et komplisert kriteriesystem som avgjør hvor mye penger hvert bydelsutvalg skal få lov å bruke for å løse oppgavene de har fått ansvaret for.

Kriteriesystemet framstilles som upolitisk, objektivt, ja nesten som vitenskapelig. For de fleste er det ubegripelig.

Først deles budsjettramma for bydelene inn i fire (fem) funksjonsområder:

- FO1 er helse, sosial og nærmiljø.
- FO2A er barnehager.
- FO2B er oppvekst.
- FO3 er pleie og omsorg.
- FO4 er økonomisk sosialhjelp.

For hvert funksjonsområde er det laga sett av kriterier. Noen av kriteriene er: Alderssammensetning i bydelen, andel barn i ulike aldersgrupper med enslig forsørger, lavinntekstsandel, andel ikke-vestlig statsborgerskap, andel ikke gifte eldre. Hvert kriterium har en gitt vekt som skal ganges med hver bydels andel av hvert kriterium. Når et dataprogram gjennomfører alle disse regnestykkene, får man vite hvor stor budsjettramme hver bydel skal ha.

Slik framstår fordelinga mellom bydelene som rettferdig og ”upolitisk”. Men vektinga av de ulike kriteriene er sjølsagt er uttrykk for politisk prioritering. Og det er et enda klarere politisk valg når man slavisk bruker en teoretisk fordelingsnøkkel uten å ta hensyn til erfaringstall som sier hva det er behov for og hvor mye de konkrete aktivitetene i hver bydel virkelig koster. Kriteriesystemet gjør disse politiske valga usynlige.

Kriteriesystemet tar i liten grad hensyn til at forskjeller i klassesammensetning og levekår mellom bydelene har stor betydning for hva som trengs av kommunal tjenesteproduksjon. For eksempel tas det ikke hensyn til at levealderen på østkanten i snitt er ti år kortere enn i vest. Slik bidrar systemet til å forsterke klasseforskjellene i byen. Når fordelinga dessuten gjøres ut fra to år gamle data, favoriserer det bydeler med stabil befolkningssammensetning. Det er i hovedsak de delene av byen hvor de velstående bor.

Alt i alt er kriteriesystemet et godt verktøy for politisk ansvarsfraskriving, mens det er dårlig egna til å sikre ei rettferdig økonomisk fordeling. De siste årene har vært prega av brutale kutt i bydelsbudsjettene. For bystyrets flertall er det bekvemt å skjule politiske beslutninger i kriteriesystemets vitenskaplige innpakning.

Oslo bystyre har valgt å ha en svak kommuneøkonomi. Det har valgt å ikke holde tilbake innbetalinger til staten i påvente av driftsmidler til pålagte oppgaver. Det har valgt å ikke skaffe seg inntekter gjennom en sosial eiendomsskatt på store boliger og næringsbygg. Det har valgt et
lavt låneopptak.

Disse valgene har dels vært uttrykk for lojalitet med klassefrender i regjeringa. Men hovedsaken er nok at nedtrapping av kommunale tjenester til fordel for privat kapital er et mål i seg sjøl for byrådet. De vil skape et marked for private selskaper som vil selge velferdstjenester.

Samtidig velger byråd og bystyreflertall å fraskrive seg ansvaret for de konkrete resultatene av politikken de velger. Dette kommer til syne ved at de bare reduserer bydelenes rammer. Bystyret legger ikke selv ned verken fritidsklubber eller eldresentre. Konsekvensene kommer først til syne i den enkelte bydel. Ofte blir dette fordelt gjennom året. Bydelsutvalgene fatter vedtaka om hva som skal kuttes. Slik går bystyret fri for politisk ansvar for egne beslutninger.

Bystyreflertallet bør stå til ansvar for den politikken de vedtar. Rødt vil i budsjettbehandlinga i desember foreslå endringer i Oslos økonomireglement: Bydelsutvalget skal behandle bydelens budsjett ut fra den kunnskapen de har om bydelens virkelige behov, og ikke med utgangspunkt i ei forhåndsdiktert budsjettramme. Etterpå skal den endelige salderinga av bydelenes budsjetter overlates bystyret.

På den måten får bystyret både kjennskap til behovene i bydelene og en samla oversikt over konsekvensene av egne vedtak. Da må bystyret ta det politiske ansvaret viss det vedtas nedskjæringer og omdisponeringer som ikke er begrunna i endra behov.

Nei til lønnsmoderasjon!

