Det burde vært lett

Det burde vært lett for regjeringa å ta feiekosten og feie ut useriøse firmaer i renholdsbransjen. Dagbladet har i sommer satt søkelys på den useriøse delen av renholdsbransjen. Artikkelserien har vist at bransjen er preget av lav lønn, sosial dumping, uklarhet rundt ansettelsesforhold, svart arbeid og en rekke flere brudd på arbeidsmiljøloven.

Det er ikke første gang noen prøver å sette søkelys på de uakseptable forholdene i renholdsbransjen. Arbeidsmandsforbundet har pekt på dette flere ganger de siste årene. Det finnes enkle tiltak regjeringa kan gjøre for å få rydda opp i bransjen.

Det bør opprettes en offentlig godkjenningsordning, slik som både LO og NHO har krevd. Det bør innføres ID-kort i renholdsbransjen. Dette er det god erfaring med fra bygge- og anleggsbransjen. Og man må få styrket arbeidstilsynet så de har ressursene til å følge opp bransjen.

Splittelse i borgerskapet?

I en kronikk og et langt intervju i Dagens Næringsliv(DN), torsdag 10. juni, deler milliardæren Øystein Stray Spetalen sine bekymringer for kapitalismen framover. Spetalen nevner mange gode grunner til å være bekymret. Spetalen sier jo sjøl at han ikke er bekymret for seg sjøl, han sier til DN «Jeg har nok til mat, og jeg har hus også. Så det spiller ingen rolle for meg. Jeg kan bare stikke til Bahamas, jeg, og ligge på en strand resten av livet». Det er oss vanlige skattebetalere som nå skal betale regninga etter at det har blitt gitt redningspakker til bankene i alle vestlig land.

Den såkalte redningsaksjonen vi nå har sett i Europa i 2010 pålegger skattebetalerne til å betale regningen for at profesjonelle investorer har tapt penger. Skattene blir skrudd opp, og de offentlige utgiftene blir kuttet kraftig. Ansatte i offentlig sektor får store kutt i lønningene sine, pensjonsreformer kutter pensjonene og velferdstilbud blir lagt ned. Det blir ikke lagd redningspakker for arbeiderklassen i Europa.

Sannheten om redningspakkene er at de går til lommeboka til en liten elite som uten egen risiko, med skyhøye lønninger og bonuser, er satt til å forvalte andres penger. Spetalen sier det klart: «Den yrkesaktive befolkningen kan ikke, må ikke og skal ikke ta regningen for den eliten som har gjort feil.»

Mange vil vel si at Spetalen høres ut som en Rødt politiker når han påpeker feila ved bankpakkene og at skattebetalerne ikke skal sitte igjen med regninga. Men sjøl om det er noe sammenfallende kritikk av den manglende politiske styringa i dagens Europa, er løsningene våre helt forskjellige.

Rødt ønsker å avskaffe kapitalen, og at folk skal ta kontroll over samfunnet og økonomien. Spetalen ønsker seg tilbake til en tid da industrialistene var den mektigste fraksjonen i borgerskapet. Rødt ønsker at produksjonsmidlene skal eies av fellesskapet. Spetalen vil at produksjonsmidlene skal eies av kapitalister, og ikke børsspekulanter. Spetalen vil at finansnæringen skal sitte i baksettet, mens industrikapitalisten kjører bilen.

Dessverre for Spetalen så er dette bare en idyllisk framstilling av hvordan en modellkapitalisme kunne fungert. Kapital er en prosess der eieren av penger (kapitalist) investerer for å få mer penger, ikke noe annet. Og kapitalisten vil alltid prøve å investere der han får mest igjen. Karl Marx skrev «Produksjonsprosessen framstår for kapitalisten bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, for at han skal kunne tjene penger. Alle kapitalistiske nasjoner er derfor i perioder fanget av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten å gå veien om produksjonsprosessen». Derfor vil alltid kapitalen strømme mot de spekulative markedene der mulighetene for kortsiktig fortjeneste er størst.

