Ikke rør sykelønnsordninga!

Sykelønnsordninga er en av våre viktigste velferdsgoder. Samfunnstopper presser nå på for å svekke viktige velferdsordninga i fare. Høyreideolog Cristin Clemet vil innføre karensdager og statsminister Stoltenberg vil øke arbeidsgivernes økonomiske bidrag til sykelønnsordninga, og delvis kompensere dette ved å redusere arbeidsgiveravgiften.

Det sannsynlige resultatet av Stoltenbergs forslag er at mange arbeidsgivere vil unngå å ansette folk som har redusert arbeidskapasitet av ulike grunner. Befolkningsgrupper som har større sannsynlighet til å ha kortere eller lengre helseplager vil nok oppleve at arbeidsmarkedet blir trangere. Statsministerens forslag er et ekskluderingsforslag på et område der det trengs inkluderingsideer.

I media framstilles det som om Norge har spesielt mange langtidssykemeldte eller personer utenfor arbeidslivet av andre grunner. Sannheten er at det er omvendt. I Norge er yrkesdeltakelsen svært høy. 75 prosent i yrkesaktiv alder er i jobb, mens gjennomsnittet innenfor OECD er 62 prosent. Forskjellen skyldes først og fremst høyere yrkesdeltakelse blant kvinner og eldre. Ettersom disse to gruppene uføretrygdes og sykemeldes i høyere grad enn andre, blir utgiftene til sykelønn og uføretrygd, isolert sett, relativt høye.

Det er svært høy produktivitet i norsk næringsliv, og kravet om størst mulig profitt har vært viktigere enn alt annet. Dette råkjøret har medført at stadig flere ikke har klarer å henge 100% med i arbiedslivet. Undersøkelser viser at de utallige omstillingene som har vært gjennomført både i privat og offentlig virksomhet har medført både økt langtidsfravær og uføretrygding.

For å forebygge utstøting og tilbakeføre folk til arbeidslivet er det nødvendig med ulike tiltak. Tillitsvalgte og verneombud må få større innflytelse over arbeidsmiljøarbeidet i bedriftene. Det må føres en ny personalpolitikk i offentlig virksomhet, og det må bli slutt på systemer der de må konkurrere med seg selv. Dette gjelder bl.a. i sykehusene. Problemet er at utviklingen går i stikk motsatt retning. Anbud og kontroll- og overvåkingssystemer presser de ansatte til det ytterste. Det
offentlige preges av stadige omstillinger der lederne skal være "tøffere" enn private ledere.

Angrepet på sykelønna må slås tilbake. Derfor er det bra at LO-avdelingene i Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø og Trondheim har sagt fra at de vil gjøre det som er nødvendig for å stoppe dette. Fagbevegelsen, både i og utenfor LO, har tidligere vist at de vil slåss for å forsvare dagens sykelønnsordning, og det kan bli nødvendig enda en gang.

Slik styres Oslo

Byrådet styrer Oslo kommune som om det var et konsern. De ønsker at alle kommunens etater og bydeler skal drives på samme måte som private bedrifter. Alt skal styres ut fra bedriftsøkonomiske hensyn.

Rødt har et annet utgangspunkt. Vi mener at enhver beslutning om hva slags kommunal tjenesteyting vi skal ha i Oslo, skal ta utgangspunkt i hva befolkninga har behov for.

Nær halvparten av de pengene Oslo kommune skal bruke i 2010, står oppført i et bydelsbudsjett. Men bydelsutvalget har ikke myndighet til å avgjøre hva innbyggerne i bydelen trenger av blant annet barnehager, hjemmetjenester, SFO og helsestasjoner. Blant politikere er det blitt vanlig å skyve ansvaret nedover, men det er budsjettforhandlingene i bystyret og et komplisert kriteriesystem som avgjør hvor mye penger hvert bydelsutvalg skal få lov å bruke for å løse oppgavene de har fått ansvaret for.

Kriteriesystemet framstilles som upolitisk, objektivt, ja nesten som vitenskapelig. For de fleste er det ubegripelig.

