Kapitalismen er rå!

Kommentarartikkel til Lokal tillit januar 2013

Det er få nedbemmaningsprosseser som får så mye spalteplass som de i de store mediehusene. Det kan jo henge sammen med at avisfolk liker å lese om avisfolk. Og at dette er en slags redaksjonell solidartiet mellom mediehusene. Det siste halvåret har det blitt noen spaltemeter om norges to største mediahus Schibsted og Amedia. Som begge har planlagt eller gjennomført store nedbemmanninger.

Kapitalismen er rå i medienorge. Eierne av mediehusene har store utbyttekrav. En tøff konkuranse har skapt noen få store selskaper. Effektiviseringskrava fra styrene fører til nedbemmaning, sentralisering og utskilling. For eksempel kan kontorfunksjoner som tidligere var en del av avisa kan utskilles i egne selskap som bare driver med annonser eller kundeservice.

Karl Marx pekte på hvordan arbeiderene ble fremmedgjort gjennom kapitalismens produksjonsform. Fremmedgjøring går ut på at produktet en arbeider produserer blir skilt fra arbeideren, fordi det er kapitalisten som eier produktet og kontrollerer produksjonsprosessen. Produktet framstår derfor for arbeideren som noe "fremmed", og som hun eller han ikke har kontroll over.

Får å lage en avis trenger du mange forskjellige yrker. Men når du da tar for eksempel kundeservice vekk fra avisa så forsterkes denne fremmedgjøringa Marx snakka om. Du slutter å være en del av de som lager avis, og begynner å bli en som lager kundeservice. Blir du itillegg sentrlisert vekk fra området avis kommer ut i. Så ser du ikke den fysiske avisa i kiosken eller på butikken. Og produktet som du faktisk er med å lager blir enda mere “fremmed” for deg.

Fremmedgjøringa er en av kapitalens måter å herske over arbeiderklassen på. Derfor er kamp mot nedbemmaning, sentralisering og utskilling sentralt for fag- og arbeiderbevegelsen. Det handler om hvordan vi vil at samfunnet og livene våre skal være.

Det kan lønne seg med en slektning i partiet

Jeg har skrevet en artikkel om det kinesiske partiborgerskapet i tidsskriftet Rødt!

"I november var det kinesiske kommunistpartiet samlet til sin 18. kongress for å velge ny ledelse. Det var bare den nyvalgte presidenten Xi Jinping og Li Keqiang som fortsatte fra den forrige ledelsen. Politisk karriere i kommunistpartiet går ofte hånd i hånd med familiens økonomiske framgang."

Les hele artikkelen på marxisme.no her

For inkluderende bydeler

Takk til svaret fra Åge Pettersen i Obos på mitt innlegg til forsvar av leilighetsnormen. Som Obos-medlem, må jeg si det er trist å lese at Obos ikke ønsker at jeg og min familie skal velge Obos når vi ser etter vår neste bopel. Vi bor sentralt i en Obos-blokk i dag. Det går fint når man er en liten familie på tre. Men vi kan jo tenke oss og bli en familie på kanskje fire eller fem. Og barna vil bli større og kreve mer plass. Ser vi hva som finnes av boligstandar rundt oss, og hva som blir bygd i nærmeste framtid, så er det lite som tilfredsstiller de ønsker man har.

Vi er ikke alene i denne situasjonen. Ser vi på demografien i de sentrale Oslobydelene er over halvparten av befolkninga unge mellom 20 og 40 i etableringsfasen. Og ser vi på hvor mange tenåringer som bor i de samme bydelene så er det bare 3,7 av den totale befolkninga. Gjennomsnittelig i Norge utgjør tenåringene 9 prosent av befolkninga. Tallene viser at barnefamiliene flytter fra indre by før ungene er tenåringer. Dette er en utfordring også Obos bør ta på alvor. Når Obos prøver å gjemme seg bak at det er usosialt med høye boligpriser på store leiligheter, er det ikke størrelsen det er noe galt med, men prisen.

Jeg ønsker at bydelene i indre by skal være inkluderende bydeler med plass til alle slags mennesker. Da trengs det en boligpolitikk som gir rom for at familier skal kunne velge å bli boende i bydelene.