Samfunnstopper i regjering og næringsliv presser nå på for en ny tid med lønnsmoderasjon, eller et nytt «solidaritetsalternativ» som de også kaller det.

Det såkalte «solidaritetsalternativet» bygger på solidaritet til arbeidsgivere, ikke mellom arbeidere. Lønnsmoderasjon fra arbeidstakernes side vil føre til større utbytte til investorene. Arbeidere får en mindre del av kaka, mens direktører og investorere får en større. Og investorene og direktørene har ikke mye solidaritet med arbeiderne når de ønsker å effektivisere i oppgangs tider. Da er det arbeiderne som mister jobben eller må jobbe hardere.

Eierne i mange bransjer har et betydelig overskudd. Selskaper med store internasjonale investorer i ryggen. Hvis arbeidstagerne viser moderasjon i disse bransjene, innebærer det at de pløyer større fortjeneste inn i disse selskapene. Dette blir det en skjeivfordeling av.

I dagens Norge er det store lønnsforskjeller. Både mellom kvinner og menn, og mellom de med lavlønn og vanliglønn. Det er viktig at disse forskjellene blir retta opp i framtidige lønnsoppgjør. En likelønnspott i tariffoppgjøret 2010 kan være en start på å utjevne noen av de urettferdige forskjellene. Lønnsmoderasjon fra arbeidstagernes side vil ikke minske forskjellene og urettferdighetene i Norge, bare forsterke dem.

LOs medlemmer må alltid stå fast på at bedrifter som ikke tåler kollektive avtaler ikke har livets rett.

Kan jordbruket fø verden? (bokomtale)

Christian Anton Smedhaug:
Kan jordbruket fø verden?
Universitetsforlaget, 2008,269 sider

Christian Anton Smedhaug stiller spørsmålet som alle samfunnsengasjerte mennesker bør interessere seg for: Har jordbruket mulighet til å fø verdens voksende befolkning? Smedhaug besvarer spørsmålet ved å gi oss en grundig gjennomgang av flere spørsmål knyttet til dagens globale jordbruk. Han ser på spørsmålet med kunnskaper innen mange fagområder, fra økologi, agronomi, historie, idéhistorie og til økonomi.

Boka inneholder en mengde fakta, grafer og tabeller som gjør den svært nyttig for alle som kunne tenke seg å delta i landbruksdebatten.

Smedhaug understreker behovet for en ny global jordbrukspolitikk for å møte framtidas utfordringer og rette opp i dagens urettferdige skjeve fordeling. Utviklingen av jordbruket er svært viktig for utviklingslands muligheter for å bli i-land. Uten en jordbrukspolitikk som gir gode utviklingsmuligheter, blir det få eller små muligheter for utvikling av industri. Smedhaug viser til en rekke eksempler på i-lands utvikling som underbygger dette.

Boka peker på en rekke virkemidler forfatteren mener trengs i en ny jordbrukspolitikk, som har som mål å øke produksjonen mer enn behovet. Forfatteren mener produksjonen må dobles i det kommende århundre, fra 2000 millioner tonn til 4000 millioner tonn. Hva slags politikk som kan gi tilstrekkelig stimuli til økt produksjon, er omdiskutert. Forfatteren argumenterer for at virkemidlene først og fremst må være tilpasset de nasjonale produksjonsforholdene og landbrukets særtrekk, med mål om å gi mulighet for en god inntekt av å dyrke jorda. Et produktivt og framtidsretta jordbruk må ikke bare ha økologisk og økonomisk bærekraft, men også sosial bærekraft.

Det trengs en større debatt om jordbrukets utfordringer, og Kan jordbruket fø verden? gir et godt utgangspunkt for videre diskusjon.

Publisert i Rødt! 0309

Kommunen må ta ansvar!

Utdanningsdirektoratet har laget en oversikt som viser at over 3.000 søkere til læreplass ikke hadde fått noe tilbud. Mange ungdommer som har satset på et yrke må nå tenke nytt på yrkesvalget sitt. Det er godt kjent at et tredje år med yrkesfag på skole ikke er like kvalifiserende som det å ha læreplass. Det har i mange år vært et viktig krav om at retten til læreplass skal lovfestes.

Men i vente på at denne retten lovfestes kan ikke kommunene og politikerne bare vente. Kommunene burde gå foran med et godt eksempel og satse tungt på kommunale læreplasser. Med den økonomiske krisa er ikke mange forundra over at det er nettopp innen bygg og industri mange nå mangler læreplass, men at helsearbeiderfaget er med i toppen av oversikten, er en skam for kommunene.