Spetalens kronikk i Dagens Næringsliv avslører en splittelse i borgerskapet mellom de som ønsker seg en mer nøktern industrikapitalisme og de som ønsker seg mer av spekulasjonskapitalisme. De siste års krise i kapitalismen slår sprekker i borgerskapets enhet. Deler av borgerskapet i Europa frykter igjen for revolusjon og tøffere klassekamp, nå som staten skviser arbeiderklassen.

Rødt sammen med andre revolusjonære over hele Europa har nå en historisk oppgave i å nå fram med budskapet om at kapitalismen må avskaffes, og at vi kan lage et annet politisk og økonomisk system der folk har kontroll over samfunnsutviklinga og økonomien.

Hvilket lag spiller du for, Støre?

Bankkollapsene som fulgte av finanskrisa er et resultat av kapitalismens iboende profittvang. Krisa tydeliggjorde prinsippet om at den som ikke evner å øke profitten bukker under. Over hele verden måtte regjeringer pøse kjempemessige summer av fellesskapets penger inn i bankene for å hindre konkurser. De ansvarlige for krisa innvilget seg selv nye bonuser og fortsetter i dag med mer av den samme politikken som skapte krisa i utgangspunktet. På Island rammet krisa imidlertid hardere enn de fleste andre europeiske land. Det er urimelig at det islandske folk skal måtte betale for Icesave sine feil. Det var jo ikke som om den jevne islandske borger hadde noe med det å gjøre.

Icesave-avtalen, som 93,5 prosent av islendingene avviste gjennom folkeavstemning fredag 5. mars, innebar at Island skal betale tilbake 30 milliarder kroner til britiske og nederlandske interesser. 30 milliarder tilsvarer rundt 100.000 per innbygger på Island. Dette er penger Island ikke har, og som burde vært brukt på et stabiliseringsprogram dersom de hadde funnes. Vårt broderfolk på Island trenger en betingelsesløs støtte fra Norge, uavhengig av avtalene med Storbritannia og Nederland. Rødt mener islendingenes kritikk av Norges vilkår for å hjelpe er brettiget. Støre må gjerne sperre opp valpeblikket og stille seg uforstående til kritikken, men fakta er at han og den norske regjeringen bistår Storbritannia i forsøket på å tvinge Island inn i en urimelig låneavtale orkestrert av Det internasjonale pengefondet. Den foreslåtte Icesave-avtalen ble avvist fordi den rammer en uskyldig tredjepart, nemlig det islandske folk.

"Ikke noe land - heller ikke vårt eget - kan toe sine hender når det gjelder sin holdning til et brorfolk i nød. Vi har funnet vår bror liggende skamslått og plyndret ved vedikanten, og vi har sett en annen vei og gått forbi", skrev Ap-kjempen Trygve Bratteli om Spania i 1939. Disse ordene er vel så betegnende for Norges rolle overfor Island i dag. Ingen på Island visste at landet sto overfor en finansiell kollaps før finanskrisa kom. Økonomiske kriser rammer blindt og hvis Norge en gang havner i et slikt uføre vil det være fordelaktig å kunne vise til at vi har vært solidariske når andre som står oss nært har hatt trøbbel. Jonas Gahr Støre bør derfor spørre seg selv hvem han er på lag med - et broderfolk i krise eller lånehaiene i IMF.

Dårlig, dyrt og dumt å legge ned Aker

En fersk risikoanalyse Ahus har laget sammen med Oslo Universitetssykehus viser at Oslo og Akershus vil bli rammet av lengre sykehuskøer og dårligere behandlingskapasitet når store pasientgrupper tvangsflyttes fra Aker sykehus til sykehuset Ahus. Sykehusene selv regner med lengre ventelister, lengre ventetid og redusert kapasitet i behandlingen.

Dette har Rødt sagt helt siden nedleggelsen av Aker kom på bordet, dette er grunnen til at kravet om å bevare Aker sykehus har fått så stor oppslutning. Det sier seg selv at når en stor del av oslobefolkninga mister tilbudet sitt og tvinges over til Ahus, så vil det føre til problemer. Det er rett og slett en veldig dårlig idé.