(Innlegget sto på trykk i Aften 11. desember 2012)

Omtale av Rebel Cities

Tidligere i høst leste jeg og skrev en omtale av David Harveys siste bok Rebel Cities - From the right to the city to the urban revolution for Rødt! marxistisk tidsskrift. Et lite utdrag:

Boka er nyttig verktøy for de som er opptatt av byutvikling og som vil ha en teoretisk ramme for å forstå kapitalens rolle oppi det hele. Fattige kommuner i hele Norge har satt seg i gjeld for å bygge kulturhus de siste årene. Denne boka gir deg muligheten til å se sammenhengen mellom dette og kapitalismen. Videre er dette også en bok for alle som vil diskutere en strategi for å skape et annet samfunn. Harvey stiller flere spørsmål enn han har svar. Men spørsmålene får deg til tenke, og forhåpentligvis til å handle.

Les hele omtalen på marxisme.no her

Hvordan små penger blir store

Osloby.no melder at det er lønnsomt å privatisere halvparten av kommunens barnehager, og at Oslo kommune vil spare 380 millioner. Bakgrunnen er en rapport skrevet av konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers (PwC) på oppdrag fra kommunen.

Man må ned til siste avsnitt i saken for å finne ut at de 380 millionene er hva man sparer på 10 år, altså at man i snitt bare sparer 38 millioner kroner på privatisere halvparten av Oslo kommunes barnehager. Når Oslo kommune har driftsutgifter på 5,3 milliarder til barnehager så betyr det at spare muligheten i følge rapporten bare er sju promille.

Men overskriften "Kan spare 7 promille på privatisering" har kanskje ikke den politiske effekten, som er ønsket.

(Innlegget sto trykk i Aftenpostens Aften utgave 29. november på side 20)

Hvor trangt skal vi bo?

Jeg registrer at utbyggerkartellet, med JM Byggholt, AF Gruppen, NCC, Urbanium, Sørenga, Eiendomsplan Management AS, Veidekke, Selvaag Bolig, Backe Gruppen, Naturbetong, Usbl og OBOS, igjen får brette seg ut i avisene og syte over at de må bygge (middels) store leiligheter. Det er ikke av hensynet til ungdommen at de ønsker å bygge kott i sentrale Oslo. Men det er fordi det er det som blir solgt fort og gir raske penger i kassa. Lar vi utbyggerne endre leilighetsnormen så blir indre by for studenter og pendlere. 

Ønsker vi å ha levende sentrale bydeler med både plass til unge, barnefamilier og gamle så må vi tenke annerledes. I snitt bor hver innbygger i Norge på 55 kvadratmeter. Ønske om god plass er viktig for mange familier. Vi ønsker at ungene kan ha egne rom, kansje et kontor eller separat stue og kjøkken. Skviser du inn en familie på fire i en 80 kvadratmetersleilighet har de ikke god plass. Leiligheten er ikke stor.

Det indre by i Oslo trenger er flere barnefamilier og dermed leilighet som har plass til dem. Da må vi ikke bare bygge 80 kvadratmeters leiligheter, men leiligheter mellom 120 og 160 kvadratmeter.

(Innlegget har stått på trykk i Aften 21. november 2012)

Hva med de fattigste barnefamiliene?

I regjeringas forslag til statsbudsjett er det brukt penger på flere goder til barnefamiliene. Maksimalprisen i barnehage blir beholdt på 2330 kroner. Det blir gitt to nye uker med foreldrepenger fra folketrygden forbeholdt far. Dette er bra.

Men for de litt over ti tusen foreldrene, som hvert år faller utenfor foreldrepenge ordningen i folketrygden, er det lite å glede seg over. Engangstøtten blir ikke løftet en krone. Foreldre med engangsstøtte skal finansiere sin første tid sammen med barnet med 35 263 kroner. Bare en brøkdel av hva majoriteten av foreldre får i foreldrepenger.

Barnetrygden blir heller ikke løftet en krone. Barnetrygden er en av våre solide universelle velferdsgoder, som sakte blir redusert ved å aldri bli økt. Barnetrygden er viktig inntekt for mange barnefamilier med trang økonomi.

Når man ikke bruker det man kan av oljepenger i følge handlingsregelen, samtidig som man lar viktige oppgaver stå uløst er for meg uforståelig. Å doble engangsstønaden vil koste 358 millioner. Og øke barnetrygden med 4 prosent vil koste 600 millioner. Dette ville vært ett tydelig skritt i riktig retning. 

(Innlegget sto på trykk i LO Aktuelt 26. oktober)