Oslo er blant de fire dårligste fylkene til å formidle læreplasser. Bare halvparten av de som har søkt om læreplass i helsearbeiderfaget i Oslo har fått. Blant de andre områdene der kommunen burde vært et naturlig sted for læreplass, er også mangelen stor.

Skal kommunen ha mulighet i framtida til å ansette fagarbeidere som er med på å sikre en god kvalitet på eldreomsorgen, barnehagene og SFO, så må de ta ansvar nå. Oslo kommune burde gå foran i årets budsjettbehandling og sikre pengene til flere læreplasser.

Innlegget har stått på trykk i Dagsavisen

Mer felles fritid

Debattinnlegg i Dagbladet onsdag 14. oktober

De siste årene har vi vært vitne til en svært negativ utvikling når det gjelder åpningstider i varehandelen. Dagens situasjon fører til at bedriftseiere, i sin higen etter større profitt, i stadig større grad utvider åpningstidene. De siste ukene har også ICA/Rimi og Rema 1000 gjort det klart at de vil satse på søndagsåpne Brustad-buer.

I løpet av de siste årene har presset på åpningstidene økt. I mitt nabolag er det ikke lenger uvanlig med åpningstider fram til kl. 23.00 mandag til lørdag. Dette fører til at arbeidstakerne tvinges til å jobbe "til alle døgnets tider", med den konsekvens at kollektiv fritid blir alvorlig begrenset, det blir vanskelig å delta i sosiale sammenhenger og muligheten til å tilbringe felles kvalitetstid hvor hele familien er samlet blir forsvinnende liten. I tillegg bidrar dette til å øke problemet med ufrivillig deltid.

I 2003 ble lov om åpningstider opphevet, med den argumentasjon at det ikke var politikere sin oppgave å blande seg i handelsnæringens åpningstider, for markedet ville selv finne naturlige begrensninger. Dette har vist seg å bidra til en utvikling som ene og alene har rammet handelsnæringens arbeidstakere.

Noens frihet er andres ufrihet og åpningstider er arbeidstider. Disse påvirker ikke bare de som jobber i butikken, men også de som jobber som renholdere, vektere, lagerarbeidere og sjåførene m.fl. Det er ikke slik at vi mennesker kun er forbrukere og konsumenter. Vi er også venner, familie og kollegaer. Derfor er ikke kampen for mer felles fritid og en regulering av åpningstidene i varehandelen de ansattes kamp alene.

Desto flere som jobber til alle døgnets tider, jo mindre felles fritid – fritid samtidig med andre får vi. Til syvende og sist handler dette om hvilket samfunn vi vil ha.

Marxisme og revolusjon

Dette er innledninga jeg holdt på konferansen Sosialisme Nedenfra 10. oktober.

En bonde i Nepal, en student i Caracas, en indianer i Bolivia, kansje til og med en arbeider i Tyskland og en seminardeltager i Norge, kjemper for den samme ideen om et sosialistisk samfunn. De samme ideene og tankene har folk kjempet for i alle fire verdens hjørner i flere hundre år siden.

Ideene om et annet samfunn, ofte kalt sosialisme eller kommunisme, er ikke en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men det nødvendige resultatet av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, arbeiderklassen og kapitaleierklassen.

I hele den kapitalistiske verden sprede ideer om hvordan en annen verden kunne se ut på begynnelsen av 1800-tallet. Blandt arbeidere, intelektuelle og bønder begynte man å diskutere og organisere seg ut fra forskjellige ideer om hvordan et sosialistisk eller kommunistisk samfunn kunne se ut. Et samfunn der man hadde avskaffet privateiendommen og erstatet den med felleseiendom.

De sosialistiske og kommunistiske ideene opplever en frodig utvikling på 1800-tallet. Dette henger sammen med den spesielle historiske situasjonen klassekampen i Europa var i. Føydalismen hadde lidd nederlag og borgerskapet hadde tatt over som den ledenende samfunnsklassen. Med borgerskapets framvekst oppsto også en annen klasse den moderne arbeiderklassen. Hovedmotsigelsen i samfunnsutviklinga forandra også seg fra kamp mellom adel og borgerskap til kamp mellom borgerskapet og proletariatet. Samtidig var det også klassekamp mellom de gamle klassene og borgerskapet. Middelstendene, den småindustrielle, den lille kjøpmannen, håndverkeren og bonden var også i klassekamp med borgerskapet. Men ikke for å frigjøre seg selv og avskaffe privateiendommen, men for å sikre seg sin eksistens som middelstender.