Først deles budsjettramma for bydelene inn i fire (fem) funksjonsområder:

- FO1 er helse, sosial og nærmiljø.
- FO2A er barnehager.
- FO2B er oppvekst.
- FO3 er pleie og omsorg.
- FO4 er økonomisk sosialhjelp.

For hvert funksjonsområde er det laga sett av kriterier. Noen av kriteriene er: Alderssammensetning i bydelen, andel barn i ulike aldersgrupper med enslig forsørger, lavinntekstsandel, andel ikke-vestlig statsborgerskap, andel ikke gifte eldre. Hvert kriterium har en gitt vekt som skal ganges med hver bydels andel av hvert kriterium. Når et dataprogram gjennomfører alle disse regnestykkene, får man vite hvor stor budsjettramme hver bydel skal ha.

Slik framstår fordelinga mellom bydelene som rettferdig og ”upolitisk”. Men vektinga av de ulike kriteriene er sjølsagt er uttrykk for politisk prioritering. Og det er et enda klarere politisk valg når man slavisk bruker en teoretisk fordelingsnøkkel uten å ta hensyn til erfaringstall som sier hva det er behov for og hvor mye de konkrete aktivitetene i hver bydel virkelig koster. Kriteriesystemet gjør disse politiske valga usynlige.

Kriteriesystemet tar i liten grad hensyn til at forskjeller i klassesammensetning og levekår mellom bydelene har stor betydning for hva som trengs av kommunal tjenesteproduksjon. For eksempel tas det ikke hensyn til at levealderen på østkanten i snitt er ti år kortere enn i vest. Slik bidrar systemet til å forsterke klasseforskjellene i byen. Når fordelinga dessuten gjøres ut fra to år gamle data, favoriserer det bydeler med stabil befolkningssammensetning. Det er i hovedsak de delene av byen hvor de velstående bor.

Alt i alt er kriteriesystemet et godt verktøy for politisk ansvarsfraskriving, mens det er dårlig egna til å sikre ei rettferdig økonomisk fordeling. De siste årene har vært prega av brutale kutt i bydelsbudsjettene. For bystyrets flertall er det bekvemt å skjule politiske beslutninger i kriteriesystemets vitenskaplige innpakning.

Oslo bystyre har valgt å ha en svak kommuneøkonomi. Det har valgt å ikke holde tilbake innbetalinger til staten i påvente av driftsmidler til pålagte oppgaver. Det har valgt å ikke skaffe seg inntekter gjennom en sosial eiendomsskatt på store boliger og næringsbygg. Det har valgt et
lavt låneopptak.

Disse valgene har dels vært uttrykk for lojalitet med klassefrender i regjeringa. Men hovedsaken er nok at nedtrapping av kommunale tjenester til fordel for privat kapital er et mål i seg sjøl for byrådet. De vil skape et marked for private selskaper som vil selge velferdstjenester.

Samtidig velger byråd og bystyreflertall å fraskrive seg ansvaret for de konkrete resultatene av politikken de velger. Dette kommer til syne ved at de bare reduserer bydelenes rammer. Bystyret legger ikke selv ned verken fritidsklubber eller eldresentre. Konsekvensene kommer først til syne i den enkelte bydel. Ofte blir dette fordelt gjennom året. Bydelsutvalgene fatter vedtaka om hva som skal kuttes. Slik går bystyret fri for politisk ansvar for egne beslutninger.

Bystyreflertallet bør stå til ansvar for den politikken de vedtar. Rødt vil i budsjettbehandlinga i desember foreslå endringer i Oslos økonomireglement: Bydelsutvalget skal behandle bydelens budsjett ut fra den kunnskapen de har om bydelens virkelige behov, og ikke med utgangspunkt i ei forhåndsdiktert budsjettramme. Etterpå skal den endelige salderinga av bydelenes budsjetter overlates bystyret.

På den måten får bystyret både kjennskap til behovene i bydelene og en samla oversikt over konsekvensene av egne vedtak. Da må bystyret ta det politiske ansvaret viss det vedtas nedskjæringer og omdisponeringer som ikke er begrunna i endra behov.