I Soria Moria II blir det krystallklart slått fast at ingen lokalsykehus skal legges ned. Allikevel forsikrer helseminister Anne-Grethe Strøm Erichsen om at hun ikke har noen intensjoner om å blande seg i avgjørelsen om nedleggelsen av Aker. Et slikt tilittsbrudd vil ta svært lang tid å lege. Det er sjelden en ser et så stort folkelig engasjement som vi har sett i kampen for å bevare Aker sykehus. Når politikere fra de rødgrønne partiene forsøker å tåkelegge hele debatten med ulne løfter om "helserelatert virksomhet" på Aker-tomta oppfattes det bare som en
provokasjon mot Groruddalens befolkning, som blir fratatt sitt lokale sykehustilbud.

Saken rundt Aker sykehus er i ferd med å utvikle seg til en prøvestein for demokratiet. Det er ingen tvil om at folk flest er tilhengere av å beholde dagens Aker sykehus. Et enstemmig Oslo bystyre stemte for Rødts forslag om å be helseministeren stoppe nedleggelsen. Facebook-gruppa mot nedleggelse har passert 11.000 medlemmer og over 38.000 har signert oppropet for å bevare sykehuset. Når vi nå veit at Ahus og Oslo Universitetssykehus i sine egne analyser bekrefter våre bekymringer gir det grunn til å spørre hva mer som skal til før helseministeren ser skrifta på veggen.

Innlegg sto i Aften 7. april 2010

La Gratishaugen forbli gratis

Den nye storbakken i Holmenkollen har kosta Oslobefolkninga dyrt. Det opprinnelige budsjettet på under 600 millioner fikk en sprekk på over 1,2 milliarder. Regninga har gått til Oslos skattebetalere og har medført voldsomme kutt i breddeidretten. Under prøve-VM og under neste års VM er Gratishaugen, der publikum tidligere har kunnet ta oppstilling gratis, avviklet.

Gratishaugen var et fint tilbud til dem som kanskje ikke har råd til å unne seg de stive billettprisene i Holmenkollen. Det er ganske rått av politikerne å først forsyne seg med 1,2 milliarder mer av skattebetalernes penger enn forespeilet, for så å fjerne det ene gratistilbudet som eksisterte.

Holmenkollbakken er Oslo store stolthet og den er hele byens felleseie. At festlighetene i bakken skal være forbeholdt de som vil og har mulighet til å betale er smålig. Det er synd at stadig mer av fellesskapets eiendom blir underlagt bedriftsøkonomiske behov. Hva blir det neste? Må vi betale for å komme inn i Vigelandsparken til våren?

Sto på trykk i Dagsavisen 22. mars 2010

Maktarroganse fra helseministeren

Det er sjelden en ser et så voldsomt folkelig engasjement som vi har sett i kampen for å bevare Aker sykehus. Et enstemmig Oslo bystyre stemte for Rødts forslag om å be helseministeren gripe inn og avverge nedleggelsen.

Facebook-gruppa mot nedleggelse har passert 11.000 medlemmer og foreningen Aker Sykehus Venner har i løpet av kort tid samlet inn over 38.000 underskrifter for å sørge for at sykehuset skal bestå. Alle har appellert til helseminister Anne-Grethe Strøm Erichsen om å gripe inn og sørge for at befolkninga i Groruddalen fortsatt har et lokalt sykehustilbud. Det vil ikke Strøm Erichsen. Til Østlandssendingen sier hun "Den driften vi har i dag vil vi ikke se om to, tre år".

Helseministerens uvilje til å lytte til folkekravet om å bevare Aker sykehus er et eksempel på maktarroganse av det helt sjeldne slaget.

Avgjørelsen vitner om at avstanden mellom politikerne og vanlige folk blir stadig større. Det er dessuten en voldsom provokasjon mot Groruddalens befolkning og Oslo bystyre, som ikke bør gå upåaktet hen. I den siste Soria Moria-erklæringen står det svart på hvitt at ingen lokalsykehus skal legges ned. Likevel velger Strøm Erichsen å lytte til helsebyråkratene, og med fast hånd å sørge for at Groruddalen mister lokalsykehuset sitt.