Dette var også revolusjonenes tid. Fra den Franske og Amerikanske revolusjonen på slutten av 18 århundret, De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene mellom 1808-1829, og Revolusjonene i Europa i 1848 inspirerte til nytenkning og større tro på at forandring og en annen verden er mulig.

På samme måte som andre sosialister på denne tida, hadde også Marx og Engels en visjon om det gode samfunnet som et samfunn som kunne lede til full utvikling av alt som bor i mennesket. «Hva er kommunistenes mål?» spurte Engels i et utkast til Det kommunistiske manifest. «Å organisere samfunnet på en slik måte at ethvert medlem kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i full frihet, uten derved å krenke samfunnets grunnleggende betingelser»

Denne vakre ideen om mennesklig felleskap, samfunnet der man produserte etter evne for felleskapet og fikk etter behov av felleskapet, var ingen realitet på Marx tid, og er det heller ikke i dag. Denne ideen tvang Marx til å undersøke samfunnet han levde i, for å få oversikt over hva som måtte til for å kunne realisere kommunistenes mål.

Marx kom fram til at det var den kapitalistiske produksjonsmåten som var hinderet for en verden der vi kunne leve i frihet og felleskap. Marx og Engels sine undersøkelser av historia viste at produksjonsmåter hadde endra seg gjennom historien. Klassesammensettninga i samfunnet hadde endra seg fra det gamle Rom sine patrisere, riddere, pleibere og slaver, til middelalderens føydalherrer, vasaller, laugsborgere, svenner og livegne og at i det moderne borgerlige samfunnet var det to store klasser som står i direkte motsettning til hverandre: borgerskap og proletariat.

Det er to sentrale sider ved den kapitalistiske produksjonsmåte. Det er kapitalens og arbeiderklassens. På den ene sida har vi kapitalister – eierne av rikdommen, eierne av de fysiske og materielle produksjonsmidlene. De er opptatt av å øke sin rikdom. Med utgangspunkt i en kapital av en viss størrelse i form av penger, kjøper kapitalistene varer med sikte på å tjene mer penger, merverdi. Og det er dette som er poenget – profitt. Som kapitalister er det å få kapitalen til å vokse det eneste de bryr seg om.

På den andre siden har vi arbeiderklassen. Denne klassen består av de som ikke har fysiske varer å selge eller midler til å produsere de tingene de trenger sjøl. Arbeiderklassen er tvunget til å selge det eneste de har å selge, nemelig sin arbeidskraft. Arbeideren er fri til å selge sin arbeidskraft til hvem han vil, men ikke fri til å velge om han vil selge sin arbeidskraft eller ikke.

Uten en arbeiderklasse som er fri til å selge sin arbeidskraft samtidig som den fri fra å eie produksjonsmidler, er kapitalisme en umulighet. En unik egenskap ved kapitalistiske produksjonsforhold, som skiller det fra andre produksjonsforhold, er at det kjennetegnes ved at det finnes folk som mangler produksjonsmidler og derfor må selge det eneste de har eiendomsrett over, retten til å sjølv disponere sin egen arbeidskraft. De må selge sin produksjonsevne for å få penger til å kjøpe det de trenger.

Kapitalen sin mulighet til å vokse krever at den direkte eller indirekte blir invistert i produksjonen av varer. Enkelt forklart så bruker kapitaleieren kapitalen sin til å kjøpe en rekke varer som råvarer, produksjonsmidler og arbeidskraft. Gjennom produksjonsprossesen blir det skapt nye varer som kapitalisten kan selge til en pris som er høyere enn hva det kostet kapitaleieren å kjøpe de opprinnelige varene. Altså en merverdi - en profitt

Marx mener at dette er mulig, ikke fordi kapitalistene lurer hverandre eller kundene sine. Det er heller ikke fordi han er så flink til å kjøpe stort og selge smått og dermed få en stordriftsfordel. Men det er fordi at en av innsatsfaktorene eller varene han opprinnelig kjøpte skiller seg fra de andre.

Varen arbeidskraft har den spesielle egenskapen at den skaper større verdier enn det det koster å kjøpe den. Prisen på varen arbeidskraft er nemelig det en arbeider trenger for å overleve mellom hver lønning. Eller riktigere hva som er sosialt nødvendig for at arbeideren skal kunne leve et normalt liv i det samfunnet han lever mellom hver lønning.

For å ta et eksempel: Kapitaleieren kjøper arbeidskrafta til Arbeideren for 35 000 kr i måneden. I løpet av måneden produserer arbeideren en verdiøkning til 75 000 kroner. Arbeideren har allerede da etter 10 dager på jobb skapt nok verdier til å dekke sin egen lønn, de 12 neste arbeidsdagene så produserer han verdi for eieren av kapitalen. Den verdien arbeideren skaper disse dagene er det vi kaller merverdi. Det at arbeideren skaper verdier for 40 000 mer enn hva han får i lønn kaller vi utbytting.

For å få slutt på utbyttinga, for å frigjøre seg fra kapitaleierens styringisrett og for å kunne leve som et fritt menneske, må arbeideren avskaffe kapitalismen. Dette viser at arbeiderklassen er den klassen med størst direkte interesse av å avskaffe kapitalismen og erstatte den med et sosialistisk samfunn.

Men hvordan avskaffe kapitalismen? Spørsmålet om reform og revolusjon har delt arbeiderbevegelsen helt i fra starten. I Norges første arbeiderbevegelse "Thranitterbevegelsen" sitt Lilleting på Ladegårdsøen i 1851 sto debatten om reform og revolusjon. Hvilken strategi skal arbeiderbevegelsen velge for å få gjennomslag for sine langsiktige mål.

For oppgava til sosialismen er ikke bare å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historiske og økonomiske utviklinga som de sosiale klassene og kampen dem imellom nødvendigvis har sprunget ut av, og å oppdage midlene til å løse konflikten i den økonomiske situasjonen som dermed er oppstått.

Man kan være revolusjonær utifra utolmodighet, og reformist ut ifra sindighet. Reformisten kan argumentere ut ifra realisme og politisk ansvarlighet. Mens den revolusjonære argumenterer ut ifra all den elendigheten som vi må forte oss å bli kvitt.

Men det er ikke i disse diskusjonene du finner forskjellen på reformister og revolusjonære. Revolusjonære er tilhengere av sosiale reformer, og reformister vil nok avskaffe verdens elendighet.

Men de som velger reformer framfor, og i motsetning til, erobringen av politisk makt og sosial revolusjon, velger ikke bare en roligere, mildere og mer langsom vei til det samme målet, men et annet mål.

Ved å gå inn for reformer av kapitalismen kan man forandre mye gjennom massebevegelser og folklig organsiering. Revolusjonære deltar jo i reformkampene, for de krav som arbeiderklassen til enhver tid har. Men reformene har sine grenser innefor det kapitalistiske systemet. Reformene kan aldri med kapitalismens velsignelse fjerne kapitalens utbytting av arbeidskraften. Reformismen kan bare endre samfunnet innenfor kapitalens grenser.

Marxismen er revolusjonær fordi den mener problemmet eller det som står i veien for Frihetens rike, er kapitalens behov for profitt. Blir arbeiderne frie fra å måtte selge sin arbeidskraft, så er det ikke rom for kapitalens behov for profitt.

Revolusjon er ikke damer med kaseroller i gatene, unge menn med geværer, ungdom som kaster stein eller dansere med rosa fjær. Det er den politiske handlingen der en sosial klasse erobrer politisk makt og styrter enn annen sosial klasse.

Hvis man har som politisk mål «Å organisere samfunnet på en slik måte at ethvert medlem kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i full frihet, uten derved å krenke samfunnets grunnleggende betingelser», så er avskaffelsen av kapitalismen og utbyttingen av arbeiderklassen
en fortsettning. Dette kan bare gjennomføres ved en sosial revolusjon.

Mange ganger i historia, og mange steder i verden har det oppstått revolusjonære bevegelser og situasjoner. Alle bevegelsene og situasjonene har hatt noe særegent som gjør at de ikke nødvendigvis kan kopieres over på neste. Også i vår samtid kan vi se spennende ting. Arbeideropprørenes tid er ikke forbi. Vi kan bli inspirert og engasjert av alle de millioner av sosialister og kommunister som sloss på alle jordens fire hjørner. Men vår revolusjon blir ikke lik deres og deres revolusjon skal heller ikke være sånn vi vil ha vår. Marx skrev allerede i Manifestet at revolusjonen naturligvis vil være ulik i de ulike landene.

Revolusjonen lages ikke på tegnebrettet. Den skapes gjennom virkelige sosiale bevegelser og virkelige menneskers opprør. For at slike bevegelser skal lykkes, er det imidlertid nødvendig med politiske analyser, bevisste strategier og former for organisering. Diskusjonen om disse analysene, strategiene og organisasjonsformene må vi føre hele tida.