Aker-saken har blitt nok et eksempel på de rødgrønne partienes utilstrekkelighet i møte med alminnelige folks behov.

Landgrabbing – kappløpet etter land

Kampen om jordbruksland blir tøffere og tøffere med befolkningsvekst, matvarekrise og økende etterspørsel etter kjøtt.

Rike land kjøper opp jord i fattige land, mens fattige land sjølv har lokale forsyningsutfordringer og må motta mathjelp.

Landgrabbing er et voksende problem. Landgrabbing betyr at internasjonale investeringsselskaper og statsselskaper i rike nasjoner kjøper opp land for å eksportere jordbruksproduktene ut av landet de dyrkes i. En milliard mennesker sulter i verden, mange av dem i land som er utsatt for landgrabbing.

Årsaker til landgrabbing

Landgrabbing er et resultat av flere faktorer som forsterker hverandre. Ustabile matvarepriser, det at mange land har et kronisk matunderskudd som må dekkes av import, den økte interessen for produksjon av agrodrivstoff og den økte interessen for lønnsomme investeringer i matjord er alle årsaker vi må se på. Oppkjøp og langtidsleie av jord, spesielt i Asia, Latin-Amerika og Afrika, minner mye om kappløpet etter land under kolonitiden.

Matprisene

Fra 2006 til i dag har matvareprisene steget kraftig og hurtig. Årsakene til denne prisstigningen og den internasjonale matvarekrisa er mange. Klimaendringene, økt spekulasjon på verdens matvarebørser, dyrere innsatsfaktorer i jordbruket og økt interesse for agrodrivstoff er noen av grunnene. Mer om dette kan du lese i min artikkel, Matvarekrisa – samtidas folkemord i Rødt! nummer 3/2008. Prisene på en rekke basismatvarer som ris, hvete og andre kornsorter er relativt høy. I 2009 har vi sett en liten nedgang i verdensprisene, som kan ha sammenheng med den økonomiske krisa. Men hvis man ser prisutviklingen over en litt lengre tidsperiode, må prisene på basismatvarer forsatt beskrives som svært høye.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin matvareprisindeks har økt med 32 % siden 2005. Kjøtt og andre kostbare matvarer har ikke hatt stor prisøkning i denne perioden, mens prisen på kornsorter generelt har økt med 82,5 % og prisen på ris med hele 114 %.

Matmangel

Tørke i viktige matproduserende regioner var en av flere hendelser som førte oss inn i dagens matvarekrise. I år har landene på Afrikas Horn opplevd den verste tørken siden 70-tallet. Befolkningsveksten vi har sett de siste 100 årene, ser enda ikke ut til å stoppe. I 2050 kan jorda ha 9,1 milliarder innbyggere. I løpet av de neste 20 åra vil etterspørselen etter mat øke med 50 %, og fram mot 2060 må matproduksjonen sannsynligvis dobles i verden.

Mange kapitalsterke land ser at de må se utenfor sine grenser hvis de skal være sikre på at det er nok mat til deres befolkning i framtida. Statlige investeringsselskaper fra Kina, Sør-Korea, Qatar og Saudi-Arabia har allerede kjøpt opp eller sikret seg leiekontrakter på millioner av hektar jord. Mange av landa som leier ut eller selger ut jord, mottar også matvarehjelp fra Verdens matvareprogram.

Agrodrivstoff som bensin på bålet

Både olje- og klimakrisa har økt interessen for å produsere energi og drivstoff på nye måter. En av mest populære løsningene på olje- og klima krisa har vært agrodrivstoff. Agrodrivstoff kan lages av mange forskjellig biologiske materialer, men kommersielt har interessen vært først og fremst i forhold til å gjøre om jordbruksprodukter til drivstoff. Dette legger ikke bare press på prisen til produktene man kan gjøre om til agrodrivstoff, men også press på tilgangen til jord å produsere disse produktene på. Europeiske og amerikanske selskaper innen agrodrivstoff er aktivt på jakt etter jord til å kunne produsere mer agrodrivstoff til mer miljøbevisste forbrukere i Vesten. Det norske selskapet ScanFuel sitt datterselskap i Ghana har sikret seg en kontrakt på 400 000 hektar jord i Ghana der 60 % skal brukes til å produsere agrodrivstoff.

Investering

De kraftig økende matvareprisene har gitt internasjonale selskaper og investorer en ny interesse for å investere i matproduksjon og jordbruk. På verdensmarkedet i dag blir for eksempel korn solgt opptil 40 ganger før produktet når forbrukerne. Den forventa befolkningsveksten og det økte presset på naturressurser har gjort matjord og matproduksjon til en lukrativ investering. Mens samfunnsengasjerte mennesker ser på befolkningsveksten og den økte etterspørselen etter mat som en av vårt århundrets store utfordringer, ser investorer på dette som det nye, store sikre investeringsområdet. På den andre siden ønsker myndigheter i fattige og ustabile land investeringene velkomne i håp om arbeidsplasser og inntekter.

Kappløpet etter land

Mellom 2006 og sommeren 2009 har mellom 15 og 20 millioner hektar jordbruksland i utviklingslandene blitt leid eller kjøpt av utenlandske investorer, i følge the International Food policy Research Institute (IFPRI). Den internasjonale organisasjonen Genetic Resourses Action International (GRAIN) identifiserte mer enn 100 tilfeller av landgrabbing i 2008.

Drivkreftene i denne trenden er stater og investorer som ønsker seg en plattform for mat- og agrodrivstoffeksport. Internasjonale investeringsbanker og -fond kjøper opp jordbruksland over hele kloden. Flere av verdens rike land er avhengige av matimport, som for eksempel Japan og Sør-Korea. Tørre oljerike land prøver å redusere deres vannforbruk til jordbruket ved å kjøpe og leie nytt jordbruksland i utlandet for så å eksportere det til sitt hjemmemarked.

Sjølv om det er regjeringer som tilrettelegger avtalene, så er det private selskaper som får kontroll over jorda og fortjenesten. Ofte foregår det slik at en avtale blir gjort mellom to stater om å leie jord før den staten som leier jorda lager en underkontrakt med et privat selskap. F.eks gjorde Mauritius sitt utenriksdepartement en avtale om å leie 20 000 hektar i Moçambique for å produsere ris i august i år. Etter avtalen var signert framleide Mauritius denne jorda til to private selskaper.

Etiopia

Mer enn 5,2 millioner etiopiere har behov for mathjelp fra det internasjonale samfunnet. Samtidig forsvarer det etiopiske landbruksdepartementet sin plan om å tilby 2,7 millioner hektar til utenlandske selskaper. Regjeringen har forpliktet seg til å overføre 1,7 millioner hektar før neste innhøstningssesong. Over 8000 selskaper er med i konkurransen om å sikre seg etiopisk jord. Verdens ledende oljeproduserende land, som de forente Arabiske Emirater og Saudi Arabia samt store asiatiske økonomier som Kina, India og Sør-Korea, er med i denne konkurransen for å fø egen befolkning. India leder kappløpet om tilgangen på etiopisk jord. I løpet av tre år har indiske selskaper økt sine investeringer fra 300 millioner til 4,3 milliarder. Det er dobbelt så mye som Etiopia mottar i bistand fra Vesten.

Den saudi-arabiske milliardæren Sheik Mohamed Al Amoudi sitt selskap Saudi Star Agricultural Development er etablert for å dyrke matjord i Etiopia for det saudiarabiske markedet. Selskapet har en kapital på 500 millioner og planlegger å sikre seg 500 000 hektar jord de neste 10 til 15 årene. Saudi Star eier i dag 10 000 hektar jord i Alwero i regionen Gambela, vest i Etiopia. Selskapet satser videre på å sikre seg kontrakter gjennom regionale myndigheter i Etiopia.

Kina

Å fø sin egen befolkning står høyt på den kinesiske regjeringens prioriteringsliste. Kina har 1,3 milliarder innbyggere og bare 7 % av verdens dyrkbare jord, samtidig som millioner av hektar dyrkbar jord hvert år blir ufruktbar på grunn av forurensing og voksende ørken. Kina har derfor begynt å lete utenfor sine grenser etter jord for å fø sin befolkning.

Kinas økonomiske styrke har gjort landet til en av de ledene investorene i dyrkbar jord. Kina bruker allerede nesten 1 million hektar i Indonesia til å produsere plante olje, sukker og cassava. Kina kjøper og leier jordbruksland i Filippinene, Laos, Kasakhstan, Burma, Kamerun og Uganda. Siden 95 % av kornåkrene i Asia er allerede er i bruk er Afrika det kontinentet der kineserne ser muligheter for store investeringer. I dag er over en million kinesere ansatt i kinesiske jordbruksprosjekter i Afrika.

Resultatet av landgrabbing

Oppkjøpet av matjord i utviklingslandene kan svekke matsikkerheten fordi land som er solgt eller leid til utenlandske investorer, ikke kan bli brukt til å produsere mat for lokalsamfunnet. De kapitalsterke investorene er interessert i storskala og industrielt landbruk. De fleste av avtalene gjøres i hemmelighet mellom investorer og lokale eller nasjonale myndigheter uten at informasjon om forhandlingene er tilgjengelig for folket. Dette presser småskalalandbruket og småbøndene vekk fra jorda i flere land. Småskalalandbruket er det som i dag er vanligst i de fleste utviklingsland. 85 % av jordbrukene er under 2 hektar. Mange av bøndene blir tvunget vekk fra jorda si fordi de ikke har ressursene eller mulighet til å forsvare sin historiske rettigheter til jorda de bruker. Dette rammer spesielt kvinner som er 70 % av bøndene i utviklingslandene.

Tilgangen til vann og kontroll over verdens ferskvannsressurser blir også privatisert med landgrabbing. Tilgangen og eierskapet til vannressurser er viktig for landbruket. For å kunne skape de mest produktive åkrene er tilgangen til vann viktig. Investorer i denne industrien sikrer seg også kontroll over ferskvannet i områdene de investerer i. Dette ofte på bekostning av lokalbefolkning som mister sine ferskvannskilder.

Den store andelen private selskaper som er involvert i landgrabbing, er ikke ute etter å sikre matsikkerhet i en verden der over en milliard sulter. De private selskapene er ute etter profitt på sine investeringer, og bare det. Det danske selskapet Trigon Agri har sikret seg kontroll over 170 000 hektar jord i Russland, Ukrania og Estland. Agrafirma ble etablert av investorene Jim Slater, Jim Rogers og Lord Rothschild for å kjøpe opp Brasiliansk jordbruk. Saudi Binladin Group investerer tungt i Indonesia for å dyrke ris. Engelske Emergent Asset kontrollerer 150 000 hektar i Angola, Botswana, Sør-Afrika, Swaziland, Zambia og Moçambique. Disse og mange andre private investorer har ingen interesser i matsikkerhet eller fattigdomsbekjempelse. For disse investorene sitt perspektiv er den økte globale etterspørselen etter mat en sikkerhet for sine investeringer.

Kappløpet etter land ser ut som det bare så vidt har begynt. Kampen for å sikre nok mat til alle er vårt århundres viktigste utfordring. Statene og selskapene involvert i landgrabbing representerer ikke noe løsning på denne utfordringen, de gjør sitt beste for at det skal bli umulig å løse den.

Kilder:

• http://farmlandgrab.org
• http://www.grain.org
• FAO food outlook june 2009
• Christian Anton Smedhaug: Kan jordbruket fø verden?
• http://www.foodandwaterwatch.org/world/ global-land-grab-undermines-food-security-in-thedeveloping- world

Artikkelen har tidligere vært på trykk i Rødt! marxistisk tidsskrift 04/2009